Hare bud i Hattfjelldal

– Harejakt med drivende hund er actionfylt og spennende, men likevel en undervurdert jaktform som alle småviltjegere burde prøve, hvisker Cathrine Aasrum der hun sitter med ørene spisset og nesa i hundepeileren.

Den høyt premierte dunkeren Luski (4) til pappa og oppdretter Magne, ble sluppet for fattige 20 minutter siden. Vitringsforholdene må være prima, for uttaket er allerede et faktum. Nå klinger losen taktfast i den private og haretette teigen Skjolmen.

Cathrines egen dunker, Boss (4), skal visstnok også være en racer til å jage hare. En fotskade medfører imidlertid at sjefen må avfinne seg med noen hviledager hjemme i hundegården.

– Jeg forsøker alltid å lese losens gang og posterer som regel i nærheten av uttaket. Noen ganger skifter jeg post, avhengig av hvordan haren «turer», altså hvor den legger sine runder i terrenget. Du lærer stadig noe nytt på harepost, fortsetter Cathrine.

Gladmelding

Mange mener det har blitt for mye fokus på sport i harehund-miljøet, der telling av losminutter betyr mer enn selve jakta. Unge og ferske harejegere må i alle fall få skyte hare, framhever Cathrine.

– Hvis unge jegere bare skal sitte og registrere minutter, vil de raskt miste interessen.

Nå var det ingen selvfølge at det skulle bli harejakt i dag. Fire dager tidligere rømte nemlig en haldenstøver,

en gråhund og en dachs fra den avsidesliggende hundegården til Cathrine. Siden har hun trålet fjell og skog på leit.

Harejakta vår ble derfor avlyst. Siste hunden, dachsen Inuk, kom først til rette i går ettermiddag. Klokka ni i går kveld plinget gladmeldingen på SMS: «Hunden er tilbake i sofaen, så du kan komme og være så lenge du vil i morgen. Nå har jeg ro i sjela.»

Hymens lenker

Cathrine er oppvokst i Sandefjord sammen med foreldre, to søstre, en eldre bror – samt dunkere. Pappa Magne dro bokstavelig talt barneflokken til skogs fra barnevognstadiet.

– Det har ligget i kortene hele tiden at jeg ville bli glad i naturen. Harebestanden i Sandefjord-området er forresten også upåklagelig, men tette rådyrbestander skaper naturlig nok utfordringer for dunkerne.

Hjemme jaktet hun hare og grågås sammen med sine like jaktinteresserte søstre, Anette og Ingvild. Søstrene hang sammen som erteris hele høsten; jaktet og storkoste seg.

Da Cathrine gjorde hattfjelldaling av seg for to år siden, ble navlestrengen kuttet. Årsak? Kjærligheten.

– Ja, jeg fant en fyr, eller han fant meg. Han stalket meg på Instagram, men det ble koselig etter hvert, ler Cathrine, som ble smidd i hymens lenker med Stian Tjolmen i fjor høst.

Lidenskap

Ingvild og Anette synes imidlertid det er kjedelig at eldstesøstera har flyttet så langt unna.

– Vi savner Cathrine, men besøker henne av og til. Vi har alle fulgt i pappas fotspor og har egne dunkere, forteller de svært så jakt- og fiskeinteresserte søstrene til Jakt & Fiske.

I Hattfjelldal finner Cathrine alltid en unnskyldning for å komme seg ut – hver dag. Hun jakter fugl, hare, rådyr, elg, lokker rev eller stryker til fjells med telt og Boss for å fiske ørret.

Ja, tilbake igjen til Boss, som vansmekter med fotskade hjemme i hundegården. Etter at hun fikk hunden for fire år siden, har harejakta blitt reineste lidenskapen.

Boss slippes fire ganger i uka når forholdene ligger til rette for det. Da Cathrine fikk skutt den første haren for hunden, var det som om noe klikket på plass.

– Da skjønte han at vi var venner som jaktet sammen. Siden har jakta blitt enda morsommere, forteller Cathrine og legger til at hun er svært stolt av hunden.

Dot!

Boss er kåret til klubbmester i Sandefjord JFF to år på rad. I høst reiser ekvipasjen sørover igjen for å delta for tredje gang, så får de kanskje vandrepokalen til odel og eie.

– Da gir vi oss på topp, smiler dama, som lever og ånder for hundene og jakta.

Hundeallergien hennes legger heller ingen demper på utferdstrangen.

– Nei da, det går fint. Det er bare å ta en allergipille, ler hun.

Haren har turet i 40 minutter. Losen stryker stadig nærmere. Postjegerne fester grepet om haglene. Der, losdyret åpenbarer seg plutselig mellom to granlegger. En av haglene heves, og skuddet går. Dot!

Cathrine Aasrum stråler.

– Det er viktig at hunden får belønning. Det skal for så vidt vi også, for nå fyrer vi en varme!

– Jakta har liten effekt på bestanden

Hare havnet på rødlista i 2015 under kategorien nær truet (NT). Men harejakta har marginal påvirkning på bestanden, mener NJFFs viltkonsulent Olav Greivstad.

Snorre Henriksen, seniorrådgiver i Artsdatabanken, forteller at haren havnet på rødlista var en antatt tilbakegang i populasjonen på mer enn 15 prosent over en periode på ti år.

– Reduksjonen i harebestanden skyldes i stor grad kortere varighet på snødekket, noe som vil medføre økt predasjon fra spesielt rev. Jaktstatistikken har også vist en bratt nedadgående kurve, sier Henriksen. Han legger til at den største tilbakegangen er dokumentert i Hedmark og Troms og Finnmark.

– Men i Hedmark er jakt med drivende hund så å si fraværende pga. ulv?

– Det har lite eller ingen betydning for jaktuttaket. Ulveområdet er relativt lite, og en stor del av haren skytes som bifangst av andre småviltjegere.

Det er Miljødirektoratet som gjennom regulering av jakttiden avgjør om haren kan bli fredet.

– Den eneste muligheten Miljødirektoratet har er å endre eller oppheve jakttiden. Alt annet er opp til lokal forvaltning, sier han.

Helt greit med harejakt

Jakthund- og viltkonsulent i NJFF, Olav Greivstad, påpeker på sin side at klimaendringer ikke er noe direkte argument mot jakt.

– Dette er ofte endringer som tar lang tid før det gir effekt på vilt. Enkelte plasser blir det også innført tiltak for å skåne viltet i sårbare perioder, ofte knyttet til vanskelige snøforhold, sier han.

Greivstad framhever at det har blitt færre harejegere, noe som gir utslag i fellingsstatistikken.

– Jakt på hare er helt greit og har nok lite påvirkning på bestanden.

Greivstad viser til Artsdatabankens egen vurdering: Det er mulig å redusere harebestanden gjennom jakt til et svært lavt bestandsnivå lokalt, men det er lite som tyder på at jakt har vesentlig negativ virkning på bestanden i større skala, særlig dersom man viser måtehold i jaktuttaket når det er lav andel ungdyr (Petersen og Pedersen 2012).

– 8 av 10 har trolig aldri vært jaget av hund

Det sier Arnt Moen Haugen, leder i Norske harehundklubbers Forbund (NHKF), som registrerer en liten, men likevel økende interesse for harejakt med hund på landsbasis. Forbundet har ca. 4000 medlemmer, med tyngdepunktet på det sentrale Østlandet.

– Av de reine harehundrasene, er dunker og finskstøver mest populære, forteller Haugen, som understreker at haren tåler godt å bli jaget av hund.

– Snitthastigheten i et jag er sjelden over ni km/t, og haren turer. Hvis haren hadde vært stresset, ville den flyktet hals over hodet.

Haugen tror rødlistinga av hare er en føre-var–holdning, basert på antakelsen av at mindre snø i framtiden vil medføre økt rovviltpredasjon.

Mindre jakt med hund

– Min påstand er at 8 av 10 harer aldri har vært jaget av hund, påpeker han.

Ifølge ssb.no ble det felt 13 850 harer i jakt-sesongen 2021-22, mens tallet for ti år siden var 20 450.

Haugen påpeker at man ikke kan se seg blind på jaktstatistikk.

– I Hedmark og Østfold er f.eks. jakt med løs på drevet halsende hund sterkt redusert pga. ulv. Jegerne vil også automatisk redusere uttaket av hare hvis bestanden er lav.