Annonse

Viten: Ferskvannsparasitter

Dette bør du vite om fiskeparasitter

Parasitter er ikke bare et problem – de kan også være et tegn på at naturen fungerer.

Liten fiskelus (Argulus foliaceus) fra gjedde i Glomma i Sarpsborg.
Publisert

Det er lett å anta at et sunt økosystem er helt fritt for sykdom og lidelse. Men selv om parasitter og patogener kan påvirke helsen og overlevelsen til individuelle verter negativt, spiller de også viktige roller i å opprettholde balanserte, robuste og velfungerende økosystemer.

Én fisk – mange arter

Ferskvannsfisk er vertskap for mange forskjellige typer parasitter som har utviklet seg sammen med dem over tid. Dette mangfoldet er imidlertid skjult for de fleste, ettersom mange fiskeparasitter ikke er lette å se med det blotte øye. Visste du at når du fanger én fisk, kan du ha fanget ti andre arter samtidig?

Den siste gjennomgangen av ferskvannsfiskparasitter i Norge ble gjort i 1999 og antydet at det finnes minst 240 parasittarter. Siden den gang har det blitt oppdaget nye arter, og enkelte har fått nye navn. Bruk av moderne genetiske metoder har vært nøkkelen til å skille mellom parasitter som ofte ser helt like ut, men som kan være ulike arter som følger hver sin fiskeart. Hvilken fiskeart har mest parasitter?

Voksen bendelorm (Eubothrium salvelini) finnes ofte i tarmen til røye. En søsterart finnes hos ørret.

Ørret er en viktig parasittmagnet i Norge, og er vert for minst 57 forskjellige arter. Hvorfor? Ørret er en generalist som lever i en rekke ferskvannshabitater der den finner mange typer byttedyr å spise, inkludert insekter, krepsdyr, snegler og småfisk. Dette øker sjansene for å møte larvestadier av mange parasittarter som bruker disse byttedyrene som mellomverter.

I tillegg er ørret, sammen med røye og laks, blant de mest studerte parasittvertene. Derfor vet forskere mer om parasittene til disse tre laksefiskene enn de fleste andre ferskvannsfiskeartene i Norge. Men også andre fiskearter kan ha et svært mangfoldig parasittsamfunn.

Derfor er parasitter viktige

Parasitter er utrolig flinke til å utnytte mulighetene naturen gir dem. Selv om de er små og ofte lever skjult på eller i verten sin, kan de påvirke hvordan arter lever sammen, hvor godt de klarer seg og hvor stor en vertspopulasjon kan bli.

Når en parasitt endrer forholdene for én vertsart, kan det skape ringvirkninger som sprer seg gjennom hele økosystemet. Dette kan gjelde alt fra konkurranse mellom arter til hvordan balansen mellom rovdyr og byttedyr utvikler seg. Parasitter er altså ikke bare skjulte blindpassasjerer. De er også sentrale aktører som er med på å forme hvordan samhandling i naturen fungerer.

Parasitter som helseindikator

Ordet parasitt forbindes gjerne med sykdom og noe negativt. Bildet er imidlertid mer sammensatt. Ja, et høyt antall parasitter vil være dårlig for enkeltindivider, men parasitter spiller også en viktig rolle som økologiske indikatorer som speiler tilstanden til hele økosystemet.

Parasitter trives i komplekse livsmiljøer med mange arter og tette samspill, og er avhengig av stabile og friske populasjoner av dyreplankton, bunndyr og fisk for å kunne fullføre livssyklusen sin. Når parasittene er fraværende, er det som regel fordi noe annet også mangler. Derfor kan et stort mangfold av parasitter i et vann være tegn på et velfungerende økosystem, på samme måte som en levende skog full av fugler, insekter og andre dyr forteller oss at skogen har det bra.

Et parasittfattig system er derfor ofte et økologisk fattig system, og kan indikere at noe er ute av balanse.

I ferskvannssystemer med få arter, enten naturlig eller som følge av påvirkning, finner vi også færre parasitter. Et parasittfattig system er derfor ofte et økologisk fattig system, og kan indikere at noe er ute av balanse. Hvis en fiskeart forsvinner fra et ferskvannssystem, er det ikke bare fisken som forsvinner. Resultatet kan være at flere parasittarter dør ut samtidig fordi verten de er avhengige av ikke lenger finnes, et tydelig eksempel på samutryddelse.

Dette kan de fortelle oss

Ved hjelp av parasittene kan vi gjøre «økologisk detektivarbeid» og finne ut mye om en fisks liv. Ettersom mange fiskeparasitter er vertsspesifikke, kan vi blant annet si noe om hva fisken har spist basert på hvilke parasitter vi finner i fisken. Mange fiskeparasitter er avhengig av enten et dyreplankton eller bunndyr som mellomvert. Finnes det bendelorm i tarmen, tyder det på at fisken eller byttet på et tidspunkt har hatt en diett bestående av plankton.

Finner du derimot marflomakken, Cyathocephalus truncatus, vet du at fisken har beitet på marflo som er et bunnlevende dyr.

Sportsfiskere bruker gjellelus (Salmincola salmoneus) som en indikator på om en laks er en flergangsgyter. Laksen blir ikke infisert av denne parasitten før etter mange uker i elva, og de voksne parasittindividene overlever et opphold i sjøen. Visste du forresten at de gjellelusene du observerer på gjellene er hunnlig gjellelus? De hannlige gjellelusene er så små at det er vanskelig å få øye på dem.

En oversett krise

Parasittmangfoldet i verden står overfor en utryddelseskrise, drevet av blant annet klimaendringer og tap av vertsdyr. Opptil 30 % av parasittartene kan være utryddet innen 2070!

Parasitter er en av de mest neglisjerte gruppene innen forvaltning og bevaring av biologisk mangfold. Her i Norge er elvemuslingen (Margaritifera margaritifera), som har et parasittisk larvestadium på fisk, ett av få eksempler som har fått sin egen nasjonale handlingsplan. Heldigvis er bevaringsøkologien til parasitter i endring. I 2023 ble en egen spesialistgruppe (IUCN SSP Parasite Specialist group) opprettet som verdens første offisielle organisasjon dedikert til å bevare parasitter.

I Norge har Biodiversa+ IMPACT-prosjektet, ledet av Rachel Paterson ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), jobbet med å forstå hvordan biologisk mangfold av fiskeparasitter endrer seg, og inkludert parasitter i overvåking av akvatisk biologisk mangfold.

Hvilke parasitter kan du se i fisken?

Mange sportsfiskere lurer på hva slags parasitter de har sett, og hvordan de havnet på eller i fisken. Her er noen vanlige parasitter sportsfiskere ofte stifter bekjentskap med:

Røye (over) og ørret (under) fra Våvatnet i Trøndelag. Røya er infisert med ikten Phyllodistomum, som gjør urinrørene langs blodranden tydelig.

Ikte Phyllodistomum

Har du lagt merke til at noen røyer eller ørreter har tykke, hvite striper langs blodranden, mens de knapt er synlige hos andre fisker? Disse tykke stripene er forårsaket av voksenstadiet til trematoden Phyllodistomum – en ikte spesialisert til å leve i fiskens urinrør (stripene). Noen fisker med veldig tykke striper kan ha mer enn 150 voksne ikter. Hvis stripene knapt er synlige, er fisken enten uinfisert eller har en veldig lav infeksjon.

Phyllodistomum lever hele livet i innsjøer, hvor den først infiserer ertemuslinger, etterfulgt av vannlevende insekter som

døgnfluer og steinfluer. Fisk blir infisert med voksen Phyllodistomum når de spiser disse insektene. Som mange andre ikter, bruker Phyllodistomum mange forskjellige verter for å fullføre livssyklusen sin. Hvis bare én vert mangler, kan ikke livssyklusen fullføres. Muslinger, døgnfluer og steinfluer er følsomme for forurensning og oksygenmangel. Når de forsvinner, forsvinner også iktene. Derfor er høy artsrikdom av ikter ofte et tegn på et velfungerende økosystem med god vannkvalitet.

Haptormarken Diplozoon, også kalt dobbeltdyr, fra gjeller av brasme fra Glomma i Sarpsborg.

Haptormark – Dobbeltdyr

Norges mest kjente haptormarkart er uten tvil Gyrodactylis salaris, som angriper atlantisk laks og knapt er synlig for det blotte øye. De som fisker etter karpefisker har imidlertid sannsynligvis møtt på noen bemerkelsesverdige haptomark, nemlig dobbeltdyrene Diplozoon og Paradiplozoon.

Dobbeltdyrene begynner som separate, frittlevende unger på gjellene, men etter hvert som de modnes, møter de en partner og vokser fysisk sammen. De danner en livslang forening formet som et kors eller en sommerfugl. Voksne dobbeltdyr er ~1 cm lange, så ta et øyeblikk for å se på gjellene på din neste karpefisk for å se om den har en av disse bemerkelsesverdige skapningene!

Ørret fra en innsjø i Høylandet (Trøndelag) med flere Eustrongylides-cyster i bukhulen.

Den røde rundormen – Eustrongylides

Har du noen gang lagt merke til store gule cyster i bukhulen når du sløyer ørret fra fjellvann? Eller kanskje har du, når ørreten har vært død en stund, sett store røde larver som kommer ut av cystene og beveger seg fritt rundt i bukhulen? 

Det du ser, er larvestadiet til rundormen Eustrongylides. Cystene kan svekke fiskens svømmeevne, og dermed gjøre den til et lettere byttedyr for fiskespisende fugler. Selv om det er dårlige nyheter for den infiserte fisken, er den ideell for å hjelpe rundormen med å nå sin sluttvert, fiskender som laksand og siland.

Hos disse fuglene lager de voksne rundormene egg som slippes ut med fugleavføringen. Disse eggene kan overleve i ferskvann i opptil to år før de blir spist av bunndyr (fåbørstemakk), der det første larvestadiet utvikler seg. Ørret blir smittet når den spiser fåbørstemakk, og parasitten utvikler seg til andre larvestadie. Fåbørstemakk trives best i innsjøer med mye organisk materiale og et mudrete bunnsediment. Derfor er noen innsjøer er bedre egnet til å fullføre livssyklusen til Eustrongylides enn andre.

Powered by Labrador CMS