Hyttebygging og spillteori

Vi leser at hyttemarkedet eksploderer fordi folk har måttet holde seg i Norge på grunn av pandemien. Meklere og utbyggere gnir seg i hendene, og hytteprosjekter presses fram mot realisering. Kommunene, som har et hovedansvar for arealplanlegging, er som regel ikke de som holder igjen.

Samtidig leser vi om naturkrisa, om hvordan tap av natur er en trussel mot vår framtid på jorda. Dette skjer gjennom en mengde store og små inngrep. Noen er så omfattende at de hver for seg har betydelig negativ effekt, men det viktigste er summen av alle de mindre. I Norge er hyttebygging i stor skala en av de viktigste driverne.

IPBES er FNs panel for biologisk mangfold og økosystemer. Tapet av natur og arter må stoppes umiddelbart, og så reverseres, om vi skal tro IPBES. Men hvordan kan vi forvente at små distriktskommuner – hver for seg – skal bidra til at det skjer? I tillegg til sterke økonomiske krefter som presser på, og økende desperasjon i kommuner der folketallet raser, ligger problemet nettopp i at de forventes å løse globale problemer innenfor sine egne grenser. Staten har trukket seg unna, og det finnes ingen nasjonal eller regional styring av arealbruk i Norge.