Leder
Reel life
Når jeg tenker tilbake på fiskeminner fra oppveksten, er det ofte bilder av fangstene som dukker opp i hodet.
Det var stas å komme hjem til opphavet og vise fram en pen ørret eller et solid knippe abbor. En dunk full av feriefisket sørlandstorsk, buksert med stort strev fra brygga og opp til campingplassen, lot seg også høre.
Behovet for å vise fram og fortelle ligger dypt plantet i oss. Det handler om status, sosial verdi, identitet og anerkjennelse. Men hva skjer når historiene vi før delte med våre nærmeste, plutselig kan nå ut til en hel verden?
Flere undersøkelser viser at sosiale medier inspirerer folk til å komme seg ut på tur. Det er utvilsomt positivt i et folkehelseperspektiv. Et bevisst og nært forhold til naturen bidrar formodentlig også til at man ser verdien av å ta vare på den. Samtidig ser vi mange eksempler på at eksponering av sårbare perler kan føre til et massivt ferdselstrykk.
Dette gjør seg også gjeldende i det høstingsbaserte friluftslivet, ikke minst innen sportsfisket. Sosiale medier flommer over av spektakulære bilder av fete fangster, og man skal saktens være en ganske sedat sportsfisker for ikke å kjenne en viss kribling i kroppen og små rykninger i kastearmen når herlighetene åpenbarer seg på skjermen. Det første spørsmålet som gjerne melder seg, er selvsagt hvor fisken er tatt.
Selv om mange er tilbakeholdne med stedsangivelser og identifiserbare markører, finnes det ikke så reint få dyktige detektiver der ute. I reportasjen «Virale hemmeligheter» kan du lese om Svein Eriksen i Østre Hol JFF. Gjennom 40 år har han og foreningens dugnadsgjeng lagt ned et enormt kultiveringsarbeid i 25 vann i Hallingskarvet nasjonalpark.
Men for tre år siden fikk et av go’vannene besøk av en fiskeinfluenser. Det gikk ikke så bra. De prikkete puddingene gikk viralt, og horder av fiskere strømmet til. På det meste ble det talt nærmere 40 telt, og snart var vannet tømt. I etterpåklokskapens lys er det lett å si at fisket burde vært strengere regulert. Dugnadsgjengen ble rett og slett tatt på senga av den digitale snøballeffekten – og folks vilje til å fiske i kø for å sikre seg en ørretkubbe.
De prikkete puddingene gikk viralt, og horder av fiskere strømmet til. Snart var vannet tømt
Det finnes flere liknende historier der ute. Likevel må vi evne å se det store bildet. I de aller fleste vann i Norges land blir det fisket for lite til å holde bestanden i god balanse. Vi trenger med andre ord flere ivrige og engasjerte sportsfiskere. Rekruttering er også avgjørende for å sikre at aktiviteten oppfattes som meningsfull, samfunnsnyttig og legitim i framtida. Her kan sosiale medier være en positiv kraft, men det fordrer bevissthet rundt hva man deler med omverdenen.
Uansett medium, bør etikk, skikk og bruk være en naturlig del av historiene vi bringer videre. Kanskje er det også sunt om noen blå prikker og streker på kartet fortsatt kan få ha et slør av mystikk hengende over seg.
Jakt & Fiske har gjennom flere artikler det siste året belyst behovet for bedre innlandsfiske-
forvaltning. Men retningen sportsfisket tar, styres også av verdier og kunnskap vi overfører til nye generasjoner. En dypere forståelse av sammenhengene i naturens filharmoni, gjør ikke bare hver og en av oss til bedre forvaltere, det løfter også totalopplevelsen.
Eller for å si det med Hans Børli: «Det er rart med det, aldri så lite kunnskap om tingene får dem straks til å rykke nærmere, i en ny fortrolighet.»
