Aune lovpriser hjorten. Han jakter ikke selv, men har i mange år drømt om å komme nærmere jakten.
Aune lovpriser hjorten. Han jakter ikke selv, men har i mange år drømt om å komme nærmere jakten.

Reportasje || Kalvåg

En vidunderlig dag i Aune Sands liv

Filmen «Dis» ble nasjonalt slakt. Filmen «Rådyr» fikk han aldri fullført. Men i Kalvåg kan humørsprederen være fullt og helt seg selv.

Publisert Sist oppdatert

Seinsommerluften dirrer, og insektene svirrer i den varmende morgensolen. Lyngblomstene strekker seg mot lyset, og humla kommer susende med snabelen. Roen brytes av en beskjed på jaktradioen og klauver i fullt firsprang.

En kolle med to kalver kommer i godt driv over myra. Det ropes. Kolla stopper brått. Så brått at den minste kalven løper rett i henne. Et øyeblikk stopper tiden. Et skudd flerrer stillheten, og en prikket hjortekalv går over ende i myra. Kolla løper videre med en kalv mindre.

Den lille hjortekalven er det første dyret han har sett bli felt. Ifølge Sand var det «en stor internasjonal regissør» som sto bak scenen vi bevitnet.
Den lille hjortekalven er det første dyret han har sett bli felt. Ifølge Sand var det «en stor internasjonal regissør» som sto bak scenen vi bevitnet.

I lyngen sitter Aune Sand og ser på. Kunstneren. Klovnen. Han reiser seg, andektig med blanke øyne og fargerikt skjerf. Ti meter foran ham ligger den lille kalven og blør ut.

Det er det første dyret Aune Sand har sett bli felt.

– Hadde den ikke kollidert i moren, hadde det kanskje reddet den, sier han, nesten hviskende.

Aune Sand står med åpen munn. En «stor internasjonal regissør» måtte ha lagt opp denne dramatiske scenen vi fikk bevitne.

– Jeg tenkte jeg skulle filme det, men så fant jeg ut at jeg bare ville sanse det helt direkte.

Ville Vestland

Tettstedet Kalvåg ligger ytterst i havgapet på Bremangerlandet. Lenger vest i landet er det knapt mulig å komme.

Kjører man til Kalvåg, passerer man Svelgen, en industribygd som kunne vært tatt ut av filmsettet til «Hjortejegeren» med Robert De Niro. Mektige fjell og tung industri i filmatisk forening.

Tettstedet Kalvåg ligger ytterst på Bremangerlandet. «Du skjønner hvorfor jeg liker meg i Kalvåg?» sier Aune Sand.
Tettstedet Kalvåg ligger ytterst på Bremangerlandet. «Du skjønner hvorfor jeg liker meg i Kalvåg?» sier Aune Sand.

Etter Svelgen strutter fjellene som ungpikebryst. Kanskje passerer man jegere som drar hjort ned til veien. Bremangerlandet er nemlig formet som en trakt hjorten må passere for å komme til beitemarkene lengst vest. Som ved en trang bardisk kan jegerne bare vente på passerende kjøtt.

Også bilister må gjennom en trang passasje. Før Bremangerlandets storslåtte natur virkelig åpner seg opp, må man gjennom landets trangeste og mørkeste tunnel. Til slutt ender veien i et postkort med en smekker bru. Når man er over den, da er man i Kalvåg.

Vestlending i hjertet

Første gang Aune sand stiftet bekjentskap med Kalvåg, var forsommeren 2021 under innspilling av sesong 2 i TV2-serien «Alex og Aune». Da kåret de Kalvåg til «Norges tetteste tettsted»

Etter innspillingen har Aune vært tilbake i Kalvåg, igjen og igjen.

Det var magisk!

Aune Sand

Jakt & Fiske ankommer Kalvåg dagen før vi skal være med på hjortejakt. Der veien er for smal til at to biler kan møtes, treffer vi på en hvit varebil.

Bak rattet sitter Aune Sand. Han skal bare en snartur til Florø, to timer unna, for å levere to av brorens bilder som han har solgt. Men levemannen Aune Sand kombinerer business og pleasure. Derfor skal han også på hjortejakt.

Mormors rike

Livet består ikke bare av champagne og jordbær. Det er også hard jobbing. Når han er på veien, sover han ofte på en madrass i lasterommet. Men når den er full av malerier, sover han også ganske godt på tvers i forsetene.

Hvert år kjører han rundt 90 000 kilometer for å levere malerier, sette opp utstillinger og holde i gang diverse prosjekter for familien Sand AS. Det er slik han forsørger familien.

Familien Sand har røtter fra Jæren. Der jaktet de hjort. Verdensmannen Aune identifiserer seg egentlig som en forvillet vestlending i blodet. Han søker stadig tilbake til det han kaller «mormors rike». Der kommer ikke maten fra frysedisken.

Per Gulestøl og Aune Sand trekker hjortekalven over myra. Å kunne gi mat til sine barn uten å gå i frysedisken, er en noe Aune Sand lærte å verdsette i barndommen.
Per Gulestøl og Aune Sand trekker hjortekalven over myra. Å kunne gi mat til sine barn uten å gå i frysedisken, er en noe Aune Sand lærte å verdsette i barndommen.

Når han nå har fått mulighet til å være med sine nye venner i Kalvåg på hjortejakt, er det nettopp for å komme nærmere sine forfedre, hvordan de levde og benyttet hele dyret. Og for kanskje å få gjenoppleve barndomsminnet av hjortetunge på tallerkenen.

Sommerfugl i hjorteland

Per Gulestøl har tømt magasinet og gitt rifla til Aune. Den erfarne jegeren ble kjent med Aune under innspillingen av «Alex og Aune» og har tatt han med seg på sin post. Men kneet svikter litt iblant, så de drar kalven mellom seg over myra.

En sky av pollen fyller luften med duften av lavendel og honning. Det er lyngblomstene, som med Aune Sands ord, «bøyer seg for den prikkete hjortekalvens siste ferd gjennom lyngen».

Jaktscenen som nettopp har utspilt seg foran øynene våre, skal Aune Sand gjenfortelle en rekke ganger – med stor patos. Og han er alt i gang.

– Det var magisk! nærmest roper Aune, og strekker armene mot solen i en spontan lovprisning av den begivenhetsrike dagen.

– Ja, det er magisk å jakte, svar Per Gulestøl nøkternt.

– Når jeg skal være med på jakt, må jeg være med folk jeg stoler 100 prosent på, forteller Aune Sand. Han vokste nemlig opp med en gal nabo som skremte nabobarna med hagle.
– Når jeg skal være med på jakt, må jeg være med folk jeg stoler 100 prosent på, forteller Aune Sand. Han vokste nemlig opp med en gal nabo som skremte nabobarna med hagle.

– Selv om det ikke føles helt riktig å ta livet av dem når de er så små. Men de sier det er bra, legger han til.

Kalvåg uten kamera

De er 15 stykker på jaktlaget. Det er blant annet Per Gulestøl, hans godt voksne sønn Harry Gulestøl og Jan Fredrik Fosse.

Alle var de til stede under den mye omtalte eksplosjonen som ga Aune Sand brannskader i ansiktet, da en saluttkanon skulle avfyres fra en båt og en glo falt ned i kruttesken under tv-innspillingen.

Jaktlaget tar ikke inn gjestejegere og skyter bare til eget bruk. Her handler det om å være en gjeng. Om å holde tilbake skudd, ha tillit, få lov til å tråkke feil og til utvikle seg som jeger.

Men de har jo erfaringer med kuler og krutt sammen fra før, så nå er de som Aunes familie å regne. Aune Sands Kalvåg-familie.

Jan Fredrik Fosse og Aune har «erfaring med kuler og krutt» fra før. De var sammen om den famøse brannskaden Aune Sand opplevde under innspillingen av tv-serien.
Jan Fredrik Fosse og Aune har «erfaring med kuler og krutt» fra før. De var sammen om den famøse brannskaden Aune Sand opplevde under innspillingen av tv-serien.

Med fagre fjell og fjord og tronge vik

– Bakkene er så romantiske, utbryter Aune Sand.

Jaktlaget har bestemt seg for et nytt drev. Denne gangen i høyden. Solen har akkurat passert høydepunktet på sin daglige bane.

Fem mann står svette, med caps, solbriller eller sjal, og skuer utover tettstedet og øyriket. En sjark tøffer forbi den kritthvite kirka, som har stått der og bevitnet kalvåginger bli døpt, gift og gravlagt siden 1865.

Vi posterer bortover langs bergtoppene. Tre jegere går opp gjennom den tettvokste skogen fra sentrum. Med rett rygg sitter Aune Sand og venter. Og venter.

Det blir med synet, når fire bukker kommer springende ut av skogen 150 meter nedenfor posten.
Det blir med synet, når fire bukker kommer springende ut av skogen 150 meter nedenfor posten.
Sjalet til samboer Marianne Aulie gjør nytte som beskyttelse for solen, etter flere timer på post.
Sjalet til samboer Marianne Aulie gjør nytte som beskyttelse for solen, etter flere timer på post.

Innimellom strekker han på skrotten ved å åpne armene, som for å lovprise skaperverket. Mariannes sjal beskytter ansiktet mot solen.

Drevet i høyden blir med naturopplevelsen. Fire mektige bukker kommer løpende ut av skogen 150 meter nedenfor våre føtter. Men de byr ikke opp til skuddsjanser. Når driverne kommer til syne avsluttes jakta.

Selv om kroppene er slitne av alle høydemetrene, er jaktlysten definitivt ikke over.

Jan Fredrik Fosse, Aune Sand og Trond Strand fjaser og følger med i kikkert om det dukker opp hjort i fjellskrenten.
Jan Fredrik Fosse, Aune Sand og Trond Strand fjaser og følger med i kikkert om det dukker opp hjort i fjellskrenten.

Beføling i fjæra

Hegren står på post i vannkanten. Oteren jakter så det spruter i vannflaten. Ellers ligger havet ligger speilblankt. Solen varmer fortsatt.

Jaktlaget har et ess i ermet. Dagens siste drev blir av den bedagelige sorten: I båt, med campingstoler og medbrakt pizza, som Jan Fredrik har bestilt.

– Dere ser hva det er?

Aune Sand og Per Gulestøl følger med fra båten, når kveldens siste drev pågår i klippene ovenfor dem.
Aune Sand og Per Gulestøl følger med fra båten, når kveldens siste drev pågår i klippene ovenfor dem.
Frode Andal har blitt satt i land og beveger seg lettbeint mot skuddhold i det krevende terrenget.
Frode Andal har blitt satt i land og beveger seg lettbeint mot skuddhold i det krevende terrenget.

Aune peker opp mot to bratte knauser. Og ja, det er bare å innrømme. Det ser ut som en kvinne med spredte bein. Den påfølgende replikkvekslingen har vi sett oss nødt til å klippe ut av denne teksten, men i laget sitter latteren løst.

Gutteklubben blir avbrutt. En storbukk med minst seks takker har dukket opp i kikkerten. Godt kamuflert som den er, er det bare de mest trente øynene som får øye på den.

Jaktlaget klarte bare å felle kalven. Kolla ble stående igjen å vente forgjeves på avkommet.
Jaktlaget klarte bare å felle kalven. Kolla ble stående igjen å vente forgjeves på avkommet.
Jakten ender godt – med blod på hendene.
Jakten ender godt – med blod på hendene.

Som Robert De Niro

Båten legger til ute av syne for den gamle bukken, så to jegere kan opp i skråningen fra hver sin side. Idet de nærmer seg lukter storbukken lunta, reiser seg og lunter hastig oppover den bratte skråningen.

På jaktradioen hører vi at en av jegerne har den i siktet, men fra båten ser vi at får den gå. Et skikkelig «Deer Hunter-moment», ifølge Aune.

– Han senket børsa og lot den få gå, akkurat som Robert De Niro, for at den skal få pare seg igjen og få bygge bestanden videre. Men det var enda flottere enn i filmen, forkynner Sand.

Solen har dempet belysningen på kvinnelårene, men på vei tilbake dukker en kolle med kalv opp i en kikkert. De står langt oppe i en bratt fjellskrent.

Aunes slakt. Ikke 'Dis', ikke 'Dådyr', men en hjort i Kalvåg.
Aunes slakt. Ikke "Dis", ikke "Dådyr", men en hjort i Kalvåg.

Selv om lyset svinner hopper Jan Fredrik i land og klyver med raske steg til topps i ly av en klippe, så han kan nærme seg dyrene fra oven. To andre jegere nærmer seg fra sjøen, fra hver sin kant.

Igjen er det kalven som blir med jegerne hjem. Kolla kom seg i sikkerhet etter første skuddet smalt. Øverst på klippekanten venter silhuetten hennes forgjeves på avkommet.

Aune Sand 'med hjarte på rette staden'.
Aune Sand "med hjarte på rette staden".

– Jeg har tidligere tenkt på jakt som brutalt. Det er nådeløst, som livet selv. Men livet er nådeløst. Selv om det er brutalt, så virker også så naturlig, organisk og riktig, reflekterer Aune.

Hjerterått

Aune setter kniven i kalven. Den ligger på slaktebenken på låven til Per Gulestøl.

Selv om Aune ikke har slaktet før, er han ikke redd for å få blod på hendene.

Sønnen til Per, Harry Gulestøl, som også er lagets jaktleder, forteller ham hvordan han skal skjære ut hjertet og sier han gjerne kan smake der og da.

– Tuller du? Nei? Mmm. Magisk!

Et rått hjerte. Det er noe for Aune Sand. Han har hjertet i hånda og skjærer tynne skiver til alle som vil ha. Aune vil ha mest.

– Men ikke spis for mye, det kan være litt hardt for magen. Jeg kan heller fyre opp grillen, sier Per.

Som sagt så hjort.

Per legger også en blodfersk indrefilet på grillen og Harry fritter ut Aune om han vet hvor indrefiletene er.

– Det er veldig spennende å skjære i kjøtt. Jeg har spist kjøtt hele livet, men ikke tenkt så mye på anatomien, sier en konsentrert Aune Sand.
– Det er veldig spennende å skjære i kjøtt. Jeg har spist kjøtt hele livet, men ikke tenkt så mye på anatomien, sier en konsentrert Aune Sand.

– Nei, jeg vet egentlig ikke det altså, innrømmer Aune.

– Når du elsker, så er du ganske nær, røper Harry, med en skøyeraktig mine.

Aunes slakt

Hos Jan Fredrik Fosse jobber Martin Sveian, Kalvågs egen Bocuse d’Or-kokk. Jan Fredrik har ordnet så Aune, dagen derpå, kan være med på kjøkkenet.

Sveian er en av dem som tar inn hele dyr og bruker alt. Han sier at selv om mange gjester vil ha filet, så finnes langt mer spennende ting på dyret.

– Det er det vi kaller kokkemat, sier Martin, og forteller om det amerikanske uttrykket «Butcher’s cut»: Stykningsdeler som slakteren vet er møre og gode, men som forbruker ikke vil ha.

– Jeg vokste opp med en mamma og en mormor som lagde alt fra bunnen med råvarer fra naturen. Det er jo det jeg finner igjen i samfunn som det her. Det er vidunderlig, sier Aune, der han lager pastaputer av hjorteskanker med mesterkokk Martin Sveian.
– Jeg vokste opp med en mamma og en mormor som lagde alt fra bunnen med råvarer fra naturen. Det er jo det jeg finner igjen i samfunn som det her. Det er vidunderlig, sier Aune, der han lager pastaputer av hjorteskanker med mesterkokk Martin Sveian.

Et av Aunes sterke barndomsminner er at mormor kom med en bøtte med dyreblod. Det ble til pannekaker. Et annet er hjortetunge på tallerken. Han har ikke opplevd det siden. Hvordan smaker det nå, har Aune lurt på.

Derfor står Aune nå og skjærer ut låret på dyret han har foran seg. Han lar knivspissen følge beinet.

Fra å ha ankommet kjøkkenet med ærbødighet og usikkerhet, jobber Aune nå med stor konsentrasjon og voksende selvtillit. Han skjærer skank og lår uten tilsyn, og klager sågar over at kniven er sløv.

Aune, som har spist kjøtt hele livet, men ikke tenkt så mye på anatomien og syns det er en spennende oppdagelsesreise han er på.

Hjortetunge og seige skanker

Utenfor vinduet speiles fiskeværet i vannskorpa, selv om solen har forsvunnet bakom husene. Når nok en høstdag med velsignet vær går mot slutten, er det hjortetunger og seige skanker som står på menyen. Ved bordet sitter Aune Sand og venter på noe godt.

– Jeg har lært så mye og fått et enda nærere og kjærere forhold til maten etter å ha vært med på jakt og kjøttskjæring selv. Og nå finalen: spise og nyte!

– Tenk, den lille tungen her har nettopp sugd melk fra moren. For ikke lenge siden de sto oppi en fjellside og slafset i seg alt det vidunderlige de har i naturen her. Jeg er på den måten en del av et vidunderlig kretsløp, sier Aune Sand.
– Tenk, den lille tungen her har nettopp sugd melk fra moren. For ikke lenge siden de sto oppi en fjellside og slafset i seg alt det vidunderlige de har i naturen her. Jeg er på den måten en del av et vidunderlig kretsløp, sier Aune Sand.
– Jeg har fått et helt annet forhold til livsreisen til dette dyret og hvilken rikdom ett dyr representerer.
– Jeg har fått et helt annet forhold til livsreisen til dette dyret og hvilken rikdom ett dyr representerer.

Skankene er blitt forvandlet til flere retter. Pastaputer fylt med hjorteskank og bresert skank så mør at den nesten faller fra hverandre på tallerkenen. På tungen smelter kjøttet, sammen med saus så smaksrik at det eksploderer i munnen.

Hjortetunge i solnedgang

Barndomsminnet med kokt hjortetunge skal gjenoppleves. Aune har selv stått på kjøkkenet og skrellet skinnet av tungene. De har kokt i timevis.

På tallerkenen ligger nå en stor og en liten tunge. Fra hjortekolle og hjortekalv.

– Tenk, den lille tungen her har nettopp sugd melk fra moren. For ikke lenge siden de sto oppi en fjellside og slafset i seg alt det vidunderlige de har i naturen her. Nå ligger de her på tallerkenen og jeg skal selv slafse i meg denne tungen. Jeg er på den måten en del av et vidunderlig kretsløp, sier Aune.

Aune lukker øynene og tar inn smakene i stillhet. For en liten stund glemmer han tid og rom. Og tilbake i mormors rike. Han forsvinner fra bordet og opp i en drømmesky.

– Kan det bli mer romantisk?

Jeg våger meg på å forstyrre den sakrale stemningen som henger i luften.

– Kanskje hvis Marianne hadde vært her?

Powered by Labrador CMS