By og land – hand i hand

Snart bor to millioner av Norges befolkning i de fem største byene. Tar vi med de neste ti byene på lista, så bor flesteparten i Norge i byer med kjøreavstand til skog og jakt. Fortsatt har heldigvis jakten god anseelse blant flertallet i befolkningen.

Men som en jeger født og oppvokst i Oslo, må jeg i sosiale sammenhenger ofte svare for jakten og nærmest drive en form for folkeopplysning overfor mine urbane venner. Det er her jeg håper en landsens jeger sender en vennlig tanke til oss som bor i byene, og som deler den samme lidenskapen for jakten og viltet.

Ofte må vi svare ut og forklare jakten og livsstilen til de rundt oss. For ikke å snakke om å bringe videre nyanserte meninger om ulv og rovdyrpolitikken. Her må jeg som jeger fra storbyen ofte ta diskusjonen og drive opplysningsarbeid, med risiko for å bli kalt både det ene og det andre. Innenfor ring 2 i Oslo er det ikke akkurat et sjekketriks å snakke nyansert om ulveforvaltning.

Når du da har stått i front for jegerstanden, er det ikke særlig oppløftende å skru på en podkast om jakt og høre intervjuer med jegere fra grisgrendte strøk som på en eller annen måte skal harselere med jegere som kommer fra byen og ikke har det «i blodet». Jeg setter faktisk den berømmelige «kaffe latten» i halsen av slikt dumsnakk.

Skal jakten overleve på lang sikt, er vi avhengig av at byjegerne finnes og kan forsvare jakten der folk bor. Like sikkert som at vi fra byene skal være sjeleglade for at mange på landet lever og ånder for livsstilen. Det ville dessuten vært bedrøvelig dårlig med både jaktfeltkonkurranser og annen jaktskyting uten dere.

Så snakk hverandre opp i stedet for ned, se ikke på byjegeren som en inntrenger der han kommer kjørende med elbilen sin, men som en gratis lobbyist i storbyen, nær sentralmakta. Jeg lover dessuten at hangen til latte ikke er smittsom, kaffe laget på varmen fra bålet smaker best – også for oss fra byen.