Annonse
Undertegnede på opplæringsjakt på villrein i 2012.

Leder

Erfare, mestre og inkludere

Rekruttering av nye jegere og fiskere er rett og slett en veldig god investering, både for å ta vare på kulturarven og naturen

Publisert Sist oppdatert

Vi lå på en topp og speidet utover fjellheimen i håp å finne bukker som flyktet fra bremsen. Og der, på den andre siden av dalen, lå det tre staselige karer tett oppunder himmelen på en snøklatt. Etter en strabasiøs ansmygning, befant vi oss snart bare noen hundre meter unna dyrene. Jaktinstruktøren fra Statskog anbefalte å la sekkene ligge igjen mens vi stilte innpå. Hellet sto oss bi, det ble fall. 

I dag, drøyt femten år etter at jeg deltok på denne introjakta på villrein, er det ikke den flotte bukken eller hodepryden på veggen jeg tenker oftest på. Etter skuddet, tok Statskogs mann meg på skulderen og sa: 

– Nå synes jeg du skal sette deg inntil bukken og ta litt på den. Tenk litt over at du har tatt et liv, gråt om du vil. Så henter jeg sekkene så lenge. 

Det høres kanskje ut som en klisje, men i ettertid er det åpenbart at hendelsen har vært avgjørende for min jaktetikk. Ved siden av poenget om at også menn kan gråte – som i seg selv er viktig å normalisere – sier det noe om verdien av gode rollemodeller i et samfunn i endring. Jeg tilhører en stadig økende gruppe jegere som har måttet lære om det høstingsbaserte friluftslivet på andre arenaer enn den familiære. Uten introjakt ville jeg trolig ikke hatt noen befatning med denne delen av den norske kulturarven, hvor villreinjakta står i en særstilling. 

I denne utgaven ser vi da også nærmere på hvor vi står etter 35 år med organisert opplæringsjakt. I forrige jaktår ble det gjennomført nesten 400 introduksjonsjakter fra nord til sør. Tilbudene er mange. Felles for dem alle er at de er forbeholdt ferske jegere eller jegere uten særlig erfaring med den aktuelle jaktformen. Samtidig pekte en rapport fra Norsk institutt for naturforskning (Nina) allerede for to år siden på at litt over halvparten av kvinner og menn som tar jegerprøven, ikke blir aktive jegere. En viktig årsak er nettopp manglende erfaring og kunnskap. Sistnevnte kan man til en viss grad lese seg til. Førstnevnte er det vanskelig å tilegne seg uten å praktisere. 

Helt siden vi var stammefolk på steppene i Afrika, har den yngre garde blitt med for å lære seg ferdighetene som har vært nødvendige for å overleve. Sett med litt filosofiske briller, er derfor også introjaktene en del av vår felles kulturarv. Selv om vår overlevelse i dag ikke står og faller på om vi lykkes, er utøvelsen i seg selv et svært viktig koblingspunkt til naturen og til å forstå dens samspill. Som jeger og fisker utvikler man gjerne også en genuin interesse og respekt for viltet, fisken og deres leveområder.

Jeg er opprinnelig tysk, men føler meg usedvanlig norsk når jeg stryker til skogs eller fjells med børse og stang. Slekta hjemme i Tyskland forstår ikke helt at vi kan farte så fritt rundt i naturen og «forsyne oss», som de gjerne kaller det. De har ikke noe som kalles «folkejakt» eller en allemannsrett slik vi kjenner den i Norge. Mennesket er altså henvist til en mer betraktende rolle. Det høstingsbaserte koblingspunktet er forbeholdt noen få privilegerte. For vanlige folk bereder dette neppe grunnen for ansvar, eierskapsfølelse og engasjement på naturens vegne.

I Norge har vi et helt annet utgangspunkt når det gjelder muligheten til både å jakte og fiske. Terskelen er likevel høyest for jakta, derfor trenger vi introjaktene og alle ildsjelene som stiller opp. Når det er sagt, er ikke én enkelt introjakt hele svaret. Grunneiere og rettighetshavere bør også gjøre sitt for å slippe til flere der det er mulig. Det samme gjelder jaktlag som «sliter» med forgubbing. For rekruttering av nye jegere og fiskere er rett og slett en veldig god investering, både for å ta vare på kulturarven og naturen.

Jeg tilhører en stadig økende gruppe jegere som har måttet lære om det høstingsbaserte friluftslivet på andre arenaer enn den familiære. Uten introjakt ville jeg trolig ikke hatt noen befatning med denne delen av den norske kulturarven.

Har du sterke meninger?

Jakt & Fiske ser det som sin oppgave å være en arena for debatt og meningsutveksling om forvaltning, jakt, sportsfiske, forskning, naturtap og andre temaer som berører jegere, fiskere og friluftsfolk.

Vi tar imot leserinnlegg og kronikk til vurdering på redaksjon@njff.no.

Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere og avvise innsendte bidrag. Bidrag kan også publiseres i bladet Jakt & Fiske.

Omfang

Kronikk: 4500 tegn

Leserinnlegg, halvside: 1300 tegn

Leserinnlegg, helside: 2500 tegn

Powered by Labrador CMS