Prøv mårjakt med hund

Med sin lange, tynne kropp og relativt dårlig isolerende pels, må måren holde et ganske høyt aktivitetsnivå for å holde varmen. Selv i dyp løssnø tilbakelegger den hver natt imponerende avstander i sitt evige jag etter føde. 

Skal man jakte mår, er det derfor en fordel å ha tilgang på et ganske stort areal. Grunneiere er som regel positive til mårjakt, og det byr sjelden på problemer å få utvidet jaktterrenget.

Måren har gjerne sitt dagleie i hule trær, revehi, steinurer eller under ubebodde bygninger. Å få måren til å forlate dagleiet, kan imidlertid by på utfordringer. Men med en god hund som markerer hvor måren befinner seg, blir jakta betydelig enklere.

Nysnø

Sjansen for å lykkes med mårjakt, er størst på nysnø. Et samarbeid mellom to til fem jegere er også et godt utgangspunkt. Foruten våpen og nødvendig utrustning for en vinterdag, bør man ha med seg litt tilleggsutstyr som øks, spett, brekkjern og en god spade.

Det lønner seg også å være tidlig ute. Har terrenget et godt utbygd veinett, kan du spare mye tid på å rekognosere med bilen, for å «ringe inn» måren i et område. 

Å «ringe inn» vil si at man får en oversikt over alle mårkryssinger, og prøver å avgjøre hvilket spor som er ferskest, og i hvilket område det er sannsynlig at måren befinner seg. Har det kommet litt nysnø i løpet av natten, blir det enda enklere å skille ut det ferskeste sporet.

Hunden slippes

Når sporet er lokalisert, er det tid for å slippe hunden. Er den rutinert, vil det ofte ende med stålos. Da gjelder det å lese hunden, slik at losdyret kan lokaliseres. Er det åpen skog og måren sitter i toppen av et tre, er dette ganske lett. Enkelte forsøker å oppnå dette ved å slippe hunden på sporet før det lysner, slik at hunden kan ta igjen måren mens den fortsatt er ute på matsøk. 

Håpet er da at måren blir såpass overrasket at den klatrer opp i nærmeste tre og ikke får mulighet til å gjemme seg på uoversiktlige steder. Strategien fungerer av og til, men måren er en luring, og svært ofte vil man oppleve at den gjemmer seg i et hulrom høyt oppe i et tre, eller søker inn i skogkruller med tett vegetasjonen.

I slike tilfeller kan jegerne med fordel spre seg, og studere trærne fra ulike vinkler i det aktuelle området – mens én person går fra tre til tre og dunker i stammene med baksiden av øksa. Vibrasjonene i trestammen vil ofte få måren forflytte seg, og jegerne rundt kan få mulighet til å oppdage og felle den.

I bakken

Like ofte, eller kanskje oftere, ligger måren under bakken eller under en bygning. Har man tilgang på en hihund, kan dette være utslagsgivende for om jakta blir vellykket eller ei. Små og smidige hunder som kan ta seg fram under steiner eller hytter, har lettere for å komme såpass nærme måren at den velger å forlate gjemmestedet sitt. 

Men i mange tilfeller kommer heller ikke hihundene så nærme at de får lagt tilstrekkelig press på måren. Som regel vil jegerne likevel få en ide om hvor den befinner seg. Da er det bare å finne fram graveredskapen. Det holder at en person spetter og graver, mens de øvrige jegerne følger godt med fra dertil egnede poster.

 Ofte er det nok med metallyden fra spettet mot steinene for å få måren til å forlate gjemmestedet sitt. Andre ganger må det mer graving og steinflytting til. Skytterne som står plassert rundt må være svært oppmerksomme, for måren kan komme når som helst, og den kommer fort. 

Slike situasjoner krever at hver og en av skytterne hele tiden vet hvor hundene og de andre jegerne er, og hvilke skyteretninger som er trygge. Signalplagg er en fordel.

Hunder til mårjakt

Det å slippe hunden på frisøk i håp om at den skal finne mår, har lite for seg. Derfor er de fleste hunder som blir brukt på mårjakt også brukt på annet vilt. Mårjakt har mange fellestrekk med revejakt med hund. Derfor er det kanskje revejegere som oftest jakter mår. 

Samtidig er det stadig flere spisshundeiere som ser fordelene med å bruke hunden sin på mår. Dette er en fin måte å holde hundene i form og sansene skjerpet, samtidig som jakta foregår i en tid på året da det ikke er jakttid på så mange andre arter.

Det er lite sannsynlig at hunden blir en «måridiot» og ikke vil lenger vil preferere elg. Sjansen for at den tar ut og jager elg under mårjakten, er langt større. De vanligste hundetypene på mårjakt, er drivende hunder, spisshunder og hihunder. 

Lovverket vi har i Norge gjør at flere misforstår og tror drivende hunder ikke er lov å bruke på mår, men så lenge losen ikke varer mer enn fem minutter fra uttak til måren sitter i et tre eller kryper under bakken, er dette å anse som jakt med støtende hund. Fordelen med drivende hunder er at de ofte er flinke til å følge et spor over lengre avstander, og at de gjerne er gode på å lete i tap, når måren f.eks. har klatret opp i et tre og hoppet videre til neste tre før den tar seg ned på bakken igjen. 

Ulempen med drivende hunder er at de ikke alltid har stålosegenskaper eller interesse for å markere måren når den går opp i veden eller under bakken. Fordelen med spisshunder er at de ofte er flinke til å lokalisere måren, enten den er gått oppe i et tre eller har søkt tilflukt under bakken. 

Spisshunder kan imidlertid være noe mindre tilbøyelige til å forfølge spor over lengre avstander.

Innjaging av unghunder

Mårlukt er noe de fleste hunder liker og har lyst til å forfølge. Likevel kan innjaging på mår by på utfordringer. Måren tilbakelegger lange strekninger i løpet av natten, og mange unghunder blir lei av å spore i mange kilometer uten noen gang finne dyret. Dessuten gjør måren ofte mange krumspring i sitt matsøk, noe som gjør den vanskelig å forfølge. 

Unghundens største utfordringen er å lokalisere hvor måren faktisk er når den kommer til enden av sporet. Etter gjentatte turer vil den erfare at mårsporet plutselig «forsvinner» og man risikerer at den mister interessen for å følge mårspor. 

Til å begynne med bør du derfor støtte hunden ved å gå sammen med den (i bånd) på sporet. Ofte vil man oppleve at unghunden er ukonsentrert og lett blir distrahere av andre ting, men så fort den viser oppriktig interesse for sporet, kan du slippe den og følge etter. Hjelp gjerne hunden forbi hindringer, og skryt masse, både underveis og når dere kommer fram til dagleiet. 

Her oppfordrer du unghunden til å lose og/eller grave for å markere hvor måren befinner seg. 

I mange tilfeller vil en unghund kunne lære mye av å bli sluppet sammen med en rutinert hund, men samtidig det er viktig at unghunden lærer seg å bli selvstendig. Er man heldig og får skutt en mår for unghunden, er det viktig at den får masse ros og anledning til både å lukte på, og leke litt med byttet.