Jegerandelen er lavest i de tettest befolkede områdene i Norge. Samtidig er potensialet for rekruttering enormt. Therese Nordling og beagle Tøffen er to storbyjegere som trives med å jakte i Oslomarka.

Jakta på storbyjegeren

Taper storbyjegeren kampen om jakta? Og taper NJFF kampen om storbyjegeren?
26. mars 2019

Visste du at …

I 1990 var 72 prosent av befolkningen bosatt i tettbygde strøk. I dag er andelen ca. 82 prosent. Trenden fortsetter.

Å drive friluftsliv er trendy i Norge. Men tygg på dette: DNT Oslo og Omegn har 90 000 medlemmer, Skiforeningen har 70 000 medlemmer, mens NJFF Oslo kun har skarve 5000. Hvor har det sviktet?

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at befolkningen i Oslo-regionen vokste med 197 000 fra 2000 til 2010. Det tilsvarer 52 prosent av veksten i Norge i løpet av disse ti årene.

SSB forventer fortsatt kraftig befolkningsvekst i og rundt de store byene fram mot 2040. Potensialet for å rekruttere nye jegere er enormt. Men fremdeles er jegerandelen lavest i de tettest befolkede områdene i Norge.

Oslo og Rogaland ligger lavest med hhv. 5 og 6 prosent. Til sammenlikning ligger Nord-Trøndelag og Finnmark høyest, med en jegerandel i befolkningen på hhv. 15 og 18 prosent.


Storbyjegerne speider stadig etter bedre tilgang på jaktterreng.

Tilfeldig møte med JFF
Jakt & Fiske har møtt én av hovedstadens jegere, Therese Nordling fra Tonsenhagen. Hun er antakelig representativ for mange av dagens urbane jegere: Innflytter, ung kvinne, uten jegere i familien eller blant venner, før hun selv tok jegerprøven sammen med sin søster, litt tilfeldig for noen år siden:

– Søsteren min og jeg gikk mye i tur i skogen sammen. En dag spurte hun meg om vi kanskje skulle ha enda en grunn til å gå i skogen, om kanskje vi skulle ta jegerprøven sammen. Så det gjorde vi. Det gikk en stund uten at vi jaktet, før jeg kom over et tilbud om introjakt på nettet. Det skulle være revejakt for jenter i Rendalen, forteller hun.

Therese mener at dette med jakt forbeholdt jenter var utslagsgivende, fordi det var lettere å komme seg ut og prøve seg da. Kurset ga uansett mersmak:

– Jeg skjøt faktisk en rev, så det var full klaff. Reven ble stoppet ut, og står flott plassert i gangen hjemme. Deretter skjedde det ikke mer, før jeg fikk besøk av en vaktmester i leiligheten som så reven på gulvet, forteller hun. Mannen viste seg å være en av veteranene i Solemskogen JFF.


Landets storbyjegere har tapt flere viktige kamper de siste åra, bl.a en strid om tilgangen i statsallmenninger. Ill. foto: TWS

Jegerprøvekandidatene forsvinner
I dag, 13 år etter at hun tok jegerprøven, er Therese aktiv rådyr- og elgjeger. Hun jakter hele høsten, og har fått en egen jakthund, en beagle med navnet  «Tøffen». Hun er veldig fornøyd med hvordan hun ble tatt imot i lokalforeningen, og med jakttilbudet for medlemmene.

– Vi arrangerer fellesjakter på rådyr hver helg fra september til desember. Vi har 16 rådyrløyver, og plass til flere nye jegere. Hos oss i Solemskogen JFF er du en del av et lag, med ettersøkshund, jaktleder og folk som kan slakte. Du får god informasjon og veiledning, og du får gjerne prøvd deg på utvomming og slakting hvis du ønsker det. Du trenger ikke bil engang, du kan bare ta toget til Movatn stasjon! ler hun.

– Med et så godt tilbud i storbyen, hvorfor tror du ikke flere oslofolk jakter?

– Det handler vel om flere ting: Først og fremst må folk vite om tilbudet, for hvem skulle tru at det er så fine jaktforhold så sentralt i storbyen? I tillegg må de tørre å kaste seg ut i det, sier hun.

I fjor uteksaminerte Solemskogen JFF aleine rundt 300 jegerprøvekandidater. Therese lurer litt på hvor alle sammen blir av.

– Håper de kommer seg ut, om enn ikke i Solemskogen, avslutter hun.

Ulikhet på statsallmenning
Kanskje jeger og fisk har noe å lære Turistforeningen? Et godt bilde på nettopp dette, er landets største jeger- og fiskerforening, Stavanger og Rogaland JFF, som har 2700 medlemmer. Tallet hørtes solid ut. Det er likevel ingenting mot Stavanger Turistforenings 27 000!

Det er selvfølgelig enklere å legge i vei på en T-merket sti, enn å begi seg ut på jaktstien. Og her kommer tilgjengelighet inn i bildet.

Det er et faktum at landets storbyjegere har tapt flere viktige kamper de siste åra. For to år siden foreslo fem store byforeninger å gi utenbygdsboende bedre tilgang i statsallmenningene. Foreningene fikk støtte av et NJFF-utvalg, som foreslo å fjerne skillet mellom innenbygds- og utenbygds, slik at utenbygds kunne få den samme tilgangen til småviltjakt.

Etter sterk motstand fra distriktsforeninger slo NJFFs styre retrett, og gikk inn for å fortsette de tradisjonelle ordningene.


Oslo:


Emil-Andre Os. Foto: Hanne Marie Os

NJFF treffer ikke storbybefolkningen

Tallenes tale er klar: NJFF treffer ikke storbybefolkningen.

En av forkjemperne for storbyjegernes kår, er studieleder i Solemskogen JFF, Emil-Andre Os.

– Et av NJFFs problemer, er at man ikke når folk der de faktisk bor. Og dette er en utvikling som bare kommer til å fortsette. Hvis vi ikke tar denne saken på alvor, kommer forbundet til å oppleve en gradvis og uunngåelig medlemsnedgang, sier han.

At NJFF nærmest står på stedet hvil med sine 5000 medlemmer i Oslo, betegner han som utfordrende.

– Det å drive jeger- og fiskerforeninger i storbyen er en helt annen utfordring enn i distriktene. I Oslo har vi f.eks. ikke noe fullverdig skytebaneanlegg, men må til nabofylket, sier han.

Os er imidlertid full av lovord overfor prosjektet «Fiske i storbyen», der NJFF og OFA snart har hatt med 30 000 unger på organiserte fisketurer!

– Storby-problemstillingen burde stått øverst på sakslista til ledelsen i NJFF. Dette handler i stor grad også om organisasjonsutvikling, og det må jo være en viktig jobb for et forbundsstyre, mener Emil Andre Os.


Line Lillebø Osfoss. Foto: Vegard Veberg

Både bygd og by
– Jeg opplever at mange storbybeboere viser nysgjerrighet overfor jakt, og møter bare liten grad av fordømmelse, sier leder av NJFF Oslo, Line Lillebø Osfoss. Hun tror derfor ikke det er jaktmotstand, men heller at det for mange er en høyere terskel å begynne med jakt enn f.eks vanlig turgåing.

– Det er både lovverk, kurs og utstyr man må forholde seg til. Å jakte er dessuten mer tidkrevende enn en totimers tur i Marka, sier hun.

– Noen vil si at mange av NJFFs satsingsområder er mer distrikts- enn byrelaterte. Burde det å rekruttere i storbyene stå høyere på agendaen i NJFF sentralt?

– Jeg er ikke helt enig. Satsingen på unge og kvinner er ikke en bygd eller by-satsing, men begge deler. Vi må likevel være realistiske til at stadig flere bor i byene, og legge til rette for ar folk kan komme seg ut og få tilgang til jakt. Der spiller vi i NJFF en stor rolle, og vil antakelig gjøre det i enda større grad i framtiden, sier Lillebø Osfoss.



Ragnhild Ottesen. Foto: privat

Stavanger:

Kamp om terrengene

Stavanger og Rogaland JFF må kjempe med private aktører om tilgangen til jaktterreng.

Vi tar turen til landets tredje største sammenhengende tettsted, bestående av Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg, med en samlet befolkning på over 220 000 mennesker.

Det er et paradoks at Rogaland har en av de laveste jegerandelene i landet (5 prosent), men samtidig huser landets største lokalforening.

Leder av Stavanger og Rogaland JFF, Ragnhild Ottesen, begrunner dette med at foreningen har jobbet hardt for å skaffe leiekontrakter på jakt og fisketerreng for medlemmene. Gjennom Inatur tilbyr foreningen salg av jakt og fiskekort på hele 19 terreng. Av jakttilbudene kan man velge i rype, skogsfugl, hare, ender, rådyr, elg og hjort.

Klarer ikke å konkurrere
Ottesen sier likevel at den store medlemsmassen gjør at foreningen burde hatt et større og bredere tilbud.

– Jakt er vanskelig tilgjengelig her i Rogaland. På bygda er det langvarig hevd på terrengene, og dessuten veldig mange private og eksklusive avtaler, sier hun.

Ottesen skryter at Stavanger kommune, som hun synes gir god støtte til foreningens aktiviteter. Like fornøyd her hun ikke med Statskog, som hun mener kunne leid ut mer av sine eiendommer til jeger- og fiskerforeningene.

– Både staten og kommunene kunne være flinkere til å tilgodese oss som driver frivillig arbeid. Mange bedrifter kjøper opp både jakt og fisketerreng for priser vi ikke har mulighet til å matche, sier hun.



Jan Tore Guntveit. Foto: privat

Bergen:

Jegerne må reise langt

Hordaland er det fylket i Norge med flest jegerprøvekandidater i Norge. Det er likevel ikke enkelt å være storbyjeger i Bergen.

– Vi er veldig opptatt av å kunne tilby våre medlemmer jaktterreng. Får å få til det, må vi strekke oss langt utenfor Bergen, til steder som Eidfjord, Sogn og den andre siden av Kvamskogen. Flere av våre terreng er store i utstrekning, med fellingstillatelser på hjortevilt og rype, forteller leder i Bergens JF, Jan Tore Guntveit.

Selv om han mener foreningen har gode tilbud for medlemmene, opplever han at det blir stadig vanskeligere å få tak i terreng. Det er vanskelig å konkurrere på pris.

Det at jakta står sterkere i distriktene, tror han er knyttet til en tradisjonelt sterkere høstingskultur. I byene derimot, virker det som om andre typer friluftsliv, som toppturer og skikjøring, er mer trendy.

– Kan det være et mål å gjøre jakta mer trendy for urbane mennesker?

– Det behøver ikke være noe mål. Men det er å få med flere jenter, er et viktig mål. Vi ser jo at kjønnsbalansen er bedre i en del av de andre typene friluftsliv. Vi i Bergens JF jobber hele tida for å få bedre kjønnsbalansen, og senke terskelen for å drive jakt så langt som mulig, sier Guntveit.



Ketil Skogen. Foto: privat

Forsker:

Jaktmotstand øker med bystørrelse

Selv om oppslutningen om jakt fremdeles er solid i Norge, er jaktmotstanden større i de store byene.

Det siste såkalte Natur og miljøbarometeret, fra TNS i 2017, viser at oppslutningen om jakt har ligget noenlunde stabilt de siste 15 åra. Etter en liten nedgang i 2014, gikk andelen positive opp igjen til «gamle høyder» for to år siden. Entusiasmen for jakt, er likevel lavere i storbyen enn på bygda.  

– Det er en ganske lineær sammenheng mellom størrelsen på stedet og antallet som er negative til jakt, sier sosiolog og seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), Ketil Skogen.

Ferske tall fra NINAs undersøkelse av holdninger til ulv (som også hadde spørsmål om jakt), viser at selv om 87 prosent av befolkningen sier at de ikke er negative til jakt, så er det kun 37 prosent som er uttalt positive. 20 prosent sier at de ikke har noen klar oppfatning, mens 32 prosent «godtar» jakt. 13 prosent stiller seg negative til jakt, ifølge denne undersøkelsen.

Middelklassens barn
Det er ingen tvil om at det reine friluftslivet står sterkt i Oslo, og at det får solid støtte fra politikerne. Det høstingsbaserte friluftslivet derimot, ser ut til å ha mindre politisk støtte.

(Ref. tidligere sak fra Jakt & Fiske nr. 1-2.19 i år, der vi skrev om at småviltjakt er forbudt i størsteparten Oslo kommunes skoger innenfor bygrensa)

På spørsmål om vi ser en trend med økende jaktmotstand i byene, peker sosiologen på at denne utviklingen er knyttet til generasjoner og klassebakgrunn.

– Eksempelvis ser både jaktmotstand og vegetartrender ut til å ha sitt opphav i middelklassen, og står sterkere blant de unge. Men mange kulturelle endringer starter i den urbane middelklassen, og sprer seg siden til større deler av befolkningen – selv om de kan møte motstand til å begynne med. Miljøvern er et godt eksempel, sier han.

– Har motsetningene mellom by og land blitt sterkere enn før?

– Helt siden industrialiseringen har det vært et motsetningsforhold mellom by og land. Det er vanskelig for oss forskere å si om motsetningene har blitt sterkere, men vi er i alle fall inne i en periode hvor temaet har fått mer oppmerksomhet. Én ting er debatten om store rovdyr, men den er også knyttet til mange andre diskusjoner, som kommunesammenslåing, politireform og sykehusnedleggelser, sier Ketil Skogen.



Mari Stephansen. Foto: DNT

Friluftsorganisasjon til himmels

Mens NJFF har lav andel medlemmer i storbyene, går en annen friluftsorganisasjon rett til himmels. Den Norske Turistforening (DNT) har nå passert 315 000 medlemmer.

Bare de siste fem åra har DNT økt med 65 000 medlemmer. Antallet storbymedlemmer er svært høyt. Hva har denne organisasjonen gjort for å lykkes?

– Vi har jobbet veldig målbevisst for å bli en inkluderende organisasjon med tilbud for absolutt alle – enten du har erfaring med friluftsliv eller ikke, sier kommunikasjonsrådgiver Mari Stephansen.

– Mange forbinder DNT mest med hyttene og nøkkelen?

– Ja, men friluftsliv handler ikke bare om å gå fra hytte til hytte, eller å nå de høyeste toppene, men hva man kan gjøre i sitt eget nærmiljø. Dette har vi vært veldig bevisste på når vi har kommunisert ut til folk. Friluftsliv er så mye mer enn det man tradisjonelt ser for seg, sier hun.

Satsing på nærfriluftsliv
– Betyr det at dere har endret fokusområdet de siste åra?

– Hyttene er fremdeles grunnstammen i det vi gjør, men over lang tid har vi bevisst flyttet friluftslivet ned fra fjellet. Man kan overnatte på fyr, kysthytter, og det er kajakkmuligheter. Bare i Oslomarka er det 28 hytter, og det er jo her flesteparten av befolkningen bor.

– Nærfriluftsliv altså?

– Ja, målet vårt er at ingen skal bo lenger vekk enn 500 meter fra en T-merket tursti. Det skal ikke være vanskelig å komme seg ut i naturen. Du skal heller ikke være koder som bare er forståelige for DNT-medlemmer gjennom generasjoner.

Mari Stephansen trekker fram Friluftshuset på Sørenga i Oslo som et eksempel.

– Her når vi ei målgruppe som vi ellers ikke ville nådd. Vi tilbyr kajakkutleie, buldrevegg, kurs, og møtekvelder spesielt for unge, forteller hun.

En annen ting er satsingen på småbarnsfamilier gjennom opprettelsen av Barnas Turlag.

Byfolk trenger en veiviser
Mari Stephansen bor i Oslo, men er opprinnelig fra Voss. Hun forteller at hun lettere drar til fjells i hjembygda fordi hun faktisk kan se fjellene hjemmefra. Hun mener DNT er ekstra viktig i storbyene, fordi folk rett og slett trenger en veiviser ut. På bygda lever jo folk midt i naturen.

– Hva tror du er grunnen til at DNT står så sterkt i urbane områder, i motsetning til NJFF?

– Jeg har aldri hørt om jakt i Oslomarka, og heller ikke sett noen informasjon om jaktmulighetene. Da blir det liksom ikke så aktuelt for meg. Når man ikke blir eksponert for informasjon, tenker man heller ikke over at man f.eks. kunne tatt jegerprøven, sier hun.

– Du som jobbe med kommunikasjon: Kunne jegerne hatt behov for å friske opp sin image sin overfor storbybefolkningen?

– Med tanke på at jeger og fisk ikke har nådd ut til meg, så er svaret mitt ja. Det hadde vært

veldig spennende å høre om hvilke muligheter som finnes. Friluftslivet i Norge står sterkere enn noen gang, så er det absolutt ei tid å vise seg fram – og nå ut til folk, sier kommunikasjonsrådgiveren.

Emneord: 

Siste fra Jakt

Skrantesjuke:

For få hjort og elg skutt i Nordfjellaregionen

Det ble felt flere elg og hjort i Nordfjellaregionen i 2019 enn i 2018, men ikke nok sammenlignet med planen for å nå myndighetenes mål om å halvere bestandene innen utgangen av 2020. Nå er rådet fra forskerne å øke avskytingen under årets jakt.

Flere bjørner, men færre binner i norske skoger

I fjor ble det registrert 148 brunbjørner i Norge, en økning på sju prosent fra året før. Det er det høyeste antall bjørner registrert i landet siden 2013.

Hver sjuende jeger er kvinne

– Dette er gledelig lesing og viser at vår langsiktige satsing på å få flere kvinner ut på jakt virker, sier organisasjonskonsulent i NJFF, Silje Klæbo. Nye tall fra SSB viser nemlig at antallet kvinnelige jegere i Norge øker jevnt og trutt.

På forsiden nå