Gåsejakt med gode hjelpere

Den karakteristiske lyden av gjess, i dette tilfellet den første bølgen av kortnebbgås på vingene, bærer godt i kulturlandskapet idet klokka nærmer seg seks på morgenkvisten.

Vi har allerede vært i sving noen timer i svarte natta, utstyrt med hodelykter for utplassering av lokkefugl, rigging av blindes og skjul for hundeførere. Jegerne sitter på ferske nyheter fra grunneier om hvilke jorder gjessene for øyeblikket frekventerer. Nøkkelinformasjon, ifølge jaktleder Rune Kenneth S. Lædre.

Vi er i Levanger i Trøndelag i slutten av september. Her mellomlander store mengder grågås og kortnebbgås på vei nordover på våren, og på retur mot sørligere breddegrader om høsten.

De tre hundene kvikner til, merker åpenbart at noe er på gang der vi sitter i det lille, trange camoskjulet.

Gjess i bakken

To skudd, like etter spraker det i jaktradioen. To gjess i bakken, en av dem er skadeskutt.

Ut med oss!

Først hund i aksjon er min egen Gandhi, en rutinert apportør på fem år. Den skadeskutte gåsa har førsteprioritet. Hunden dundrer nedover åkeren, får en fløytebeskjed, stopper, endrer litt kurs, oppdager gåsa og apporterer eksemplarisk.

Ni år gamle Capri, med bred jakterfaring fra Danmark, er neste hund ut. Anne er fører. Også gås nummer to blir raskt hanket inn.

Mentalt sterke

Hundene vi benytter som apportører er godt og hyppig trent. Det gjør at de kan sendes av sted på lange avstander og styres med fløyte og håndsignaler, mht. hvilken fugl som skal inn først. Hundene er ikke avhengig av å se fuglen falle, de søker i den retning hundefører ønsker.

Den drøyt to år gamle unghunden Brown Hunt’s Timo er også til stede, på sin første gåsejakt. Det er krevende for hundene å apportere store fugler som gjess, særlig skadeskutt fugl, og man bør være relativt sikker på at minst en av hundene er mentalt sterk nok til å hente skadet gås, som kan finne på å gå til angrep på hunden.

Vi trenger ikke vente lenge før en ny flokk gjess er i anmarsj, og går inn for landing, like ved skytterne. Haglene spiller opp, på øret får vi melding om at tre fugler er felt, samtlige dødskutt. Førstereisgutt Timo sendes ut på feltet. Hunden sliter litt med å finne ut hvordan han skal få med seg den store fuglen, men snart er død gås fraktet hjem til «mor».

Hunden stjeler oppmerksomheten

– Vanligvis er det en utfordring dersom det blir liggende skutte gjess på jordet. Disse vil skremme vekk all gås som er på vei inn. Med apporterende hund er imidlertid erfaringen det er hunder i arbeid som fanget gjessenes oppmerksomhet, ikke at det også lå et par skutte gås på jordet. Vi opplevde flere ganger at gjessene valgte å sirkle et par ganger, for å la hundene jobbe seg (nesten) ferdig, før de kom inn for landing. Dette ga langt flere skuddmuligheter enn når vi har jaktet uten hund, påpeker jaktleder Lædre.

Ut på langtur

I et tilfelle er Gandhi 3–400 meter unna meg på leiting etter skadeskutt gås, idet jeg ser hunden forsvinner i ei grøft, like ved en vei. Heldigvis kommer returnerer han snart oppover jordet, med gås i kjeften. Du verden så lykkelig man blir som hundefører når man får oppleve flott hundearbeid og skadeskutt fugl relativt hurtig blir funnet og avlivet. Der og da er alle timene med trening verdt alt sammen!

De neste timene lander det mye fugl, og mens skumringen ble erstattet med dagslys, jobbet de tre hundene svært effektivt. Antallet gjess under camoduken vokser jevnt og trutt i løpet av morgentimene.

Capri apporterte i løpet av jakta flere skadeskutte gås, og selvtilliten vokser for hver fugl hun frakter hjem.

I et tilfelle seiler ei gås langt av sted på stive vinger, før den omsider lander i et skogholt et godt stykke unna. Vi finner den også. Dermed er alt av fugl apportert hjem.

Seks timers jakt resulterer i 60 felte kortnebbgås. Det er hardt arbeid for hundene, som er både slitne og litt støle etter å ha samlet inn atskillige kilo gås. Men det er tre lykkelige hunder som har fått gjøre det de er avlet for og elsker å gjøre!