Annonse

Villreinlandet

Hvilke likheter og ulikheter preger jakta i våre 24 villreinområder? Hvilke forvaltningsmessige utfordringer står villreinen overfor? Artikkelforfatteren har tatt beina fatt gjennom villrein-Norge, fra sør til nord. Han mener tamreinområdene i Sør-Norge bør nedlegges til fordel for siste rest av europeisk fjellrein.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

I dag lever villrein kun i Sør-Norge. Naturinngrep i form av veier, jernbane, hyttebygging og økende ferdsel har revet opp dette tidligere sammenhengende leveområdet i mindre deler, som er inndelt i 24 villreinområder. Dette er områder med sin egen stamme av dyr som i liten grad blander seg med rein fra andre områder.

For noen år siden gikk jeg Norge på langs fra Lindesnes til Nordkapp. Ruta gikk innom mange av de større villreinområdene. Jeg startet i Setesdalsheiene som er delt i villreinområdene i Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei. I tillegg ligger det noen små områder på begge sider av disse, som hver huser en liten stamme rein (se oversiktskart).

Ryfylkeheiene er preget av store vannkraftutbygginger der Blåsjø, Rosskreppfjorden og Svartevassmagasinet fremdeles er vandringshindre i forhold til reinens urgamle trekkruter. Det blankskurte, mørkegrå grunnfjellet gir området fjellpreg, tross sine relativt beskjedne høydemeter. Ett unntak er Rjuvenområdet i Njardarheim som hever seg opp i over 1400 meter.

Setesdalseheiene
Setesdalseheiene

NJFF-mannen Heiberg

Njardarheim er et stort villmarksområde som i dag forvaltes av Statskog. For vel 100 år siden ble alle småeiendommene i området kjøpt opp av Thorvald Meyer Heiberg. Han var barnebarn av Thorvald Meyer, som var med å stifte Norsk Jeger og fiskerforening i 1871.

Heibergs oppkjøp utgjorde til sammen Norges største private eiendom, som ble drevet i datidens ånd, ved en utstrakt bekjempelse av rovvilt. Formålet var å skape et jaktparadis for betalende gjester, noe han til en viss grad lyktes med.

I en periode på 1930-tallet ble området anslått å huse en villreinstamme på 15 000 dyr. Et forsøk med å sette ut gemse fra alpene rundt 1920 slo feil, da dyrene ikke var tilpasset de store snømengdene. Etter andre verdenskrig ble områdene overtatt av staten.

Hardangerjøkulen er et landemerke som kan sees fra Haukelifjell til langt inn i Nordfjella.
Hardangerjøkulen er et landemerke som kan sees fra Haukelifjell til langt inn i Nordfjella.

Størst areal – små dyr

Nord for Setesdalheiene ligger Hardangervidda, Europas største høyfjellsplatå, som jeg krysset langs en vestlig rute nordover. Til tross for sine ganske utbredte turiststier og mange overnattingssteder, er dette blant våre siste villmarker. Nasjonalparken håndheves forholdsvis strengt, og viddas størrelse gir et ganske urørt preg.

De rullende og frodige viddene i øst, og de villere og mer høytliggende fjellområdene i vest er gjennomskåret av utallige vassdrag, sjøer, vann og tjern. Dette landskapet styrer trekket til villreinen.

Hardangervidda er i særklasse vårt største villreinområde, men med den minste reinen. Slaktevekta til bukkene ligger rundt 50 kilo. Genetisk er det en blanding av tam- og villrein etter flere runder med tamreindrift på deler av vidda tidlig på 1900-tallet. De småfalne dyra har trolig sammenheng med lange perioder med store bestander og skrint beite.

Dagens bestandsmål er 11 000 vinterdyr, men har lenge ligget på under 7000. Tidligere har det vært flere perioder med opp mot 20 000 rein, og forvaltningen har slitt med å stabilisere stammen på et fornuftig nivå. En av utfordringene er at dyra bare bruker deler av Hardangervidda, og derfor ikke sprer beitetrykket. Mange mener at dette skyldes økt ferdsel, og tar til orde for å stenge deler av turistløypenettet i viktige perioder for villreinen.

Nordfjella-stammen skutt ut

På nordsiden av vidda passerte jeg Hardangerjøkulen på østsiden, som er Norges sjette største platåbre. Nord for denne ligger Finse stasjon, som er grensa mellom Hardangervidda og Nordfjella villreinområde, og har fungert som et vandringshinder for reinen helt siden anleggstiden tidlig på 1900-tallet.

Først i nyere tid har den 10,5 km lange Finsetunnelen tillatt en viss utveksling av dyr mellom disse to områdene. Nordfjella er høytliggende, skrinne fjellområder, men også frodige dalstrøk.

I 2016 ble det funnet en smittsom form for skrantesjuke (CWD) i Nordfjella, og man bestemte seg for å ta ut hele stammen i området. I løpet av et par år ble det avlivet 2400 villrein. Området har ligget i karantene i påvente av nye dyr fra Hardangervidda for gjenoppbygging av stammen. Denne planen ble torpedert i september 2020, da sykdommen ble påvist på en bukk skutt på Hardangervidda. Et skrekkscenario for alle med et bankende hjerte for villreinen.

Tamreindrifta bør bort

Disse høytliggende fjellområdene i Jotunheimen er spektakulære, med topper opp til 2400 meter over havet. I Veodalen møtte jeg reingjerder og skilleanlegg for tamrein. Det er underlig at det fremdeles tillates tamreindrift midt i fjellstrøk som er omringet av villreinområder. Sauenæringen ble nærmest avskrevet med et politisk pennestrøk i store deler av Innlandet, til fordel for ulv, et dyr som Norge ikke engang er alene om å forvalte.

Etter mitt skjønn burde tamreinområdene i Sør-Norge vært nedlagt til fordel for den siste rest av europeisk fjellrein, som Norge har et langt større internasjonalt ansvar for å ta vare på enn ulv.

Vest for Jotunheimen ligger sju av våre mindre villreinområder, som i praksis er små stammer som lever på hver sin fjelltopp. Disse forvaltes individuelt og bidrar til å opprettholde et mangfold av villrein.

Krevende terreng

Nord for Jotunheimen er jeg inne i Reinheimen-Breheimen villreinområde, i det daglige omtalt som Ottadalen og Skjåkfjella. Denne reinen har tamrein som opphav, og er storvokst med grove gevirer. En bukk kan fort skvette opp i over 100 kilo slaktevekt, og har kroner som ofte når medaljeklasse under geviroppmålinger.

Dette er krevende jaktområder, selv om reinen er noe spakere enn lenger sør. Med breer, fjellplatåer og topper opp i 1800 meters høyde er terrenget værhardt og en fysisk utfordring for jegeren.

Et stykke lenger nord ligger Snøhetta villreinområde. Villreinen her er i likhet med Rondane den genetisk reineste bestanden av europeisk fjellrein. Inntil årtusenskiftet måtte de dele plassen med bomber og granater i Forsvarets skytefelt på Hjerkinn. Området er nå i ferd med å tilbakestilles til høyfjellsnatur i favør villreinen.

Rondane. Villreinen i Rondane har gode vinterbeiter på de utstrakte lavmattene. Dyra her har de mest opprinnelige genene, og er derfor kanskje en god kilde for gjenutsetting i Nordfjella?
Rondane. Villreinen i Rondane har gode vinterbeiter på de utstrakte lavmattene. Dyra her har de mest opprinnelige genene, og er derfor kanskje en god kilde for gjenutsetting i Nordfjella?

Rondane-rein i godt hold

På østsiden av Gudbrandsdalen finner du Rondane villreinområde. På min ferd nordover labbet jeg ned til Otta og videre østover til Spranget ved Rondvassbu. Området har dype avsetninger av løsmasser, fjellene er høye og avrundede som sukkertopper.

Barblåste lavmatter gir gode vinterbeiter, og vidstrakte myrområder sørger for en viss kvalitet på sommerbeitene. Reinen er i god kondisjon på grunn av gode vinterbeiter, men blir ikke like stor som i Ottadalen. Atferdsmessig er den lettskremt, og krever «lav profil» fra jegeren.

I Grimsdalen nord i Rondane finner du landets høyest voksende furuskog, og rett øst for dalen skimtes Sølnkletten som er ankeret i Sølnkletten villreinområde. Denne stammen er egentlig en del av Rondanestammen, men oppholder seg mye i skogen i de lavereliggende østlige strøkene.

Sky Knutshø-rein

Vel forbi Folldal var jeg i den grønne, vennlige Einunndalen, og Knutshø villreinområde. Det strekker seg fra E6 og over til Orklas kilder ved Kvikne. Reinen her er den samme ville typen som i Rondane og Snøhetta, og stikker på en halv kilometers avstand om jegeren er uforsiktig.

Det er stor forskjell på fluktstrekningene mellom de ulike villreinområdene, avhengig av dyras genetiske opphav. Denne ville typen reiser mange kilometer etter støkk, mens den typiske etterkommeren etter tamrein begynner å kverne rundt i en diger sirkel. Det siste er effektivt rovdyrforsvar i skogen.

Spak Hogna-rein

Øst for Kvikne kom jeg inn i lavtliggende snaufjell som strekker seg østover mot Røros. Dette er et nærmest gressdekket fjellplatå med mektig morenedekke og utpregede fjelltopper, bortsett fra karaktertoppen Forellhogna på 1332 moh., sentralt i området.

Fjella er lette å bevege seg i, med små høydeforskjeller. Næringsrike bergarter gir rik vegetasjon og proteinrike sommer- og vinterbeiter. Hogna-reinen oppnår anselige slaktevekter, og avler om mulig enda et hakk grovere gevirer enn i Ottadalen. I tillegg er dyra spesielt spake og takknemlige å jakte på.

I dette området var det tamreindrift fram til 1914, og den opprinnelige villreinen er blandet opp med mye forvillet tamrein. En strid mellom tamrein- og villreininteressene endte med at det ble åpnet for villreinjakt i 1956.

Tolga
Tolga

Sørøst for Forollhogna ligger et snodig villreinområde: Tolga Østfjell villreinområde deler på reinen med tamreinsflokken til Rendalen Renkompani. Disse jaktes som villrein på begge sider av grensa mellom Tolga og Rendalen. Men stammen forvaltes med beiteretter, slakteplaner og tamreinstatus i sør, og som villrein med fellingsløyver. At det er uenighet om forvaltningen av den felles stammen er kanskje ikke så merkelig.

Øst for Røros kommer du inn i de samiske tamreinområdene, og med det forsvinner all mulighet for å støte på villrein. Sett i forhold til menneskets urgamle jakt på villrein, er tamreindrift er et relativt nytt fenomen. Den oppsto delvis ved temming av en minkende villreinstammene, og dels spredte seg østfra langs Nordkalotten med egne stammer av asiatisk skogsrein. Dagens driftsform i Sør-Norge strekker seg et par hundre år tilbake i tid.

Denne fangstgropen i Rondane var ca. 1,5 meter dyp da den var i virksomhet i svunnen tid. Ofte var det bygget ledegjerder som førte dyra mot gropene. Fjellene våre er fulle av slike gamle fangstanlegg for villrein.
Denne fangstgropen i Rondane var ca. 1,5 meter dyp da den var i virksomhet i svunnen tid. Ofte var det bygget ledegjerder som førte dyra mot gropene. Fjellene våre er fulle av slike gamle fangstanlegg for villrein.

Homo sapiens som villreinjeger

Villreinjakta regnes som selve urjakta i Norge. Under de ulike istidene fulgte reinen iskanten der den langsomt pulserte fram og tilbake. I lange perioder strakk iskanten seg ned til Tyskland og Frankrike. Den gang var også havbunnen i Nordsjøen tørt land, og der levde reinen sammen med hulebjørner, ullhåret neshorn og mammut.

Våre nære slektninger neandertalerne (Homo neandertalensis) hadde reinsdyr på menyen i hundretusener av år. Neandertalerne ble fortrengt av oss, Homo sapiens for rundt 30 000 år siden, og vi overtok stafettpinnen som villreinjegere.

Steinura Norge var dekket av is fram til rundt 10 000 år siden. Både folk og rein fulgte tett på breen, og vi finner spor etter reinjakt i Norge etter at isen trakk seg tilbake. De større fangstanleggene, med fangstgroper, ledegjerder og bågastiller fra før og etter vikingtiden, vitner om at villreinen hadde stor betydning for livsoppholdet til våre forfedre.

Massivt press

I dag skrumper villreinens leveområder langsomt, men sikkert inn. Til stadighet tillates utbygginger i randsonene av reines leveområder, hvor særlig hyttebygging med tilhørende infrastruktur spiser seg uopprettelig inn i terrenget.

I tillegg utgjør de menneskeskapte klimaendringene store utfordringer med stigende skoggrense, nedising av vinterbeite og varmere somre. Det gir seg utslag som fotråte og økt insektplage, som også øker sykdomspress fra parasitter. På toppen av dette kommer den 100 prosent dødelige skrantesjuken, som vi foreløpig bare kan frykte konsekvensene av.

Reinkalv: Den nylig vedtatte kvalitetsnormen for villrein er basert på tre målbare parametere som skal
Reinkalv: Den nylig vedtatte kvalitetsnormen for villrein er basert på tre målbare parametere som skal

En ny kvalitetsnorm for villrein ble 23. juni 2020 vedtatt av Kongen i statsråd, med hjemmel i Naturmangfoldloven. Normen skal være et kunnskapsbasert verktøy for å bedre forholdene for villreinen i Norge. Om man i tillegg frigjør egnede fjellområder i Sør-Norge til villreinareal, som i Forelhogna i 1956, vil også det kunne bidra til å styrke den siste bestanden av tundrarein i Europa.

Kilder:

Villreinen.no, Lovdata.no, ssb.no

Stein Lier-Hansen: Villrein & Villreinjakt, Landbruksforlaget 1994

Eigil Reimers: Villreinens verden, H. Achehoug & Co. 1989

Oddmund Lunde og Liv-Randi Lind: I reinfjellet, Filefjell Reinlag ANS

Terje Skoglund: Villrein – Fra urinnvåner til miljøbarometer, teknologisk forlag 1994

Trond Are Berge og Arne J. Mortensen: Villreinens rike, Bokklubben Villmarksliv 2005

Olaf Schjøll: Til siste Blåne, Naturforlaget 2000

Artikkelforfatter Olaf Schjøll er ihuga reinjeger, botaniker og våpenekspert. I 1998 gikk han Norge på langs og utga seinere boka «Til siste blåne». Han har vært på ski på Grønlandsisen, og blant annet gått Baffin island i arktisk Canada på langs. Schjøll har også krysset Alaska til fots på sommerføre langs den nordlige fjellkjeden Brooks Range.

Powered by Labrador CMS