Annonse
– Min bekymring er at vi har skapt en ordning som fungerer som en «biologisk respirator» for elver som egentlig trenger reell rehabilitering, skriver Ernst Malmin.

Debatt

Når forvaltningen blir en barriere for villaksen

– Kraftindustrien får holde elvene i et permanent knust nivå, mens vi pumper ut oppdrettet genbank-fisk for å skjule skadene, skriver Ernst Malmin i sitt svar til Alv Arne Lyse.

Publisert

Alv Arne, takk for innspillene. Vi deler begge et brennende engasjement for villaksen, men hvis vi virkelig skal «fokusere på elvene» slik du etterlyser, må vi tørre å utfordre de vedtatte sannhetene som har kjørt forvaltningen inn i en blindgate.

Vi tviholder på narrativet om en «katastrofal halvering» fra 1980-tallet. Dette sammenligningsgrunnlaget er fundamentalt sviktende. Fangsttallene på 80-tallet var kunstig oppblåst av et massivt uttak med drivgarn og kilenot, spesielt i Nord-Norge. Mye av dette var laks på vandring, inkludert en betydelig andel russisk fisk, samtidig som fangstene var dopet på et enormt volum av kultivert, utsatt laks. Selv om nøyaktig hvor stor prosentandel den russiske laksen og utsettingsfisken utgjorde er omdiskutert, er det bred enighet om at det totale uttaket var enormt. Da dette fisket ble stanset, forsvant ikke bare all den «fremmede» laksen fra statistikken, men også den illusjonen av overflod som skjulte at mange vassdrag allerede var under press.

Det vi kaller en krise i dag, er i stor grad en smertefull normalisering av en produksjonsevne som har vært svekket i tiår. Problemet er at vi nekter å ta dette innover oss, og i stedet fortsetter med et «genetisk hagearbeid» som ikke fører oss en millimeter videre.

Når vi forvalter elver som Årdalselva, Bjøra og Numedalslågen med tidlig sesongstart, driver vi i praksis ren selvskading. I mai og tidlig juni domineres fangstene av stor hunnlaks. Forvaltningen vil nok peke på strenge kvoter, påbud om gjenutsetting (Catch & Release) og høy overlevelse. Men forskning viser at overlevelse ikke er det samme som gytesuksess. Det massive fysiologiske stresset fisken påføres på kroken, kan redusere eggkvaliteten og svekke evnen til å reprodusere seg optimalt. Denne tidlige storlaksen er elvenes viktigste genetiske arkitekt. Ved å tillate fiske på disse sårbare individene før de i det hele tatt har fordelt seg i elva, undergraver vi naturens egen sjanse til å bygge opp igjen produksjonsevnen. Det er en logisk brist å rope om krise i havet, samtidig som vi åpner for aktivt fiske på selve gytefisk-kapitalen.

La det være sagt: Utfordringer knyttet til oppdrett og havet er viktige, som du påpeker, men de må ikke bli en sovepute for elveforvaltningen. Det er i elvene slaget om villaksens fremtid må stå. Ims-Lutsivassdraget står som et grelt eksempel på hva som skjer når forvaltning og forskning prioriterer feil. Bekreftelsen på at NINAs arbeid førte til utryddelsen av den unike Imsa-Lutsi-bestanden, kom først etter at instituttet tapte en sak i Klagenemnda for miljøinformasjon. De ble der tvunget til å frigi alle rådata om fiskevandringen opp og ned forskningsfella i perioden 1975 frem til 2016. Når forskningsmiljøer som skal ivareta mangfoldet utrydder lokale stammer gjennom egne inngrep – og fakta må tvinges frem juridisk – har tilliten havarert. Når vi i tillegg ser hvordan Miljødirektoratet ble felt i KOFA for ulovlig anbudspraksis knyttet til kultiveringstiltak, er det legitimt å spørre hvem det er vi egentlig forvalter for.

Min bekymring er at vi har skapt en ordning som fungerer som en «biologisk respirator» for elver som egentlig trenger reell rehabilitering. Når Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) klassifiserer vannkraft som en «stabilisert trussel», kamufleres den alvorlige, pågående skaden denne industrien gjør. For politiske beslutningstakere – som i beste fall har hørt om noen som fisker laks – høres «stabilisert» betryggende ut.

Forvaltningen vil nok innvende at deres Gytebestandsmål (GBM) er det beste verktøyet de har for å hindre overfiske i dagens situasjon. Men sannheten er ubehagelig: GBM settes for et biologisk minimumsnivå, og beregnes kun ut fra de gjenværende brøkdelene av gyteareal som kraftindustrien ennå ikke har lagt øde. Ved å bruke et slikt minimumsmål som suksesskriterium overfor politikerne, hvitvaskes det enorme tapet av elveproduksjon. Kraftindustrien får holde elvene i et permanent knust nivå, mens vi pumper ut oppdrettet genbank-fisk for å skjule skadene. Vi trenger ikke mer «hagearbeid» som tåkelegger problemene; vi trenger vilje til å gi laksen naturlig tilgang til fungerende gyteplasser og nok vann.

Alv Arne, hvis vi skal fokusere på elvene, må vi stanse det selektive uttaket av stor hunnlaks tidlig i sesongen. Vi må slutte å forvalte statistiske luftslott basert på 80-tallets urealistiske tall, og heller stille krav om at forskning og forvaltning legger til rette for naturens egne prosesser, fremfor å stå i veien for dem. Når systemet fanger seg selv i feilslått statistikk, selvskading i elvene og ansvarsfraskrivelse overfor kraftindustrien – er det ikke da på høy tid at hele villaksforvaltningen vår gjennomgår en total og uavhengig revisjon?

Har du sterke meninger?

Jakt & Fiske ser det som sin oppgave å være en arena for debatt og meningsutveksling om forvaltning, jakt, sportsfiske, forskning, naturtap og andre temaer som berører jegere, fiskere og friluftsfolk.

Vi tar imot leserinnlegg og kronikk til vurdering på redaksjon@njff.no.

Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere og avvise innsendte bidrag. Bidrag kan også publiseres i bladet Jakt & Fiske.

Omfang

Kronikk: 4500 tegn

Leserinnlegg, halvside: 1300 tegn

Leserinnlegg, helside: 2500 tegn

Powered by Labrador CMS