Dobbel pangstart

– Da jeg kalte opp på radioen og sa «to skudd avfyrt, to dyr nede», trodde de ikke på meg. Jaktlederen skjønte ikke hvem som snakket. 

Til slutt måtte jeg si: «Nei, det er meg, som har første jaktdag, som har skutt dem, det er sant», forteller Lena Quam Berland (30).

Hun blir fortsatt varm i kinnene av å fortelle om sin aller første dag på jakt.

Å ta jegerprøven var en idé hun fikk sammen med samboeren og lillebroren under koronatiden.

– Jeg ante ikke at jeg skulle få så mange opplevelser, turer og venner ut av det kurset, sier hun.

Tyting og skyting

Akkurat da våpentillatelsen ble innvilget, startet også Bergen JFF opp med jaktfelttrening for damer.

– Når du er helt ny, kan nok dørstokkmila være veldig lang. Jeg kom meg ikke på skytebanen før jeg kjøpte meg eget gevær. Men da jeg kom dit, og møtte alle de herlige damene som ville dele alt de kunne, ble det full tenning!

– Når man føler tilhørighet til en forening, er det lett å bli engasjert. Samtalene blir ofte litt annerledes når det bare er kvinner.

– Det er fint å kunne være litt jålete, snakke om hvor vi fikser neglene og sånn. Det er like mye tyting som det er skyting, tuller vi med.

– Vi har fått fantastisk samhold i jentegruppa der oppe. Dette er de hjerteligste menneskene jeg vet om. De tok så godt imot meg da jeg var helt ny, og jeg har lært så utrolig mye.

En dublé for livet

Etter et år med jaktfelttrening, ble hun med på hjortejakt på et av Bergen JFF sine fellesområder. Lite visste Lena at hun skulle skyte dublé på kolle og kalv.

– Min første jaktdag var den beste introduksjonen til jakt jeg kunne få. Man får i hvert fall blod på tann når det begynner sånn!

På første post ble hun nesten løpt ned av en spissbukk. 

– Vi skvatt nok like mye, bukken og jeg! Ved lunsjbålet var stemningen god, og på neste økt var det mer spenning i vente. Plutselig stod det en kolle med kalv 70-80 meter unna.

– Dyra ante fred og ingen fare. Jeg hadde vært usikker på om jeg ville være i stand til å skyte om jeg fikk sjansen. Men jeg hadde trent et helt år, og følte meg trygg. I tillegg hørt jeg stemmen til skytetrener Jan Erik Rognalsen i bakhodet: «Lena, når du har skutt kalven, må du ikkje begynne å bale. For da kommer kolla tilbake for å sjekke.» Det skulle vise seg at han fikk rett.

– Det ble mye følelser. Jeg både grein og lo, forteller Lena.

Et moderne hushold

Selv om både Lena og samboeren er blitt jegere, er hun den ivrigste av de to. Paret tuller med at de er en moderne husholdning, der hun er ute og jakter og skaffer mat, mens han er hjemme og steller med plantene og veskehundene.

Munn i chatte-gir

Selv om Lena er kjent for å ha kronisk munndiaré, har hun ikke hatt noen problemer med å holde kjeft på post.

– For meg er det blitt noe meditativt over det å følge med på skogens lyder og alt som skjer. Det er uansett ingen andre å snakke med, så akkurat det problemet løser seg selv, sier hun humrende.