To fot under …

– Det står nok et par hundre storlakser her nå. Men det hadde ikke gjort noe om elva hadde vært enda en halv fot lavere.

Kjentmannen smiler skjevt og speider utover Nedre Sierra i Altaelva. Det er slutten av juli i 2008 i alle storlakselvers mor. Dette er en av verdens beste laksehøler, vel å merke på rett vannføring.

Nå er vannføringen perfekt, to fot under middels sommervannføring. Hølen koker av laks.

Jeg har opplevd høler i trønderske og vestlandske elver som i løpet av noen timer har blitt fylt opp med fisk, men ikke i nærheten av det antallet og størrelse som for øyeblikket befinner seg i Altaelvas dypeste laksekulp.

Det plasker kontinuerlig, et eksemplar rundt 15 kilo skyter opp av det mørke vannet og lander på fortommen til fiskekompisen med et høylytt plask. Aldri har vi vært nærmere laksehimmelen enn akkurat nå.

Ti kast – to laks

Omsider min tur i rotasjonsopplegget rundt den ene stanga vi har til rådighet. Klokka er ti på kvelden. Den sitter på tredje kastet.

Fire timer seinere, midt på lyse natta, er jeg stangfører på ny. Også laks nummer to tar tubeflua (Sunray shadow) etter noen få kast, øverst i hølen. Begge laksene er som snytt ut av samme forma, like over ti kilo, såkalt average weight på hovedscenen for all verdens lakseelver.

Seinere på natta har kompisen tak i en kjempe som vi aldri får se. Den går dypt, fram og tilbake i 20 minutter, før flua glipper. Døgnet ebber ut på formiddagen, uten mer kontakt med fisk. Det samme gjentar seg med fiskelaget som har døgnet etter oss. Nedre Sierra er fortsatt stinn av stor fisk, men hølen gir igjen kun fra seg to lakser. Årsaken til det har mange grublet på …

Hvorfor store mengder laks stopper i Nedre Sierra (uttales Nerskjæra) på liten elv, mens mesteparten av fisken på to-tre fot høyere vann blåser rett gjennom hølen, er ikke spesielt for denne fiskeplassen. Det samme gjelder i Mikkeli i Sandia-sonen, av mange framholdt som verdens fineste strekning for fluefiske. Men historien er et eksempel på betydningen av å ha flaks med vannføringen når du kun har et par døgn til rådighet i ei elv som befinner seg 180 mil unna.

Hva går’n på?

Å treffe med vannføring og oppgang av fisk, har gyldighet for enhver langveisfarende lakseturist, uansett elv. Om elva er på vei opp eller ned, er i dag gjerne bare et tastetrykk unna på mobiltelefonen. Men når fisket er bestilt et halvt år i forveien, og du kjører reprise på samme vald og tidspunkt som året før – da fisker vi under de forholdene vi møter – og håper det beste.

Lesere bosatt i en laksedal er i langt mindre grad avhengig av flaks. Med sesongkort på innerlomma, er et raskt blikk på elva på vei til jobb, nok til å fastslå om tiden er inne for noen kveldstimer i favoritthølen. Det er ikke tilfeldig at den lokalkjente fiskeren tar godt med laks.

Et kraftig regnskyll gjør at elva stiger og trekker ny fisk opp fra sjøen – og ikke minst – får fisk som har stått på elva en stund til å forflytte seg, videre opp mot gyteplassene. Det er gjerne like etter flomtoppen, i en langsomt synkende elv som gradvis klarner opp, at det smeller.

Flom og silkeføre

De to første ukene av årets junifiske i Trøndelag flommet bort. Store, kalde og fargete elver, fulle av kvist og kvast, gjorde elvene tilnærmet ufiskbare, spesielt for fluefiske. Verst var det nordpå. Der gikk nesten hele juni fløyten, da varmen satte fart i smeltingen av store snømengder på vidda og i fjellområdene.

Mange av vestlandselvene, med betydelig mindre nedbørsmagasin, bød derimot laksefiskerne på silkeføre fra sesongåpning. En av dem var Etne, med sesongstart 15. juni. Jeg har fisket elva i drøyt ti år nå. I fjor og under tørkesommeren for to år siden, var forholdene begredelig. Elva gikk på knapt 15 kubikk/sek da startskuddet gikk, og den fortsatte å falle, til under 10 kubikk to dager seinere. Hjemreise framskutt.

I år buldret drøyt 40 kubikk smaragdgrønt vann, 12 grader varmt, lystig av sted mot fjorden på premieren. Og elva sank pent og pyntelig i finværet de neste dagene, ned mot 30 kubikk, som regnes som perfekt vannføring i denne vestlandsperlen.

Antallet fisk på elva (registreres i fiskefelle) var tre ganger flere enn fjoråret. Resultatet uteble ikke, 32 laks på land det første døgnet, fordelt på omtrent det dobbelte antall stenger på drøyt seks km elv. Godkjent!

Langsomt synkende…

Enkelte elver, eksempelvis store Suldalslågen i Rogaland, er alltid fiskbar, paradoksalt nok på grunn av to store kraftutbygginger i årene 1963-1987. Regulanten er pålagt 60 kubikk vannføring i snitt i sesongen, som reguleres mellom 40 og 80 kubikk hver tiende dag. Det gjør at du nesten alltid vil møte en saktesynkende elv, såframt det ikke kommer store nedbørsmengder under oppholdet. Hovedoppgangen av laks er i august og september.

Jeg har opplevd flomstore elver, og når elvestrengen har vært tilnærmet ørken. I uregulerte Gaula, i Rognes-området sør for Støren, krysset jeg en sommer elva i joggesko, uten å bli våt på beina. Mye vann er definitivt å foretrekke framfor at målestasjonen viser six feet under. Mer livløst blir det ikke.

Tips

• Økt vannføring trekker ny fisk opp fra sjøen og får fisk som allerede står i elva til å forflytte seg.
• Vannstandsendringer er som regel gunstig. Når elva er langsomt synkende og klarner opp etter et kraftig regnskyll, gjelder det å kjenne sin besøkelsestid.
• Små elver har begrenset nedslagsfelt. De flommer fort opp, men faller også tilsvarende raskt igjen. Å være på rett sted til rett tid har større gyldighet her enn i store elver.
• Noen høler er gode på høy vannføring, andre på lav. Vær klar for en forflytning, om mulighetene ligger til rette for det. Det er tillatt å oppsøke fisken.
• Ser du at den lokale fiskeren er på vei til elva, er det bare å hive seg i vaderne!
• Sats tidlig morgen og på kvelden. To konsentrerte økter a fire-fem timer pr. døgn er mer enn nok. Både valdet og du har godt av å hvile.