Virale hemmeligheter

Fisken detter ikke bare ned fra himmelen. Den bærer vi på ryggen i flere timer opp på 1400meters høyde. Men nå er vannet nesten tomt for stor fisk etter at Instagram-kjendisen la ut en video med storfangst, sukker Svein Eriksen tungt i telefonen. Han har vært med i styret og utvalg i Østre Hol JFF siden 1986.

 – Selv om vannet ikke ble navngitt, ble det blåst. Folk fant jo ut hvor det var. Kan du ikke be forbundet engasjere seg? ber han.

– Hva er problemet?

– Instagramkjendisene poserer med rekordfisken, og tar ikke hensyn til at det ligger blod, svette og tårer – ja, i alle fall svette – bak hver eneste fisk. De ødelegger balansen i vannene våre, sukker Svein.

Fiskeentusiast og hele Norges fiskedoktor, Trygve Poppe, stemmer i når vi kontakter ham:

– Førti telt ble observert rundt dette vannet i ferien i fjor. Førti telt!

Fisk fra himmelen

Svein og Trygve mener fiske nytes best alene – helst etter en lang, meditativ vandring langs gamle tråkk og gjennom landskap der stillheten råder.

– Nå kommer de med actionkameraer, og et enormt behov for å vise seg fram. «Se på meg, se hva jeg får til». Vi tok jo bilder vi også, til å ha i fotoalbum. Men med sosiale medier spres det internasjonalt, sier Poppe.

Det begynner å bli et par generasjoner siden hans onkel, Rolf Bordewick Jensen, slapp ut settefisk fra småfly over store deler av Østlandet. Slikt fikk man kongens fortjenestemedalje for den gang, i 1949. Sånn sett kan jo fisken faktisk dette ned fra himmelen.

Men ikke nå lenger. Hver sommer samler jakt- og fiskeforeningen sammen sin lille tropp på åtte-ti mann for å bære 50 små settefisk til femti kroner stykk opp fjellsidene i Hallingskarvet nasjonalpark, slik de har gjort hver sommer i en mannsalder.– Våre beinføre medlemmer har jo et mål om selv å klare å karre seg opp dit en gang i løpet av sommeren, for å oppleve ensomheten i en fantastisk natur.

Nå er det ingen vits, sukker Svein.

Bruk, ikke forbruk

Han er like engasjert – 40 år etter at han som utmarkstekniker i Hol kommune skisserte opp prosjektplaner for prøvefiske og drift ved fiskevannene i kommunen. Siden 1980-tallet har Svein og dugnadsgjengen i Østre Hol JFF holdt orden på 25 vann i Hallingskarvet nasjonalpark. De siste årene har salget av fiskekort økt markant, til tross for økte priser.

– Det å oppleve naturen, uten å måtte forbruke den, det er jo det som er å nyte naturen, sier Svein. Han savner vanlig folkeskikk.

– Ta opp én fisk og spis den. Ta et par stykker til å ha med hjem. Rekordjaget på sosiale medier går ikke i hop med settefisken vår som bruker flere år på å bli sånn passe stor. Hvorfor er ikke lenger naturopplevelsen der og da nok?

– Men det kan vel hende storfisken settes ut igjen når bildet er tatt?

– Ikke når sekken veier betydelig mer på vei ned enn på vei opp. Og man skryter av det.

Livsgleden i spill

Første gang jeg kom i kontakt med Svein, var sommeren 2025. Da handlet samtalen om de magre kårene for innlandsfiske etter at fiskefondet ble lagt ned. Fjellfiskefolket ble nødt til å samle smuler og pågangsmot i egne rekker og søke bidrag fra kommunen.

Nå er det mer fortvilelse i stemmen. Det handler ikke om økonomi. Det er noe større som står på spill. Selve friheten i fjellet, det å løfte hånden til pannen som skygge for sola i det du skimter «ditt vann» langt der fremme, og ser at fjellet ligger der som det alltid har gjort, urørt av fargerike telt, søppel, bålplasser i fleng og biter av fiskesener i lyngen foran et tømt fiskevann. Hva er det egentlig som skjer?

For eller imot

Redaktørens hode kommer til syne i døråpningen.

– Hør med Dag O. Hessen.

– Biologen?

– Ja, han liker jo å bore i menneskets komplekse forhold til naturen.

Ring, ring.

Hessen svarer.

– Joda, det ligger dypt i mange av oss å oppleve det urørte og ukjente, og kjenne på gleden bare ved å være der, å være til uten at alt på liv og død skal deles og skrytes av digitalt. Det er en forskjell på å gå ut i naturen og gå inn i den. Gjør du det siste, noe som krever god tid og gjerne alenetid, så merker du gleden ved å bare være der, i naturen, sier biologen.

Selv nyter han best fiskevann i ensomhet.

– I en del miljøer er det et poeng å være medlem av «HK-klubben», altså «hold kjeft»-klubben, de som ikke røper vakre steder for å unngå at de invaderes og at idyllen og naturkvalitetene ødelegges, forklarer Hessen.

Han lar seg lett lokke inn i filosofiske betraktninger, og siterer gjerne Peter Wessel Zapffes ironi over utsagnet «alt for få nyter den betagende ensomheten, det blir bedre når vi får vei inn dit».

Men Hessen bærer på litt skam selv.

– Ja, jeg følte på det dilemmaet da jeg var med Lars Monsen til et lite benyttet område med gode fiskevann vann i Jotunheimen, og dette ble sendt på tv. Ville det «åpne» området? Instagramposter og sosiale medier har forsterket dette problemet. Jeg tror flere med fordel kunne bli med i HK-klubben for å verne natur. Det er nok av områder som er kjent og vist fram fra før, konkluderer Hessen.

Nye tider

På 70 tallet fikk forfatter og grunnlegger av Villmarksliv, Thorbjørn Tufte (1933–2019), skåret opp bildekkene sine for å ha røpet gode vann og lakseelver for allmennheten. Samtidig var han en viktig mentor som bidro til rekruttering av en ny generasjon sportsfiskere over hele landet. De som nå kanskje selv er medlemmer av HK-klubben? Eller er de medlemmer av GGG-klubben, altså «gretne, gamle gubber».

– Det er nok en kulturkollisjon mellom fjellfiskefolket med sine matauk-tradisjoner og moderne sportsfiskere på jakt etter den spesielle fisken, sier Tore Litleré Rydgren, lærer i jakt-, fiske og naturveiledning ved Universitetet i Innlandet. Selv har han passert femti, men tror fortsatt det er noen år igjen til et mulig GGG-kandidatur.

Rydgren mener det er det gamle konkurranseinstinktet som «kicker inn».

– Det ligger og syder rett under overflaten når vi utøver jakt, fiske og fangst. Det henger kanskje igjen fra tiden da matressursen trumfet opplevelsen. Selv synes jeg det er fint at folk finner glede i fiskevann med stor fisk, og skal vi rekruttere til sportsfiske, så må vi finne oss i å dele ressursen, mener Rydgren.

Han har ikke sansen for hemmelighold og eksklusivitet.

– Du kan ikke bare skru av Instagram. Vi rekrutterer jo nye generasjoner sportsfiskere gjennom fine bilder på sosiale medier. Og vi er avhengige av at våre aktiviteter har aksept hos allmenheten. Hvis de ikke fisker, får heller ikke vi fortsette. Så hvis folk «fisker feil», må man heller lage regler for fiskevannet og begrense antall fiskekort, råder Rydgren.

Faenskap

Men hvordan skal man håndtere utslag av manglende respekt for naturen? Eller utøvelse av «faenskap», som noen kaller det. Trygve Poppe, som i fjor fikk Akademikerprisen for sitt «langvarige og modige arbeid for dyrevelferd og kunnskapsformidling om fiskehelse i norsk oppdrettsnæring», trekker fram en fæl opplevelse han hadde rett etter isløsninga en vår for et par år siden.

– Jeg kom til et røyevann i Innlandet og fant store røyer nedslaktet og kastet. De ble fisket kun for skrytefoto, sier Poppe.

Opplevelsen gikk innpå ham.

– Jeg ble veldig trist og lei meg. Store, fine fisker lå oppkappet og strødd rundt.

I dag selges fiskekortene for det aktuelle vannet med strenge regler. Det er innført både bag limit, størrelsesbegrensning, obligatorisk fangstrapportering og forbud mot bruk av teknisk utstyr som kamera under isen. Kan du ikke vise fram fiskekortet ved kontroll, venter bot i tusenkronersklassen.

Strengere regler til tross, kanskje er det fortsatt noen der ute som trenger å bli minnet på at respekt for fisken veier tyngre enn stolthet over fangsten. Redaktøren stikker hodet inn døren.

– Hør med Sondre.

– Sportsfiskekonsulenten i forbundet?

– Ja, han poster jo også mye på Instagram.

Sondre Haugholt Breian er ivrig sports- og konkurransefisker på fritiden og ambassadør for ulike merker, blant annet teknisk utstyr, som han gjerne legger ut bilder av.

– Det er viktig å skille jobb og fritid. Instagram og konkurranser er forbeholdt fritiden, forklarer Sondre.

Delingskultur

Sammenliknet med fjellfiskefolkets dugnadsgjeng, er Sondre for en jypling å regne med sine 29 år. Han har likevel rukket å skaffe seg en solid utdannelse innen økologi og fiskeforvaltning, inkludert masterstudier på fisk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

– Moderne sportsfiske og forvaltning handler mye om kunnskap. Jeg bruker mye tid på å fordype meg i hva som fungerer, og er opptatt av å dele det slik at også andre kan lykkes, sier han.

Bevisene på at han lykkes ligger ute på Instagramkontoen hans. Fisk i imponerende størrelser, kondisjon og farger er dokumentert fra inn- og utland.

– Må alt ut på sosiale medier?

– Det må folk få lov til å velge selv. I Sverige er sportsfiskeidolene nærmest rockestjerner, og fiskekonkurransene vises på YouTube. Det har hatt mye å si for rektrutteringen. Ungdommene henter inspirasjon, motivasjon og kunnskap fra sosiale medier, forklarer Breian.

Han mener likevel det er veldig enkelt å holde et vann helt hemmelig, om det er det man ønsker.

– Moderne bilderedigering på telefonen gjør det lett å endre bakgrunnen på bildet før du legger det ut. Om jeg får en stor fisk og jeg skjønner at stedet ikke tåler trykket som kan komme, forsøker også jeg å holde vannet hemmelig på denne måten.

Fiskevettregler

Sportsfiskekonsulenten påpeker likevel at det er viktigere enn noen gang å ha en moderne og god fiskeforvaltning med for eksempel maksmål og bag limit. – I Nederland er det et helt vanvittig fisketrykk etter abbor og gjedde, men her blir fisket bare bedre og bedre, selv om det er mange om beinet der. Det er fordi nederlenderne har god kunnskap om vannene og spesialtilpassede regler som bidrar til god forvaltning.

– Blir reglene fulgt?

– Ja, andre vil melde fra om noen bryter reglene. Det er en sterk indre justis. Men det er også viktig å gå ut med informasjon om hva som er årsaken til at regler innføres. Da får reglene større legitimitet, understreker han.

– Hva svarer vi Svein i Østre Hol? Kan forbundet hjelpe?

– Ja, vi oppfordrer lokalforeningen til å utarbeide lokale regler for fiskevannene, om de føler det er nødvendig. I de fleste vannene i Norge fiskes det for lite, men i vann hvor det settes ut få fisk og man har en tynn, men storvokst bestand, kan det være aktuelt. Vi bistår gjerne foreninger som trenger hjelp til dette, sier Breian.

Forbundet har tidligere laget en liste med fiskevettregler.

– Denne oppdaterer vi nå.

– Da mangler vi bare folkeskikken, da?

– Ja, det får bli å utstyre seg med magemål. Ta kun den fisken du skal spise der og da, og kanskje et par fisk til sekken. Så vil flere få ta del i den gleden du selv nettopp opplevde, avslutter Breian.