Den perfekte krona

Radioen slår inn idet jeg kjenner blodsmak i munnen.

«Dyra begynner å reise seg. Er du framme?»

«Ikke enda. Jeg går så fort jeg kan», hveser jeg irritert.

Jeg har en liten nut i sikte. Bak den mener jeg flokken skal ligge. Jeg har funnet dem med kikkerten på langt hold, har gått en stor bue, krysset en bekkedal og flere store steinurer. Utstyret tynger, den som hadde hatt litt lengre bein og litt breiere rygg …

Gubben står langt unna og følger dyra i kikkerten. Det burde vært han som gikk her, ikke meg, tenker jeg i et mørkt øyeblikk. Da hadde han vært framme allerede og trolig hatt minst et par dyr i bakken. Men dette er min flokk, min jakt, min sjanse!

Et par hundre meter unna den lille nuten kikker jeg opp igjen. Da ser jeg ham. En praktfull reinsbukk med vakkert, symmetrisk gevir. På reinens vis har han plassert seg perfekt, med vinden i ryggen og utsikt over flata jeg er i ferd med å krysse. Jeg har ingen skuddmulighet og er rimelig sikker på at han har sett meg. Jeg kaller opp gubben.

«Flokken ligger fortsatt. Du må ha gått på et enslig dyr. Men du har dårlig tid», gjentar han.

Jeg trekker bakover og går i en halvsirkel for å prøve å runde bukken uten å støkke den mot flokken jeg stiller på.

Ny melding. Flokken er på beina!

«De er støkt opp av dyret du gikk på. Er du kjapp, får du kanskje en mulighet», sier orakelet i radioen.

Særlig, tenker jeg. Det er nok kjørt. Men der ser jeg glimt av pels, hodet på en simle og et gevir i silhuett over den lille ryggen rett foran meg. Shit! Kanskje de runder? Jeg slenger fra meg sekken og løper 50 meter parallelt med retningen det så ut som dyra hadde, finner anlegg på en stein og gjør meg klar. Idet den lille flokken passerer, smeller det fra Sakoen. Dyret går rett i bakken. JA! Jeg konstaterer at den definitivt ikke kommer til å reise seg igjen.

Jeg er klar for vomming når det igjen klikker i radioen.

«Dyret du støkte er hardt skadd. Det prøvde å følge flokken. Du får se etter det».

Hæ? Jeg kan da umulig stå mer enn 3–400 meter fra der flokken lå. Hadde det kommet et dyr i slepa etter flokken, hadde det vært her for lenge siden, selv om det gikk på tre bein. Jeg går tilbake til vommingen. Så tar jeg meg i det. Ja vel, han vil jeg skal se etter et skadd dyr. Da får jeg kikke da. Jeg løfter kikkerten og sjekker det relativt begrensete området jeg har oversikt over fra søkket der bukken ligger.

Da ser jeg ham. Knapt 200 meter fra meg sitter en reinsbukk. Sitter. På rumpa med beina til siden, som en feit gammel labrador. Det kan ikke være mulig! Dette har jeg ingen erfaring med. Hvor setter du skuddet på en reinsbukk som sitter på rumpa? Dyret er under toppen av en liten kolle, i samme retning som jeg venter at gubben og bikkja skal komme fra.

Sikker bakgrunn. Jeg må ha sikker bakgrunn. Jeg kan ikke risikere å skyte gubben og bikkja.

Jeg runder for å få kulefang. Da jeg nærmer meg, har bukken lagt seg og følger meg i sidesynet. Den reiser seg, tar to skritt før bakbeina svikter. Dyret ruller ned den lille skråningen og blir liggende og se på meg igjen. Jeg går ned i knestående. Skyter. Kjenner stresset nå, er det godt nok? Går på og setter et unødvendig fangstskudd i nakken.

Ikke det at jeg har skutt så mange reinsbukker, men dette er definitivt den fineste. Ikke enorm, men så pen. Dobbel brunstfjøl! Den har dobbel brunstfjøl.

Vi vommer og flår. Tar CWD-prøver. Ingen skader på utsiden og ingen innvendig. Hva i all verden er dette? Vi legger den sjuke bukken i en fjellduk over natta og bærer det andre dyret tilbake til hytta.

Dagen etter hentes bukken av et helikopter, som fallvilt, mulig CWD-smittet. Ikke noe kort skjæres. Jeg svelger litt ekstra hardt når jeg innser at de skal ta med seg hodet og geviret.

Dette blir min beste sesong i reinfjellet. Jeg jakter mye alene og skyter fem storbukker. Finner selvtilliten jeg har manglet. Likevel klarer ingenting å overskygge den underlige opplevelsen med den sjuke bukken. Etter hvert får jeg vite at CWD-prøven var negativ.

Nedskytingen av storbukk på Hardangervidda fortsetter. Et tiltak som oppleves absurd og overilt når vi går i fjellet og ser frisk bukker samle seg i større flokker før brunsten. Storbukkene er viddas flotteste syn. De styrer brunsten, sikrer at de beste genene går videre, graver beitegropene om vinteren. Vet vi egentlig hva vi gjør, når vi skyter ned så mange, så fort?

Noen måneder seinere får jeg en hyggelig melding. Viltnemnda i Vinje har gjort et uvanlig vedtak. Jeg skal få et håndfast minne om den spesielle bukken med dobbelt brunstfjøl.

«Geviret tilfaller i denne saken jegeren.»