Den nye tobakken

«GJESTER, som fisk, begynner å lukte etter tre dager», sa Benjamin Franklin. Etter tre – fire tiår kan det samme trygt sies om oppdrettsnæringen. 

Det ligger i dag en sur eim av råtten fisk over det som blir framstilt som en av Norges viktigste framtidsnæringer.

SIST november vedtok kommunestyret i Tromsø at kommunen ikke vil tillate flere oppdrettskonsesjoner. Kommunen vil heller ikke forlenge eksisterende konsesjoner, hvis de ikke drives i lukkede anlegg. 

Næringen svarer – som alltid når den kritiseres – med å kritisere den politiske prosessen, true med advokater og hyle og skrike om hvor urettferdig det er at den er uønsket.

Slik har oppdrettsnæringen i Norge skjøvet problemene sine foran seg i minst et par tiår lenger enn nødvendig.

Samtidig som den benekter det åpenbare, bruker næringen enorme ressurser på reklame, PR og politisk påvirkning for å sminke omdømme sitt og snakke opp sin økonomiske betydning for Norge. 

Likevel synker næringens anseelse som en stein og en del forbrukere er blitt så kritiske til produksjonsmetodene at de styrer unna oppdrettslaks, ifølge spisevaneundersøkelser fra forbruker- og forskningsinstituttet SIFO.

«HVA er den nye tobakken», sier man i PR-bransjen når man forklarer hvordan produkter og industrier som er skadelige for helse eller miljø blir satt under kritisk søkelys. 

For noen år siden hørte jeg et foredrag hvor sjefen i PR-byrået Gambit med bakgrunn i analyser fra den internasjonale PR-bransjen beskrev hvordan denne typen kritisk oppmerksomhet aldri blir borte, når man først er havnet i søkelyset. 

Tiår for tiår kan man se hvordan ulike industrier har møtt kritikk og reguleringer etter hvert som skadene de påfører miljø eller mennesker er blitt kjent.

Omfattende erfaring viser altså at hvis virksomheten du driver, eller produktene du lager er skadelig for mennesker eller miljø, får du før eller siden problemer. Enten må du avvikle driften, finne deg i omfattende reguleringer eller løse problemet.

AT tobakksindustrien blir utsatt for kritikk og reguleringer fordi produktene den selger er helseskadelige, er ikke noen nyhet. Men hva er så «den nye tobakken»? 

I årenes løp har industrier og produkter som alkohol, hvalfangst, gruvedrift, sukker og fet mat, pelsdyrnæring, (blod) diamanter, palmeolje og oljeindustrien kommet på fy-lista. 

Det bransjene og produktene har felles, er at de ikke har blitt kvitt problemene sine ved å benekte faktum eller late som ingenting.

Politisk press, korrupsjon, kjøp av PR-tjenester, reklamekampanjer og omdømmejippoer som skal skjønnmale industrien, er noen eksempler på vanlige strategier fra bransjer som ikke vil rydde opp i problemene sine. 

Tobakksindustrien er i så måte en velkjent versting, men her i Norge er oppdrettsnæringen et godt eksempel på avledning, benektelse, skjønnmaling og bortforklaring. 

Omfattende mediedekning har over tid tegnet et bilde av en næring som sårt trenger å gjennomføre en realitetsorientering og et teknologiskifte. Og som snarest må slutte å mobbe sine kritikere.

MENS store deler av næringen fortsetter å skyve problemet sitt foran seg, smitter lukten av råtten fisk over på politikere og forvaltning som skal regulere og tilrettelegge for en næring de ofte har næringsinteresser i, for nære bånd til, eller en ukritisk holdning til. 

Slik har oppdrettsnæringen oppnådd å unngå å bli omfattet av lover og regler som har ført til omstilling og opprydning i andre bransjer, som for eksempel Forurensningsloven.

Det er ikke gøy å bli mislikt og kritisert for det du driver med. Folk flest ønsker å være stolt av jobben sin. 

Det kan ikke være spesielt hyggelig å ha som jobb å skrubbe fisk med åpne sår manuelt for å bli kvitt lakselus. Det kan ikke være moro å få ansvaret for at sjøørretbestanden langs mye av kysten er kollapset og at svært mange av villaksbestandene er i elendig forfatning.

HVA skjer egentlig med samvittigheten til noen som har som jobb å dumpe tonnevis med lusemiddel i sjøen nær sårbare rekefelt? Det kan heller ikke være hyggelig å bli erklært uønsket i vår arktiske hovedstad Tromsø. 

Å benekte problemet er åpenbart fristende, kanskje helt nødvendig for å leve med seg selv og jobben sin. Har man gjort det lenge nok, kan sikkert en snuoperasjon være vanskelig.

Den gode nyheten er at snuoperasjonen oppdrettsnæringen så sårt trenger er innen rekkevidde. Norge er et høyteknologiland med FoU-miljøer og teknologibedrifter som produserer løsninger som brukes i romfart og på havdypet. Å løse klimaproblemet er nok en slags månelanding. Å flytte laksen over i lukkede anlegg er fullt mulig.

TROMSØS politikere er som nordlendinger flest noen tøffinger. De takler nok litt kjeft fra oppdrettsbaroner og deres løpegutter, inkludert en lite gjennomtenkt skyllebøtte fra fiskeriministeren. 

Når historien skal skrives vil kommunens nei til gammeldags oppdrett ha vært et viktig bidrag til å fremme en sårt tiltrengt snuoperasjon.

Om den kommer tidsnok til å redde det vi har igjen av sjøørret og ekte villaks vil framtida vise, men vi kan jo håpe.