På tide med handling på Hardangervidda

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Pluss

Leserinnlegg

Reinen på Hardangervidda

Kronikk

Bekymringsmelding fra Hardangervidda

Det finnes mye kunnskap om Hardangervidda og villreinen, både erfarings- og forskningsbasert. I NOU 1974: 30 oppsummeres datidens kunnskap om villreinområdet, og følgende ble anbefalt;

«den sentrale delen av vidda skal være uten merkede løyper og uten noen form for turistutbygging».

Videre; «I langturområdet og på sentralvidda er det aktuelt å vurdere sanering av turisthytter og turistruter hvis presset blir for stort».

Dette av hensynet til dyrelivet. Vi kan i dag slå fast at anbefalingene ikke er fulgt opp.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) publiserte i 2021 resultater fra ferdselsundersøkelsene på Hardangervidda, samt analyser av hvordan ferdsel langs merkede stier påvirker villreinens arealbruk (NINA-rapportene 1903 og 1909).

Ferdselen langs merkede stier er nå på et nivå som langt overgår undersøkelsene til Teigland m.fl. i 1972. I tillegg kommer all annen ferdsel utenom løypenettet. GPS-merket villrein, ferdselstellere og analyseverktøy har dokumentert arealunnvikelse- og barriereeffekter for villreinen.

Kvalitetsnormen for villrein kom i 2022 og Hardangervidda ble klassifisert som «ikke godkjent». Dette bl.a. som følge av reinens manglende bruk av kalve- og sommerbeitene på sentralvidda i vest og nordvest.

Det er merkelig om en art som har overlevd mammuten skal være så lite intelligent at den i 20 år frivillig velger å oppholde seg på de dårligste vår- og sommerbeitene området har å tilby.

Frykten for «predatorer» er nok fortsatt sterk. Manglende tilgang til de beste beitene kombinert med mye forstyrrelser, gir lave vekter og høy dødelighet. Å sulte i hjel med store mengder svelgbremslarver i nesehule og svelg forbindes ikke med god dyrevelferd. Parasittbelastningen relateres til manglende arealbruk.

Den «motstand i landskapet» som reinen opplever som følge av ferdsel er oftest ikke konstant eller absolutt. I løpet av noen år kan derfor rein observeres i mange områder av vidda og dyr vil tidvis krysse barrierer. For bestanden som helhet er det arealbruken til flertallet av dyra i mesteparten av tiden som er av betydning. Enkeltobservasjoner forandrer ikke på dette.

Det er positivt når forvaltningen klarer å hindre planlagte nye inngrep og aktiviteter som vil ha negativ konsekvens for villreinen og leveområdene. Slike vedtak gjør imidlertid ikke forholdene bedre. Forvaltningsvedtak og tiltak som har reversert uheldig og negativ påvirkningen på villreinen og leveområdene er det vanskeligere å finne eksempler på. Menneskelig ferdsel er også ofte utenfor forvaltningens kontroll.

Om antall rapporter og møter var avgjørende for villreinens situasjon, ville reinen på Hardangervidda skåret høyt i en levekårsundersøkelse. Etter tiår med utallige rapporter og utredninger er det på tide med konkrete tiltak som bedrer forholdene for reinen. Vaa sitt innlegg illustrerer imidlertid godt hvorfor dette er vansklig.

Fornektelse av kunnskap og manglende vilje hos enkeltaktører, kombinert med mangel på virkemiddel i forvaltningen, har medført at den negative utviklingen har fått utvikle seg sakte over lang tid.

Norge burde gjøre et krafttak for villreinen i naturrestaureringens tiår. Om kvalitetsnormen og pågående arbeid med sti- og løypeplan kun blir nye rapporter med gode intensjoner, eller om det medfører reell endring gjenstår å se. Reinen er redd mennes- ker og for mye forstyrrelser virker negativt på villreinens areal- bruk og kondisjon. Det er ikke reinen, men vi mennesker som må ta ansvar for å løse problemene vi har skapt for dyra.