La oss fokusere på elvene!

Ernst Malmin skriver i sitt tilsvar at jeg forveksler lokale temperaturmålinger med målinger i Norskehavet, i laksens beiteområder. Det stemmer ikke, jeg skriver: «Problemet er at forskningsdata fra Havforskningsinstituttet viser at temperaturen i Norskehavet og Nordsjøen i 1988 (og på hele 1980- og 1990-tallet) var under normalen». Så mine data er altså for havet og ikke kysten, og med Havforskningsinstituttet som kilde.

Malmin tar opp en spennende problemstilling i forhold til maten i havet for villaksen. For de små laksene som er sin første sommer i havet (såkalt postsmolt) er dyreplankton, som raudåte, nok viktig som mat. Malmin viser her til det internasjonale rådet for havforskning (ICES), og hevder at data derfra viser en kollaps i mengde dyreplankton – og dermed forklarer nedgangen i villaksbestandene.

Men de faktiske data fra ICES støtter imidlertid ikke nødvendigvis denne påstanden. Gode data for dyreplanktonbestanden i Norskehavet har ICES først fra 1995. Som man kan se i en rapport fra ICES fra 2025 på side 51 (figur a), så har det vært en viss nedgang, men ikke nok til at den kan kalles dramatisk. I tillegg har vi i mange av disse årene hatt rekordstore bestander av sild og makrell, to arter som i enda større grad enn laksen er avhengig av dyreplankton inkludert raudåte som mat.

Som Malmin selvsagt vet så vandrer smolten fra elvene i Norge ut i perioden fra april til juli, tidligst i sør og gradvis seinere opp til Finnmark. Og så må vi anta at smolten bruker noen uker og kanskje et par måneder før den når beiteområdene i Norskehavet (og for elvene helt nord i landet delvis også i Barentshavet). Men som figur b på side 51 i den nevnte ICES-rapporten viser, så er det ingen nedgang i mengde dyreplankton i Norskehavet i perioden 1995–2024 i perioden juli til august, når smålaksen fra elvene faktisk er på plass og skal starte sin beiting.

Det er derimot en oppgang i mengden dyreplankton i dette området etter 2020, i en periode der vi har hatt noen av de dårligste årene for villaksinnsiget noensinne. Mengde fiskelarver i samme områder har imidlertid gått ned i samme periode, dette er også viktige byttedyr for smålaksen. Så selv om beiteforholdene for laksen i havet ikke er katastrofalt dårlige er de heller ikke spesielt gode.

Når det gjelder den generelle havbrukspolitikken og den tilknyttede økonomien, er jeg derimot helt enig med Malmin. Han nevner statens inntekter fra oppdrettsindustrien, men også mange kommuner og fylkeskommuner mottar årlig store beløp fra oppdrett. Dette har ført til at altfor mange kommuner og fylkeskommuner har vært alt for positive til nye oppdrettslokaliteter – og for lite kritiske til miljøpåvirkningene fra de samme lokalitetene. I tillegg ligger de største oppdrettskommunene ute ved kysten, gjerne på større eller mindre øyer, og ofte uten lokale laksevassdrag av noen størrelse. På den annen side ligger de viktigste lakseelvene våre ofte i indre del av større fjorder, i kommuner som vil prioritere villaksen og de lokale inntektene denne gir og har gitt – i mange tilfeller helt siden 1800-tallet, som i Alta, Gaula, Vosso, Lærdal, for å nevne noen. Så mens kommunene i indre strøk betaler regningen for «oppdrettseventyret» i form av tomme lakseelver, soper kommunene lenger ute i fjordene inn gevinsten.

Den viktigste delen av denne debatten handler likevel om elvene våre, om hvordan disse behandles og hva som skal til for å «pusse opp» laksens barndomshjem. Her peker Malmin på vassdragsreguleringer som det største problemet for villaksen, noe jeg og NJFF støtter fullt ut. Han peker konkret på behovet for å få på plass minstevannføring, noe som vil ha stor betydning for fisken og vannmiljøet i regulerte elver uten minstevannføring. Fra NJFFs side jobber vi kontinuerlig med slike saker, i år har vi krevd minstevannføring i revisjonssaker i eksempelvis Aura i Møre og Romsdal og i Aurlandselva i Sogn. Og her vil jeg oppfordre alle som har ei regulert elv uten minstevannføring til å engasjere seg lokalt og kreve at det åpnes en revisjonssak. Hva en revisjonssak er og hvordan man faktisk går fram, finner man nyttig informasjon om her.

I tillegg har vi en del elver med kraftverk på den lakseførende strekningen. Her er det ofte bygget fisketrapper som får laksen og sjøørreten opp og forbi kraftverket, mens mye smolt og utgytt fisk og ål seinere kvernes opp i turbinene på veien ned. Også her må man engasjere seg for å få på plass bedre løsninger rundt det aktuelle kraftverket som trygger nedvandringen av fisk og ål slik at disse har en trygg rute utenom turbinene! I dag finnes det løsninger som kan sikre en trygg ferd forbi slike elvekraftverk, se eksempelvis Palmafossen kraftverk på Voss.

Løsningene som er beskrevet her, er i dag standardkrav fra NVEs side for slike elvekraftverk, og noe man kan og bør jobbe for å få på plass i «sin» elv hvis man har et kraftverk av gammel type (som dreper fisk og ål). Kravet må her være at NVE kaller regulanten inn til ny konsesjonsbehandling!

Dessverre ser vi nå en ny trussel som er betydelig, og dette gjelder såkalt oppgradering og ombygging av gamle kraftverk for økt effekt. Økt effekt krever at mer vann kjøres gjennom kraftverket på kortere tid. For å få til dette må eksisterende kraftverk bygges om, med økt slukeevne, noe som krever større tunneler til kraftverket med kapasitet til mer vann, samt større turbiner – populært kalt effektkjøring.

I noen tilfeller ligger magasinene på fjellet, og kraftverket munner ut i fjorden. I slike tilfeller vil skadevirkningene ved effektkjøring primært ramme fisken i magasinene, som utsettes for raskere nedtapping og redusert mattilgang. Men i noen tilfeller ligger kraftverkene på lakseførende strekning, og her er problemene med effektkjøring allerede vel kjente i form av tørrlegging av både gytefisk og yngel. I enkelte elver har imidlertid regulanter nå søknader på gang for å endre vannføringen. Vannet som i dag – riktignok via kraftverk – fortsatt renner i de berørte elvene, planlegges i stedet ledet direkte ut i fjorden til nye kraftverk med større slukeevne, fall og effekt. Dette vil medføre sterkt redusert vannføring på lakseførende strekning – til skade for så vel fisk som for sportsfisket.

Malmin skriver avslutningsvis i sitt tilsvar til meg: «Hvis døren til en reell restaurering av villaksens barndomshjem skal stå åpen, må staten gå fra å heie på dugnaden til å lede an med de nødvendige investeringene og de regulatoriske kravene som trengs.» At det er behov for en betydelig økt statlig innsats for elvene våre, er jeg som tidligere nevnt helt enig med Malmin i. Eksempelvis må NVE i sin saksbehandling stille strengere miljøkrav og krav om tilstrekkelig minstevannføring i elver berørt av kraftutbygging. I tillegg må alle de lokale dugnadsheltene langs elvene våre også jobbe politisk, både lokalt, regionalt og nasjonalt.

Dette vil være viktig for å få på plass gode vedtak rundt eksempelvis fiskeoppdrett og vannkraft, men også for å få tak i midler til nødvendige tiltak i elvene. Som NJFFs tidligere infosjef Espen Farstad pleide å si: «Løsningen er politisk!»