Klenodier og fulle boder

MIN! Den var min! Den fine, smidige voksenstanga med den svarte Mitchell-snella. 

Det var på slutten av 70-tallet. En slukstang med snert og en god haspelsnelle var ikke noe du kunne kjøpe for en billig penge. 

Jeg hadde fregner, musefletter, manglet to fortenner, var 100 prosent fiske-gal og hadde endelig fått min egen fiskestang! 

Etter noen år byttet vi ut nylonsnøret og satte på nyvinningen Fireline. Det nye snøret kostet flere hundre kroner, og jeg kastet lenger enn noen gang. 

Som storesøster til flere måtte jeg finne meg i å dele. Klær og utstyr gikk på omgang eller skulle arves så snart jeg var vokst fra det. Men selv småsøstre skjønner at det finnes noe som er hellig. Ingen ville drømme om å røre fiskestanga mi.

I dag ligger den kantete, svarte snella på utstilling i stua sammen med klenodier som pappas gamle gullbelagte pick-up fra Ortofon (dere som forstår, forstår), morfars krigsmedalje og boksen hans med klassiske ørretfluer.

NOEN tiår seinere har snella fått selskap av flere haspelsneller med stenger; teleskop, tredelt og firedelt, sjøfiskestenger og noen bambusstenger for meitefiske, bare for moro skyld. 

I boden finnes også en del (ganske mange, for å være ærlig) fluestenger – enhånds og tohånds – i ulike vektklasser, vadere av ulik type og prisklasse og fluebokser for ørretfiske, sjørøye og sjøørret. Noen bokser med lubne tuber og kroker i diverse størrelser, enkle, doble og treble.

I HYLLA OVER ligger det slukesker, håver (små og store, sammenleggbare og med innebygd vekt), ryggsekker, pilkestikker, røyeblinker, liggeunderlag med og uten dunfor for ekstra komfort og et godt fjelltelt for ekstreme forhold. 

På gjesterommet vegg i vegg ligger det fjellduker med ulike kamuflasjemønstre for høst- og vinterbruk (ikke vits i å pakke dem bort om høsten, de er jo i bruk hver helg). 

Tilbake i boden fortsetter hylleraden med skuterdress, lett jaktdress for lydløs jakt og én variant for høyfjellsbruk. Jeg har fått meg et par nye, men man vet jo aldri når man har bruk for en ekstra, kanskje den skal opp på hytta. 

Jeg har tre ulike varianter av vinterkamuflasje for postjakt seint i sesongen, stormkjøkken, vinglass i plast for turbruk, campingbord, stålkasser og BC-støvler til fjellskiene jeg bruker for å holde kontroll på jämthunden, selv i oppkjørte løyper. 

De virkelig varme skistøvlene kunne jeg ikke kaste selv om jeg fikk nye, og spesiallangrenn må man jo ha.

SOM SINGEL noen-og-tredveåring fylte jeg en hel bod i byleiligheten med jakt- og fiskeutstyr. Da påbudet om våpenskap kom, var det bare å gi opp ambisjonene å bruke det lille ekstrarommet i leiligheten til gjester. 

Klær, støvler, tuber med fiskestenger og et nyinnkjøpt våpenskap båret opp i femte etasje, fylte det bitte lille soverommet – det som hadde sett så romslig ut på prospektet. 

En egen kasse med fluebinderutstyr sto i hylla ved siden av vakuumpakkeren (jegeren og fiskerens beste venn hvis du skal ta vare på fangsten). 

Fryseren jeg kjøpte da jeg begynte med småviltjakt var mindre dekorativ i hjørnet av loftsstua enn møbleringen jeg egentlig hadde sett for meg.

«RYDD i skapet. Da blir også hodet ommøblert og du blir et lykkeligere menneske», heter det i artikler om «ryddeguruen» Marie Kondo. 

Mon tro om Kondo har noen tanker om hvilken type lårings som egner seg best utenpå en lydløs jaktdress hvis du skal smyge på hjort i vått vær? Ikke for det; jeg rydder stort sett hele tiden. 

Skifter ut standardbekledningen etter hvert som sesongene og aktivitetene skifter. 

Tørker hansker og vasker sure sokker og svette ullgensere og prøver å plassere ting slik at vi finner dem når vi skal hive oss av gårde en fredag før trafikken blir for ille, kanskje vi har en mulighet for å rekke inn til hytta før det blir mørkt, for ikke å snakke om hastverket når man skal ankomme elva tidsnok til å pakke ut fluestanga før fiskedøgnet begynner.

SÅ TENKER man da, at det kanskje går an å stramme inn litt på utstyrsparken. Hva med den gamle Vangen-stanga, den bruker vi jo aldri? Ved siden av står morfars Abu Ambassadør, som hører til den trekantede Delta-snella. 

Vel er det jakt- og fiske jeg driver med, ikke museum. Men man kan jo ikke bare kaste et slik klenodium! Og om den gamle Dovrefjell-dressen verken er hitech eller siste mote, vet man aldri når man står der og trenger en god jakke med radiolomme – ei jakke man ikke er redd for, selv om det skulle komme litt gnistregn fra bålet.

DET ER kanskje ikke «feng shui». Trøsten er, om ikke annet; jeg er forberedt på det meste og fryser ...