Om jakthunder og livslykke

80 er de nye 60. 

I alle fall om vi bruker Siri Torpe som eksempel: Under fotoseansen sammen med engelsksetteren Ulrikke (seks måneder) ved nærområdet i Fyllingsdalen i Bergen, framstår dama nærmest uforskammet pigg der hun flyter gjennom skogen. 

For de som eventuelt måtte ha lokalgeografisk kompetanse, skylder vi å gjøre oppmerksom på at vi er fullstendig klar over bydelens jaktforbud. Vi skyter kun illustrasjonsfoto. Så var det sagt. 

– Vent litt, sier fruentimmeret plutselig. 

– Jeg har med meg en tørket apportrype. Vi må jo trene. Tre treningskast seinere er det ingen tvil om at unghunden har skjønt tegninga. 

Siri stråler. 

– Dette er første gang Ulrikke har hentet og avlevert apportrypen! 

Siri Torpe fikk sin første stående fuglehund, en vorsteher, midt på 1980-tallet. Snart var hun dedikert fuglejeger, jaktprøvedeltaker samt kvinnekontakt i både Bergens JFF og NJFF Hordaland.

Mer om det seinere.

Hvor står pokalene?

Vi trekker inn i generasjonsboligen like ved, som Siri deler sammen med mann, sønn og et barnebarn på 14. 

At faren hennes var antikvitetshandler, bærer forresten stua kunstnerisk preg av. Men hvor står alle pokalene plassert, etter tiår i prøvesirkuset?

– Nei, de har havnet i søpla av plasshensyn, ler hun og insisterer:

– Du må ikke framstille meg som ekspert. Jeg er bare én av mange som driver med fuglehund.

Opp gjennom årene har Siri eid fire vorstehere og fem engelsksettere. Med de to vorsteherne og tre engelsksetterne hun konkurrerte med, vanket det flest andre- og tredjepremier, får vi høre.

– Så ingen førstepremier?

– Bare noen få. Jeg er mest stolt av en 1.UK med engelsksetteren Østeheias Platina, og å ha vunnet æresprisen og 1. AK med to fuglearbeid på Bergensdekkenet i regi av Vestlandske Fuglehundklub.

Elsker engelsksetteren

– Og nå har du altså skaffet ny valp, i godt voksen alder? – Ja, jeg føler meg ikke moden for gyngestolen og har lyst å oppleve gleden enda en gang. Hvis noe skulle skje, vil sønnen vår overta hundeansvaret.

– Hva ser du etter når du er i markedet for ny valp?

– Premierte foreldre. Treningen starter så snart valpen kommer i hus, som å knytte kontakt og innkalling. Dette er læring uten krav. Etter fylte seks måneder, øker kravene. Da trener vi i skogen eller på fjellet, og innkalling er viktigste øvelsen. Hunden skal også kunne sitte på avstand.

Selv om Siri ikke har et vondt ord å si om dagens vorstehere, så har hun alltid hatt et godt øye til engelsksetteren. Og da hun deltok på et instruktørkurs i Femundsmarka i 1990, var det gjort.

– En av kursdeltakerne hadde engelsksetter. Jeg kjøpte en valp av ham. Engelsksetteren er en reindyrket fuglehund og generelt enkel å få til.

Alt går – til slutt

Som seg hør og bør i et portrettintervju, må vi en obligatorisk svipptur innom oppvekstårene som Siri tilbrakte med å tråkke barneskoene skeive blant bergenske smitt og smau.

Foreldrene var ivrige turmennesker. Fem år gammel gikk jentungen første gang på ski fra Fløyen til Ulriken. Somrene ble tilbrakt med fiskestang på Tysnes, der familien hadde landsted. 

– Allerede i førsteklasse på barneskolen, var vi fire jenter som dannet turklubb. Vi holder fremdeles sammen, smiler Siri, som ble smidd i hymens lenker som 19-åring i 1964. 

Deretter kom tre barn som perler på en snor. Husbonden var sjømann og seilte i utenriksfart, ni måneder om gangen. 

Som hjemmeværende sjømannsfrue, var hun i praksis alenemor med ungene. Men alt går – til slutt.

– Etter hvert ble jeg lei av kaffebesøk med gode naboer, tok et datakurs og fikk kontorjobb i et telekommunikasjonsselskap. Tenk deg, den gang var PC-jobbing tillatt bare fire timer per dag.

«Siri med sekken»

– Og så ble du bitt av jakt- og prøvebasillen? 

– Ja, jeg hadde først to strihårsvorstehere. Jeg ble ivrig jaktprøvedeltaker og reiste så å si land og strand rund, oftest aleine. 

Jaktturene gikk til destinasjoner som Hardangervidda, Lierne, Vilhelmina i Sverige og til Danmark for å jakte fasan. På hjemmebane fristet – og frister – rugdejakta i Rødlien.

– Jeg har jaktet landet rundt med venninner, ektefelle, aleine eller med venner av motsatt kjønn. Fordi jeg alltid hadde mye med meg i sekken i tilfelle noe skulle skje, fikk jeg kallenavnet «Siri med sekken».

Som bergensere flest, er Siri vel skåren for tungebåndet. Historiene hagler. Nå er en ny i emning:

Whiteout

– I flere år var vi tre venninner som jaktet oppunder Berakupen på Hardangervidda. Under en vinterjakt ble vi overrasket av en snøstorm som brølte over vidda. Vi verken hørte eller så hånden framfor oss. Det var fullstendig whiteout. Så fikk vi ferten av brent bjerkeved, gikk etter lukta og ramlet omsider inn i et sel på Veig.

– Og berget livet? 

– Ja, det var på håret. 

– Heldigvis, men var det bare kvinner som deltok på disse turene? 

– Det er ingen som reagerer på begrepet «guttetur», og heller ingen som bør heve øyebrynet av begrepet «jentetur». Ektefellene kunne være med, men da bodde de gjerne et godt stykke unna i en annen hytte. Om kveldene hadde vi jegermiddag sammen, og det var mennene som sto over grytene, ler hun og framhever i neste åndedrag jakt med fuglehund som verdens beste fritidsaktivitet.

– Man skjerper sansene, leser terreng og følger med vind og vær. Den totale naturopplevelsen.

Eneste dame i styret

Foreningsarbeidet for Bergens JFF og Hordaland JFF på 1990-tallet husker Siri med stor glede. Hun var kvinnekontakt, arrangerte opplæringsjakter for jenter på Geiteryggen og Hardangervidda, hjortejakt i Rødlien og laksefiske i Suldalslågen. For å nevne noe.

– I starten var jeg eneste dame i styret, og jeg har alltid blitt behandlet med respekt. Det er utrolig hyggelig å møte igjen mange av jentene jeg hadde med på kurs, eller å følge dem på Facebook, sier den distingverte bergensdama, som av vennekretsen beskrives som aktiv, sjenerøs, gjestfri og alltid hjelpsom.

En ny historie ber om forløsning: Denne gang handler det om to regionavisjournalister. Bladfykene hadde aldri tråkket utenfor asfalten, men reiste til Geiteryggen for å skrive jaktreportasje.

Siri var ansvarlig for hytteutleien, klargjorde den største hytta med blomster og endog ei vinflaske på bordet.

Jakttur med livet som innsats

Utpå kvelden måtte journalistduoen ro et lite stykke over et vann for å komme til hytta. Panikken grep penneknektene i kveldsmørket, de mistet årene og drev mot ei lita elv der de jumpet uti på grunna og vasset til land. Rasende forbannet. Avistittelen ble: «Jakttur med livet som innsats.»

– Vel hjemme bestilte jeg blomster og forsøkte å roe gemyttene. Det gikk nå godt til slutt.

Siri trekker pusten og kaster et blikk ut av vinduet. Ennå har hun mye på hjertet, men spalteplassen strekker ikke til.

– Hva slags jakteventyr har du planlagt denne sesongen?

– Jeg glemmer jo stadig at jeg er en gammel dame, men jeg skal av gårde på et par turer til Hardangervidda med fjortisen. Ellers skal jeg jakte sammen med to av venninnene mine.

– Jeg gleder meg!