Født sånn eller blitt sånn?

Vi er alle et resultat av samspillet mellom arv og miljø, men hva bestemmer egentlig om vi blir interessert i jakt og fiske? I utgangspunktet skulle man jo tro at jakt- og fiskeinteressen er miljøbestemt.

Likevel kan man ta seg selv i å lure: Noen av oss synes nemlig å ha en medfødt lidenskap for jakt og fiske. Vi er hektet lenge før det første kastet eller skuddet.

Andre barn kan tas med til ørretvannet, rypefjellet eller skogsfuglskogen helt fra bæremeisstadiet. Det grilles og det stekes, det fiskes og det jaktes. Til ingen nytte. Poden fatter ikke det grann av interesse hverken for grillingen eller ørreten. Vil heller hjem til spillkonsollen.

Og for å bruke meg selv som eksempel: Jeg landet min første vossolaks før skolealder, og den første rypa før konfirmasjonsalder – uten at noen viste meg vei mot fjellet eller elva.

Siden har det blitt mitt lodd, det er nesten som man kan spekulere i om det finnes et eget veidemannsgen.

Tidlig kroket

– Akkurat det der har jeg fundert over selv, ler Trond Syrstad.

Laksefiskeprofilen og LTS-gründeren møter Jakt & Fiske ved fiskeplassen «Perlen» i Orkla, der han legger treningsgrunnlaget foran neste laksefiskesesong sammen med sønnen Alexander (12).

Smilene sitter løst, fluelina lyner over elva. Fiskeinteressen ble vekket svært tidlig hos Trond Syrstad og tvillingbror Knut. Som pilter fanget de lakseyngel i ei sideelv til Orkla, som ble solgt til nabodama – og katten Mons. Noen år seinere fikk tvillingene se bestefar returnere fra fisketur med fangst av torsk, sei og makrell, noe som skapte fascinasjon for fisk og hva det kunne være.

– Fra femårsalderen fikk vi være med bestefar på ulike former for sjø- og bekkefiske. Snart var vi totalt hektet.

Tusenkronersspørsmålet

Tvillingene fisket hele tiden, sommer som vinter, etter alt som kunne bite på kroken: oter, sluk, mark, maggot, flue, garn. Alt ble brukt, så lenge det resulterte i fangst.

Etter hvert ble det gjort forsøk i Orkla med sluk, mark og reke. Rubbel og bit av fangsten ble kakket i hodet og solgt i bygda. Brødrene gjorde store øyne da de fikk se noen som speykastet – og resten er historie.

Nesten 40 år seinere har Trond tre sønner: Thomas (25) har middels fiskeinteresse, Kasper (15) er totalt uinteressert – og yngstegutten Alexander er hektet.

– Alexander elsker å se på rennende vann, kjenne på fangsten og ta på fiskehjertet og gjeller. Han maser om å få bli med på fisketur, og alt er like interessant.

Tusenkronersspørsmålet blir hvorfor tre gutter med tilnærmet samme utgangspunkt har blitt helt ulike.

Prioriterer fangst

Trond er overbevist om at fiskelidenskapen ikke er styrt av gener, men heller et resultat av oppveksten og mulighet for påvirkning og oppfølging.

– Thomas og Kasper ble bare sporadisk tatt med på fisketurer på deres egne premisser. Som regel ble de tilskuere til at pappa og onkel drev fiskeskole, trente fluekasting eller fisket selv. Dette var min skyld og det har plaget meg i ganske stor grad. Trond bestemte seg derfor for å gjøre det på en helt annen måte med yngstesønnen. Fra første dag har Alexander selv fått styringa. Sluk har hele tiden vært like viktig som flue, med fangst som førsteprioritet. Gradvis har Alexander lært seg å kaste med flue og bevege seg i ei lakseelv, og i fjor sommer lurte han sin første selvfangede smålaks i Gaula.

Kjempekult

Alexander tar en pause i kastinga. Forteller oppglødd at alt som napper er gøy.

– Det har ikke så mye å si hvordan jeg får fisken, men jeg merker at det er artigere å kaste med flue nå enn tidligere. Jeg får det til ganske bra og liker å få skryt av pappa, smiler gutten og legger til at det også er moro å se på når pappa eller andre får laks i elva.

Den første laksen han fikk i Gaula i fjor sommer, var ikke så veldig stor, får vi høre. Men opplevelsen ga definitivt mersmak.

– Det var kjempekult å klare å få den på flua. Det håper jeg vil skje igjen.

Pappa Trond tror bestemt at fiskeinteressen til Alexander skyldes en annerledes og klokere tilnærming til aktiviteten enn brødrene hans fikk oppleve.

– Alexander minner meg veldig om hvordan jeg og Knut selv var på samme alder, der vi med nysgjerrighet tittet ned i fiskeposen til bestefar.

– Ingen automatikk

Ikke så altfor langt unna, i Hølonda i Melhus kommune, er jaktlaget Jåren i ferd med å samles på Saga i grålysninga. Nå står høstens største begivenhet for tur: premierejakta etter elg i Trotlandsmarka.

Men først skal det trekkes poster. Den ene gråhårede elgjegeren etter den andre stiger ut av bilene. Unntaket viser seg å være barna til regionsekretær Eskil Pettersen fra NJFF Sør-Trøndelag; Edvin (14) og Lea (11).

– Barna har vært med på jakt- og fisketurer siden toårsalderen. Lea har mest sans for isfiske, mens Edvin synes storvilt er mest spennende. Da jeg skjøt den første elgkalven for ungene, satt de og hørte på «Pulverheksa» på lydbok, ler pappa Eskil.

Edvin presiserer at han selvsagt også liker småviltjakt og fiske.

– Jeg fisker både laks og gjedde og har vært på Trondheimsfjorden på havfiske, forteller ungdommen, som sier han stikker ut med hagle eller stang så fort anledningen byr seg.

Trives ute

Edvin avla jegerprøven i februar 2022 og har allerede felt tre liryper under opplæringsjakt. Høsten 2021 gikk han aleine med elghund for første gang.

– Jeg har fått storveies opplæring av Ole Petter Estenstad. Han har vist meg hvordan jeg skal gå for å få med meg hele terrenget, forteller han og framhever det gode samholdet og jaktkunnska- pene i laget.

– I tillegg får jeg jo sett dyr og hvordan elger felles.

Med unntak av et søskenbarn på 25 år, kjenner han ingen andre unge som jakter eller fisker.

– Jeg ser fram til dagen jeg fyller 16 år. Da blir det opplæringsjakt på storvilt!

Pappa Eskil drar litt på det når vi spør om han tror Edvins sterke jakt- og fiskeinteresse er nedarvet, eller et resultat av miljøpåvirkning.

– Tja, interessen ligger kanskje latent i oss alle, men hvor naturlig det er vil variere fra familie til familie. Selv om man som ung blir tatt mye med på tur, er det ingen automatikk i at man får en lidenskapelig interesse for det.

Senk ambisjonsnivået

Hvis målet er å fenge unge, tror Eskil det er viktig at man som foreldre senker ambisjonene: Dra til et vann med masse bitevillig småfisk slik at det ikke blir kjedelig, eller til skogs for å kjenne på selve opplevelsen.

– Å sitte ute i marka når alt er mørkt rundt deg, og så merke at skogen våkner til liv med fuglekvitter og dyreliv, er en del av totalopplevelsen.

For Eskil har det også vært viktig å ivareta gamle tradisjoner og hegne om det høstingsbaserte friluftslivet.

– Ungene har vært med gjennom hele prosessen, fra utvomming i skogen og helt til det ferdige produktet serveres på middagsbordet, forteller han.

Trekkingen av postene er unnagjort. Nå er det endelig dags for jakt. Edvin griper kobbelet; får med seg gråhunden Toya til Leif Jostein Konstad. Ungdommen snur seg ivrig i døra og spør:

– Skal du være med?

Født sånn!

– Jakt- og fiskeinteressen har helt sikkert en arvelig komponent, som med så mye annet som har med atferd å gjøre. Men det er mer komplekst enn et eget «veidemannsgen».

Det sier biologiprofessor Dag O. Hessen ved Universitetet i Oslo. Selv har Hessen ofte lurt på hvor hans egen trang etter å være ute i naturen kommer fra.

Foreldrene hans var ikke ivrigere enn andre til å dra ham ut, men allerede som gutt tilbrakte han all ledig tid utendørs.

– Jeg klatret de høyeste trær for å kikke oppi fuglereir. Etter hvert fikk jeg også tenning på spenningen ved jakt. Også for kameratens del kom interessen av seg selv.

Hessen tror jakt har med spenning å gjøre, og kanskje henger det sammen med en viss risikosøking.

– Fra museforsøk vet vi at det er klare genetiske disposisjoner for å søke risiko versus trygghet. Genetisk er det ikke så stor forskjell på mus og menn når det gjelder grunnleggende atferdstrekk.

Dopaminbelønning

Biologiprofessoren minner om at vi i nesten hele vår forhistorie trolig har vært avhengige av jakt.

– Det er naturlig å tenke seg at det har skjedd en seleksjon for trekk som favoriserer vilje til og interesse for jakt, selv om den som alt annet er ujevnt fordelt.

Hessen understreker at nesten alle atferdstrekk påvirkes av mange ulike gener og genvarianter i et intrikat nettverk.

– Dessuten vil man gjerne bli hektet av atferd som for eksempel gir dopaminbelønning. Jakt kan gi en slik belønning. – Hvilken rolle spiller miljøets påvirkning? – Den kulturelle påvirkningen er stor. Først inntil relativt nylig

har jakt blitt populært blant både menn og kvinner. I mange miljøer er det også «in» å jakte. Men jeg tror at jaktinstinktet alltid har ligget der i bunnen, og ventet på anledningen...