Foregangsmannen

Nordland, august 1966. En vandrer har søkt ly for regnet under en berghammer. Et leie av mose er rigget til ved siden av et knitrende bål. Mannen henger en kjele med vann over flammene og løfter blikket. Bratte fjell skyter opp fra en dyp fjor litt lenger framme. Det forrevne landskapet har noe brutalt over seg, men er samtidig både mektig og vakkert. Det lave skydekket skaper en trolsk stemning.

Akkurat dette øyeblikket skiller seg ut når Bjørn Amsrud tenker tilbake på ferden fra Lindesnes til Nordkapp sommeren 1966. Den storslåtte naturen innerst i Hellmofjorden i Steigen sitter som spikret i minnet.

Idealvekta

Det var på denne turen Bjørn lærte seg hva som var nyttig å ha i sekken. Han hadde vært mye i fjellet tidligere, men idealvekta på sekken brukte han litt tid på å finne.

– Jeg startet fra Lindesnes med både telt og sovepose på ryggen. Men det tok ikke mange dagene før jeg fant ut at teltet måtte ut. Det var rett og slett for tungt. Det er ofte kanskje en kilo eller to som avgjør om sekken er god å bære eller ikke, vet du, sier Bjørn.

Selv om dette var på 60-tallet, var gramjakta allerede i gang, men utvalget av lette produkter var ikke i nærheten av det man finner i dag.

– På samme måte som man må gå noen dager før man kommer inn i tralten, må man også finne ut hvor mye ens egen sekk skal veie. Hva min sekk veide, er egentlig irrelevant. Hver og en må finne ut hvor mange kilo man er komfortabel med. Det er en del av turen, sier Bjørn og titter ut av vinduet på Majorstuen omsorgssenter i Oslo.

Fisking

Et av triksene for å holde sekken så lett som mulig, var å ikke ha med mer mat enn det som var helt nødvendig. Med kun havregryn og noen suppeposer i sekken, var fiskestanga god å ha. Men pengepungen var også med, og Bjørn handlet på landhandlerier når han hadde behov for å proviantere.

– Jeg fisket litt på turen. Det var en fin måte å få noen pauser fra vandringen, samtidig som fisken var en kjærkommen avveksling i matveien, sier han.

Følgesvennen

Bjørn reiser seg, griper tak i
rullatoren og går bort til et
skatoll i hjørnet av rommet.

Han drar ut skuffen og
tryller fram en samekniv.

Bladet måler om lag sju tommer.
På den slitte slira kan man skimte
et motiv av fjell og vidder.

Som hos eieren, legger man fortsatt
merke til kniveggens skarphet,
men også et godt levd liv.

– Denne kniven har vært med meg på alle turene mine, helt siden jeg fikk den på Svalbard i 30-års gave i 1963, sier Bjørn.

På Svalbard jobbet han som tannlege i to og et halvt år. Da han dro tilbake til Fastlands-Norge, fortsatte tannlegekarrieren i omtrent 10 år før han ga seg fullstendig hen til naturen. Vandrende på kryss og tvers i Norges natur, kan man si at mannen levde fra hånd til munn. Han jobbet etter hvert en del som frilansjournalist, og leverte tekster og bilder til ulike tidsskrifter. Men noen bok om de mange eventyrene, har det aldri blitt. Etter den første Norge på langs-turen, gjentok han noen år seinere bedriften med ski på beina, før han gikk Norge på tvers.

– Kroppen er til for å brukes

Man skulle tro at proteser i begge anklene og i det ene kneet sinket ham langt mer, men på et blunk har 89-åringen manøvrert rullatoren tilbake over gulvet og satt seg godt til rette i favorittstolen. Selv om Bjørn ikke får vært ute på samme måte som før, er det ingen tvil om at den snart 90 år gamle kroppen fortsatt drar nytte av å ha levd et svært aktivt liv.

– Er det ikke det kroppen er til for? Å brukes og være ute i naturen. Vi er jo en del av naturen vi også, sier han og løfter at par buskete øyenbryn.

– Jeg fikk ikke med meg alt da jeg flyttet hit til omsorgssenteret. Skoene som jeg brukte på turen måtte få et annet hjem, men kniven fikk jeg i hvert fall med meg, sier Bjørn.

Hullete støvler

Et par slitte lærstøvler begynner å nærme seg Nordkapp. Helt i tuppen, der hvor skinnet møter sålen, kan man skimte grå ullsokker gjennom to hull. Flere uker på vandring i all slags vær har satt sitt preg på utstyret. Noen få ganger har han fått husly, men stort sett har han sovet under steinheller han har funnet på veien.

Hemmelighold

– Følte du deg ferdig med turen da du nådde Nordkapp?

– Ja, jeg gjorde forså vidt det. Det var en fin tur, men med hull i skoene, ble det nokså fuktig og kaldt når det snødde, sier Bjørn og humrer.

– Visste du at du kom til å være den første til å gå Norge på langs før du startet på turen?

– Nei, men jeg tenkte det beste var om færrest mulig visste at jeg skulle prøve meg på turen. Det er jo alltid lettere å vite om man faktisk klarer å gjennomføre etter at man har gått halvveis, svarer eventyreren.

Viste vei

Likevel var det noen som fikk nyss om planene, og før Bjørn visste ordet av det, fikk han tilbud om en mengde kart. Noen av dem var nokså nye, mens andre var daterte tilbake til 1800-tallet. Han fikk spørsmål om han kunne markere nye stier og andre ting som ikke var på kartet. Bjørn gjorde som han ble bedt om.

– Jeg hadde med en bunke fra start, resten ble delt i tre hauger og sendt til postkontorer jeg skulle gå forbi på veien. Da ble sekken mye lettere å bære, forteller Bjørn.

Et annerledes liv

Etter et langt liv og utallige turer,
teller Bjørn de stedene han ikke
har vært fremfor de stedene
han har vært.

De fleste av stedene har han
sett og opplevd i eget selskap.

– Jeg er vel det som kan kalles en einstøing. Det gjør nok at jeg har gått glipp av et veldig nært forhold til en kjær person. Jeg har nok også havnet litt utenfor gjengen og allmennheten. Men jeg er ikke alene om det. Alle mennesker kan nok kjenne litt på det i løpet av livet, sier Bjørn.

På toppen av Norge

En bil senker farten. «Vil du sitte på opp», spør en dame. Hun sveiver vinduet helt ned mens hun venter på svar. Bjørn trekker på smilebåndene og sier at han nesten ikke kan det. Bilen kjører videre, og mannen med hull i skoene fortsetter de siste kilometerne fram til Nordkapp.

På toppen av Norge er det mer folksomt enn Bjørn hadde sett for seg. Ved siden av plassen hvor Nordkapp er markert, er det også en kafé med lys i vinduene. Han bestemmer seg for å søke ly for regnværet og nyte fyrstekaken, konjakken og sigaren han har båret på siden postkontoret i Honningsvåg. Han åpner døra og sier «hei», så sprekker ansiktet opp i et smil.

Ro i sjela

– Det viste seg at paret som hadde spurt om jeg ville sitte på, var de som drev kaféen. Der hadde jeg skikkelig flaks. De skulle nemlig opp for å stenge for vinteren. Mannen som kjørte kunne naturligvis ikke drikke alkohol, men han var fryktelig glad i fyrstekake, så det løste seg fint. Kvinnen og jeg drakk oss på en snurr. Det ble en

skikkelig fest og en fin avslutning på turen. Jeg fikk til og med sitte på ned igjen til Honningsvåg, sier Bjørn og smiler ved tanken.

– Hva er det som gjør at du har valgt å leve livet på denne måten?

– Det er den roen og de øyeblikkene man får ute i naturen som drar meg ut. Selv om jeg ikke er religiøs, kan noen øyeblikk nesten føles overnaturlig. Enten det er en reinsdyrbukk som plutselig står rett foran deg, eller en usedvanlig vakker soloppgang, sier han.

Ung til sinns

Alderen har innhentet Bjørn, og med dårlige bein er det slutt på vandringer i fjellet.

– Fascinasjonen og lysten er der fortsatt, men jeg må jo tilpasse meg livet slik det er. Det at jeg er så dårlig fysisk, har gjort utfartstrangen litt mindre. Men jeg skulle gjerne vært mer ute. Det er helt klart. Jeg føler meg fortsatt ung i hodet, sier han.

På forunderlig vis har kroppen og sinnet til Bjørn funnet en løsning på problemet. Hver kveld, når hodet treffer puta og søvnen tar ham, vandrer han ufortrødent videre mot neste blåne.

Bjørn Amsrud gikk bort i januar 2024.