Debatt
Laksebedrag – eller ikke?
Malmin sparker inn åpne dører i laksens barndomshjem.
Ernst Malmin har skrevet en spennende og interessant kronikk, publisert i Jakt & Fiske. Han titulerer seg selv som «lidenskapelig laksefisker». Dette kan jeg selv bekrefte, siden jeg har truffet Ernst mange ganger langs elvene i vår felles hjemfylke Rogaland under laksefiske, seinest inneværende sesong. Da har vi hatt trivelige og gode diskusjoner om fisket og fiskeforholdene, men også om villaksen og hvordan det står til med denne. Det betyr imidlertid ikke at jeg er enig i alt Malmin skriver i sin kronikk!
Om kollapsen: Malmin skriver: «Rundt 1988 var norsk lakseoppdrett i sin spede barndom. Volumene var altfor små til å forklare en synkron, nasjonal kollaps. Hva var det da som skjedde?»
Vel, i 1989 ble det i henhold til Statistisk sentralbyrå (SSB) eksportert ca. 100 000 tonn oppdrettslaks fra Norge. Dette var fremdeles et helt tiår før det for første gang ble laget en egen forskrift for lakselus på oppdrettsfisken, og som satte grenser for antall lus som var tillatt per fisk.
Først 1. februar 2000 trådte den første nasjonale lakselusforskriften i kraft, blant annet etter mye press og jobbing fra NJFF! Allerede på slutten av 1980-tallet ble det for øvrig registrert omfattende lakselusangrep på vill laksefisk, men også ekstremt mye lus på oppdrettslaksen. Fra tidlig 1990-tallet finnes det mye forskning nasjonalt som dokumenterer luseskader på villfisk, først på sjøaure og etter hvert på vill laksesmolt. Sistnevnte er vanskeligere å fange og å dokumentere lusepåslag på. Det er derfor ingen tvil om at lakselus fra oppdrett var en negativ faktor for villfisken allerede på slutten av 1980-tallet.
Malmin nevner også innledningsvis i sin kronikk en endring i havstrømmene i 1988, som ga temperaturøkning og påfølgende kollaps i laksens matfat. Problemet er at forskningsdata fra Havforskningsinstituttet viser at temperaturen i Norskehavet og Nordsjøen i 1988 (og på hele 1980- og 1990-tallet) var under normalen. Derimot har temperaturen etter ca. år 2000 vært over normalen.
Når det gjelder spredningen av gyro, så skjedde ikke dette via hodeløs lokal kultivering, men derimot gjennom pålagte utsettinger i regulerte elver. Det var altså regulanter som spredte gyroen, men på et tidspunkt da veterinærer trodde at denne parasitten var ufarlig. Gyro finnes på laks i Sverige og skader ikke fisken der, da den er immun. Gyro kom til Norge via fisk fra Sverige, som regulanten trengte for å ha nok fisk til utsettingene. Etter få år fant man ut at gyro er dødelig for norske lakseunger, men da var det for seint. Imidlertid er gyro fjernet fra alle norske elver, unntatt i Drammensregionen. Her begynner arbeidet med å fjerne parasitten for fullt i år. NJFF har jobbet gjennom mange år for å få gjennomført behandlinger av de gyroinfiserte elvene – og for å få på plass bevilgningene til dette arbeidet.
Malmin skriver også at sjølaksefisket i praksis er stengt. Det stemmer ikke. I 2026 er det fortsatt tillatt med kilenotfiske i forvaltningsregionen Indre Rogaland i Rogaland, men også i en del andre regioner langs kysten. Vi kan være enige om at sjølaksefisket er sterkt redusert, men dette har skjedd gradvis over mange år. Drivgarnsfisket ble stengt i 1989, etter mange års innsats fra blant andre NJFF. Samtidig ble det strengere reguleringer av elvefisket, blant annet ble det forbudt å bruke reke som agn.
Om statistikkfeilen: Malmin skriver: «Når dagens krise formidles, brukes ofte historiske fangsttall som bevis på hvor mye bedre alt var før. Men å sammenligne rå fangststatistikk fra 1970-tallet med i dag er en metodisk dødssynd».
Det er vel få som bruker 1970-tallets fangster som utgangspunkt. Dette var en periode med historisk høye fangster i elvene våre, trolig også med historisk gode forhold for laksen i havet. Men heldigvis så har vi proffene våre i SSB, som kan litt om nettopp statistikk. Og SSB har faktisk laget statistikk for elvefangstene av laks i Norge fra 1876 og fram til og med 2025. Her kan vi lese at det ble fanget over 500 tonn i elvene våre i åra fra 1974 til 1976. Likevel var totalfangsten større i åra 2000–2001 samt 2003 enn i det beste enkeltåret på 1970-tallet. Både i 2000 og 2001 ble det fanget over 650 tonn laks i norske elver. I forhold til krisen i havet i 1988 og slutten på kultiveringen på 1980-tallet, var for øvrig fangsten i elvene i åra 1989–1993 gode, med en topp i 1992 på 520 tonn – i henhold til SSB.
Derimot er jeg og Malmin helt enige om at det er snakk om en krise for villaksen, og fangsttallene i elvene de siste fem åra er i henhold til SSB de dårligste siden 1971. Inneværende sesong ser heller ikke lovende ut, heller tvert imot. Som Malin også påpeker, er det også helt åpenbart at den store kraftutbyggingen fra 1950-tallet til utpå 1980-tallet rammet mange lakseelver hardt, dette var en periode med små og få miljøkrav knyttet til konsesjonene.
Malmin mener det er på tide å gi laksen barndomshjemmet i elvene tilbake, og «flytte fokuset fra restriksjoner og skremselspropaganda til aktiv handling der det faktisk nytter». Dette eksemplifiserer han ved å liste opp en rekke fornuftige tiltak, som restaurering av sideløp, utlegging av gytegrus, rive gamle terskler, få på plass minstevannføring i regulerte vassdrag.
Faktum er at dette er tiltak som allerede har blitt gjennomført eller er på gang i svært mange vassdrag. For å ta noen nærliggende vassdrag i Ryfylke, så er mange slike tiltak gjennomført i Frafjordelva, Espedalselva, Lyseelva og Dirdalselva. De tre førstnevnte er kalket, noe NJFF har jobbet hardt for lokalt og nasjonalt. Dagens laksefiske her er et resultat av denne kalkingen.
Frafjordelva og Espedalselva ble varig vernet mot kraftutbygging på 1980-tallet, her bidro NJFF Rogaland mye til at dette ble vedtatt på Stortinget. Så har vi det velkjente «Sjøørretprosjektet i Rogaland» (søk opp på Facebook!) og dugnadsgjengen der. De har kanskje ikke lagt ut millioner av tonn gytegrus, men det er ikke få tonn de har lagt ut, i tillegg til habitatrestaurering i form av planting av trær langs vassdragene, utlegging av skjulstein, rydding av plast og søppel og mye mer. Å få på plass minstevannføring i regulerte vassdrag jobbes det kontinuerlig med, fra NJFF lokalt, sentralt og fra andre. Etter mange års arbeid ble det for en del år siden eksempelvis innført minstevannføring i Årdalselva i Ryfylke.
Jeg er selvsagt helt enig i at dette arbeidet i elvene gjerne må styrkes ytterligere i åra som kommer. Tross stor innsats gjennom mange år for å bedre forholdene, er vi på langt nær i mål. I tillegg har Malmin et godt poeng når det gjelder statens ansvar. I den nasjonale restaureringsstrategien for vassdrag vedtatt i 2022, står følgende mål oppført:
Restaurere minst 15 % av forringede vassdrag i Norge i perioden 2021–2030.
Reversere den negative trenden, slik at vi i 2030 restaurerer vassdrag i en høyere takt enn vassdrag forringes.
Dette er mål som neppe oppnås innen 2030, og fra NJFFs side mener vi at det bør bevilges mer midler og styrke innsatsen for å oppnå målene i restaureringsstrategien. Men det jobbes altså hardt allerede for å gjøre barndomshjemmet i elva best mulig for laksen, sjøørreten og for vannmiljøet for øvrig. Det er med andre ord ingen grunn til å sparke inn åpne dører!
