Skyhøy skadeskyting av rovvilt

Miljødirektoratet har, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet (KLD), utarbeidet en rapport over andelen skadeskyting av ulv, jerv, gaupe og bjørn fra 2014 til 2023. Videre er mengden skadeskytinger sammenlignet med tall fra elgjakt. 

Funnene i rapporten får Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) til å reagere.

– At vi nå har en «fasit» på andelen skadeskyting av rovvilt, er bra. Tallene er derimot alt annet enn bra, og noe vi tar på største alvor. Frekvensen må betydelig ned. For oss er hensynet til dyrevelferd i høysetet, ved all jakt. Vi vil gå interne runder og samarbeide med Miljødirektoratet og Statens Naturoppsyn for å vurdere tiltak som kan bedre situasjonen, helst allerede ved neste jaktsesong, sier informasjonssjef Espen Farstad i NJFF.

Hva er en skadeskyting?

Andelen skadeskutt ulv de ni siste årene ligger på mellom 17 og 24 prosent. Årets lisensjakt har en fastsatt kvote på 18 ulv. Dersom fellingene følger trenden fra tidligere år, vil det si at tre eller fire dyr skadeskytes.

Årsaken til at prosentandelen for skadeskyting har varierende tall for hver art, er at Miljødirektoratet beregner skadeskytingstallene på to ulike måter i sin rapport.

Det første beregningsgrunnlaget stammer fra Norsk institutt for naturforskning (Nina), som i 2012 utga rapporten Skadeskyting av rovvilt – begrepsforståelse, kunnskapsstatus og kvantifisering.

Enkelt sagt har denne rapporten angitt grenseverdier for avstanden et dyr løper etter påskyting, før det faller bevisstløst om og dør. Hvor lang avstand det er snakk om, varierer fra art til art. Løper det aktuelle dyret lenger enn den angitte maksimale fluktavstanden, regnes det som en skadeskyting.

I Nina-rapporten, regnes det som en skadeskyting av ulv dersom det påskutte dyret løper lenger enn 70 meter. For gaupe er tallet 49 meter, for bjørn er tallet 165 meter. 

Miljødirektoratet har også valgt å regne på en annen måte, der et påskutt dyr først klassifiseres som skadeskutt dersom det løper mer enn 100 meter, uavhengig av art. Denne generelle fluktdistansen henter Miljødirektoratet fra sin tolkning av NJFFs lærebok Jegerprøven:

« … forstås som situasjoner der et påskutt dyr forsvinner ut av syne for jegeren og ikke gjenfinnes innenfor en avstand av omtrent 100 m fra stedet der dyret ble truffet av det første skuddet.»

Jevnt over gir derfor Ninas definisjoner en høyere skadeskytingsprosent enn tolkningen Miljødirektoratet gjør av NJFFs lærebok.

– Uansett hvilken av disse beregningsmetodene man legger til grunn, er tallene alt for høye, sier Farstad.

Ikke hele bildet

Ved skudd mot ulv, gaupe, jerv eller bjørn i Norge, skal statsforvalter og politi varsles. Deretter kommer en representant fra SNO for å gjennomføre en skuddplassundersøkelse og gjennomføre en kontroll av det felte dyret.

Tallene fra Miljødirektoratets rapport, stammer fra disse skuddplassundersøkelsene.

Derimot er eventuelle skadeskytingstall som følge av skadefelling utført av SNO, ikke med i beregningsgrunnlaget: 

«Fellingsformen og dens hensikt er heller ikke fullt ut sammenlignbar med lisensfelling eller kvotejakt. Det reelle antallet påskytinger og skuddplasskontroller er dermed høyere enn det som framkommer …»

Blandede tall om haglebruk

For gauper felt med rifle, er skadeskytingsprosenten beregnet til mellom 11 og 22 prosent. Ved bruk av hagle, ligger den på mellom 19 og 25 prosent.

For jerv ligger tallene på mellom 12 og 14 prosent ved bruk av rifle, og 4 prosent ved bruk av hagle. 

Rapporten kommer fram til at det ikke har foregått skadeskyting av bjørn i perioden.

Hva er årsaken?

Rapporten viser til at NJFF tidligere har identifisert ulike faktorer som øker risikoen for dårlige treff. Tallgrunnlaget stammer fra skudd som er løsnet mot hjortevilt, brukt i «Bedre jakt»-undersøkelsene. Der pekte NJFF på disse faktorene:

• Skudd på lange hold
• Skudd mot dyr i bevegelse
• Skudd fra skytestillinger jegeren ikke hadde trent på

Miljødirektoratet trekker i tillegg fram at enkelte lisens- eller kvotejegere bevisst eller ubevisst har lettere for å løsne skudd mot rovdyr.

Én av grunnene direktoratet peker på, er at rovdyr er sjeldne og at enkelte jegere «ikke ønsker å la sjansen gå fra seg». Miljødirektoratet mener også at lisensjegere på ulv kan være utsatt for et sosialt press:

«Ved lisensfelling på etablerte revir av ulv, er det ikke uvanlig å ha meget store jaktlag, iblant så mange som ca. 300 jegere. Vi vurderer at også dette kan være en situasjon som presser fram mindre gode vurderinger av skuddsituasjon, dersom en ulv plutselig dukker opp foran skytteren.» 

Preventiv effekt

I rapporten peker Miljødirektoratet også på den allmennpreventive effekten av å håndheve lovverket:

«I mange tilfeller kan håndheving av lovverk ha en allmennpreventiv effekt. Det vil si at anmeldelser og eventuell videre utfall i sakene, kan ha en oppdragende virkning på hvor risikovillige jegere ønsker å være.»

Nylig ble to lisensjegere dømt av Østre Innlandet tingrett for overtredelse av dyrevelferdsloven. Mennene deltok i lisensfelling i Ulvåa-reviret da ei tispe ble felt etter å ha blitt påskutt 16 ganger.

Begge de dømte jegerne anker dommen.

– Etter vår vurdering foreligger det ikke brudd på dyrevelferdsloven og vår klient har bestemt seg for å anke saken inn for lagmannsretten, sier den ene lisensjegerens forsvarer Helge Hartz til Jakt & Fiske.

Rapporten er offentlig tilgjengelig, og kan leses her.