Annonse
Numedalslågen ved Brufoss.
Numedalslågen ved Brufoss.

Lågens gullalder

Brufoss i Numedalslågen var en periode sentrum for utvikling av det moderne laksefisket i Norge. Mens landet ellers var opptatt av kald krig, drapet på John Lennon og levde godt på lånte penger, ble det skapt laksefiskehistorie i Lardal.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

Sommerferien er over. 2014-sesongen i Numedalslågen i Vestfold er på hell, og godt er det. Den totale fangsten har knapt passert 9000 kilo, et historisk dårlig resultat i elva som tradisjonelt er blant landets fire-fem beste.

Ikke overraskende har mange sportsfiskere forlatt Brufoss, de 12–13 kilometerne av øvre lakseførende del av Lågen. Samtidig med at forvaltningsdebatten går friskt i lokalavisa og sosiale medier, forsøker fiskerne å redde stumpene av sesongen i andre vassdrag, med hyggeligere fangststatistikk å vise til.

Ikke alle lar seg skremme av Numedalslågens annus horribilis. Til det er kjærligheten til elva for sterk. Ved «Røret», en kjent og kjær fiskeplass på Brufoss, har en godt voksen mann funnet det han leter etter. Ro.

Han er alene, men ikke ensom. Insektene summer. Fuglene synger. Laksen hopper. Og minnene lever. Minnene fra årene da han og et knippe andre innovative fluefiskere på Brufoss, testet nye og spennende ideer.

Men det er lenge siden nå, tenker han kanskje, i det han igjen legger flua ut i strømmen. Glemmer han skrantende helse og vonde bein, der han står og venter på at laksen plutselig tar? Antakelig. Det er slik elva fungerer, om man bare lar den få lov.

Dette skulle bli Jan Erik Tveitans siste fisketur i Numedalslågen, før han døde – 69 år gammel. Arven han og kompisene etterlot seg, fortjener større oppmerksomhet enn den har fått.

Jan Erik Tveitan var sentral i det kreative miljøet på Brufoss på 1970- og 80-tallet.
Jan Erik Tveitan var sentral i det kreative miljøet på Brufoss på 1970- og 80-tallet.

Sophus Aars

Sportsfiske på Brufoss har lange tradisjoner. Britene som kom til landet, fra 1840 og tiårene framover, later riktignok til å ha foretrukket andre strekninger i Lågen. Gammel dokumentasjon, i form av brev, fotografier og bøker, viser at Victoria-tidens aristokrater prioriterte områdene ved Kjærrafossen, Rien, Bommestad og Stubberød, lenger ned i elva.

Blant de første sportsfiskerne som oppdaget og gledet seg over mulighetene på Brufoss, var nordmannen Sophus Aars. Han var jurist og byråkrat, men huskes først og fremst for sine bøker med stemningsfulle og humørfylte skildringer fra naturen.

I en av disse beretningene tar Aars oss med til nettopp Brufoss. En augustdag i 1903 ble han fraktet med hest og kjerre fra jernbanestasjonen på Hvittingfoss til nærmeste skysstasjon. Der ventet Johan, den lokale roeren.

Straks ovenfor Brufoss, der hvor elven begynder at gaa i hvirvler, stanser gjerne laksen en stund for at hvile ut etter anstrengelsen, den har hat med at klare fossen. Da vi nærmet os disse hvirvler, ga Johan sig til at ro tvers over elven, længer og længer ned for hver gang, alt mens jeg slængte fluen, en praktfull Silver Doctor ut i strømmen. Ingen laks at fornemme.

Etter en kortere hvil staket Johan baaten oppover langs landet, og vi begynte paa en frisk. Denne gang var det en Dusty Miller, som skulle forsøke sin lykke. Da baaten var kommet næsten saa langt ned, som Johan torde vaage sig, hørte jeg ham mumle halvhøyt som for sig selv: Naa er flua der, han pleier staa. I samme øieblik slaar en laks paa!

Laksen veide fem kilo.

Finn Rønnild hjemme i fiskerommet i Stavern. På veggene henger stenger, kniver, sneller og andre minner fra et langt fiskeliv.
Finn Rønnild hjemme i fiskerommet i Stavern. På veggene henger stenger, kniver, sneller og andre minner fra et langt fiskeliv.

Laboratorium

I likhet med atskillige gutter i samme generasjon, hadde Jan Erik Tveitan vokst opp med sportsfiske etter både ørret og laks.

På midten av 1960-tallet fattet han interesse for Lågen, men det skulle gå om lag ti år før han begynte å få dreisen på fluefiske etter laks. Et knippe Brufoss-ringrever tok den unge, iherdige mannen under sine vinger, utstyrte ham med klassiske fjærfluer, som fremdeles var i bruk, og tok ham med til godplassene.

– Far var en nysgjerrig sjel og ikke redd for å eksperimentere. Svenskene hadde jo kommet lenger enn oss, og artiklene i Flugfiske i Norden inspirerte ham veldig. Det samme gjorde engelskmannen Hugh Falkus, med tilnærmet popstjernestatus i den atlantiske laksefiskeverdenen. Etter noen år vraket Tveitan fjærfluene og gikk over til små, moderne hårfluer, som han syntes fisket bedre, forteller sønnen Tom.

Men det stoppet ikke der. Ved å stusse hårfluene ytterligere, reduserte Jan Erik Tveitan det han mente var en unaturlig oppdrift.

– Han fikk mye fisk på disse slanke hårfluene, særlig på Vabrottet, hvor han brukte mye tid. Denne plassen ble et slags laboratorium for ham. Han fortsatte å teste ideer, noe funket, noe funket ikke. Blant annet synes han lange fortommer var håpløst, for da mistet han kontakten med flua, påpeker Tom.

Fra det aller helligste. Finn Rønnild binder alle fluene sine selv, en salig blanding av fortid og nåtid.
Fra det aller helligste. Finn Rønnild binder alle fluene sine selv, en salig blanding av fortid og nåtid.

Uimotståelige Lurvetussa

På slutten av 1970-tallet og i begynnelsen av 1980-årene vokste et lite kreativt miljø fram på Brufoss. Arven fra britene ble kombinert med nysgjerrighet og vilje til å eksperimentere, med inspirasjon fra liknende bevegelser i utlandet.

Tonen i dette miljøet kunne være skarp og, antakelig, egnet til å skremme bort enkelte, men de som ikke brydde seg om det, var med på en liten revolusjon. Det skjedde dog i det stille, og kun et lite knippe herrer involverte seg i testing av nye stenger, kapping og justering av liner, kasteteknikker, strategiprat og, ikke minst, fluebinding.

Blant kreasjonene som var et direkte resultat av disse gylne årene i Numedalslågen, var Lurvetussa. Enkel, rufsete, beskjeden og, skal vi tro ryktene, meget effektiv. Ønsket var å skape ei flue som laksen ikke kunne motstå, uansett forhold.

– Jeg designet Lurvetussa i 1982, basert på ønskene til far. Den opprinnelige kroken var en dobbel Wilson størrelse 8. Skal du binde den som originalen min, bruk ekorn eller noen elghår i vingen, og selull på kroppen. Hele poenget med flua er at ulla skal børstes, slik at den blir fluffy og «fanger» luftbobler. Det gir flua en flott silhuett og lokker ofte laksen til å hogge, forteller Tom Tveitan.

Teknikken ble hentet fra folk som Staffan Lindstrøm, Gary Lafontaine og Kenneth Boström. I løpet av de kommende vinterne, produserte Tom tusenvis av dem. For salg og eget bruk.

Lurvetussa bundet av opphavsmannen, Tom Tveitan.
Lurvetussa bundet av opphavsmannen, Tom Tveitan.

Amerikansk favoritt

– Jeg husker det som det var i går! 12. august 1965 tok jeg min første laks i Lågen. 5,5 kilo, tatt på en sluk. Den har jeg faktisk ennå!

Finn Rønnild smiler lurt. Siden har det blitt atskillige laks, både på Brufoss, ellers i Lågen og i andre elver, særlig Børselv i Finnmark. En gammel kompis fra Notodden får skylda for at han ble hekta på fluefiske i ung alder.

– Han fiska i Tinnåa med digert utstyr egna for laks, egentlig. Den gangen bodde jeg i Hof, og jeg inviterte ham med til Brufoss. Han kom, slang ut flua på Blinken. Fisken satt tvert. Skikkelig moro var det, minnes Finn.

Etter denne opplevelsen, rett nedenfor brua der fylkesvei 40 passerer Lågen i dag, kjøpte Finn ei glassfiberstang fra Tjøstheim. Seinere konverterte han til Hørgårds populære splitcanestenger, og han begynte å binde fluer.

– Jeg husker jeg synes det var slitsomt å lære å kaste. Ordentlig tungt. Vi hadde ikke hørt om Spey-kastet den gangen, så vi trengte god plass. Det ble stadig turer opp i busker og trær for å hente fluer. Men sakte, men sikkert gikk det seg til, forteller 77-åringen.

Red Abbey ble, pussig nok, kjapt en favoritt. Dette er opprinnelig en amerikansk ørretflue fra tidlig 1900-tall, som seinere kom i en laksevariant, populær i Canada.

– Til å begynne med var det fjærfluer som gjaldt, men vi bytta fort til hårfluer. De var enklere å binde og laksen ville ha dem au, fant vi ut. Men selv om materialene var moderne, kopierte vi ofte de gamle klassikerne, fortsetter Finn.

I 1977 kostet årskortet på Brufoss 250 kroner.
I 1977 kostet årskortet på Brufoss 250 kroner.

Lav vannføring – nye plasser

I dag er Brufoss en kjent og populær destinasjon. Hele 12 kilometer elv kan laksefiskerne boltre seg på. Da Finn Rønnild begynte å jakte laks på Brufoss, var det ikke så mange å konkurrere om godplassene med. Det var i hovedsak lokale gubber, og de holdt til i et fåtall høler. Med økende popularitet på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, ble det imidlertid trangt. Plutselig kunne det sitte 15–20 mann bare i Brufosshølen.

Det resulterte i at noen eventyrlystne sjeler å utforske elva, på leting etter nye steder å fiske. Finn var blant disse.

– Det var spennende. Vi var avhengig av lav vannføring, for å komme ordentlig til. Jeg var nok blant de aller første som kasta med flue på Raset. Et populært sted i dag, men ukjent den gangen. Laks ble det, og jeg holdt kjeft, jeg, men det var ikke godt å holde det hemmelig i lengda. Snart kom det folk dit au, forteller han.

De første moderne fluefiskerne på Brufoss, måtte tåle noen syrlige kommentarer fra gamlegutta, som foretrakk lange bambusraier og mark. De som drev klassisk harlingfiske med flue og skje, var en ting, men de som gikk og kastet flue fra land ble sett på som noen skikkelige jålebukker.

– Haha, ja, de mente laksefiske skulle foregå med sluk og mark. Fluefiske var noe man dreiv med andre steder, på Vestlandet, nordpå og ikke minst i England. Så det ble noen meldinger, ja. Men det tok ikke lange tida før de ble vant til oss!

Klare meldinger

– Kommentaren traff hardt, minnes Terje Bomann-Larsen og ler.

Kongsberg-mannen er blant Nordens mest profilerte fluefiskere, kjent for sine filmer, artikler og utstyrstester. Som ung og uerfaren laksefisker, derimot, måtte han og andre jyplinger på Brufoss også tåle de relativt udiplomatiske tilbakemeldingene som gamlegutta var beryktet for.

Kommentaren han refererer til, falt en varm augustdag i 1981. Bomann-Larsen var på Brufoss sammen med sin bror og svoger, som hadde tatt et par smålaks på rappen. Terje, som tross alt var den erfarne fluefiskeren i gjengen, kjente på presset.

– Den natta sov jeg dårlig. Klokka seks om morran dagen etter skulle vi fiske Vabrottet, på vestsiden. Jeg var trøtt, husker jeg. Elva var liten og klar. Plutselig dukker en laks opp bak flua – og jeg rapper til – helt instinktivt, som om det var en ørret. Da hører jeg en kjent stemme fra østsiden av elva, hvor Jan Erik Tveitan fisker:

«Åffer dro du flua vekk fra’n?»

– Den svei. Skikkelig. Men han ga meg en kort og effektiv leksjon. Det var siste gang jeg gjorde tilslag på laks. Det verste var at svogeren min kroket nok en laks, på neste tur ned hølen. Jeg må innrømme jeg var lettet da den slapp, forteller Bomann-Larsen og ler enda høyere.

Selv fikk han lønn for strevet, med bare en halvtime igjen på kortet. En tokilos laks reddet både æren og selvtilliten.

Lurvetussa funker på sjøørret også.
Lurvetussa funker på sjøørret også.

Oppstrøms nymfe

Terje Bomann-Larsen var fast inventar på Brufoss gjennom hele 1980-tallet. Historiene han forteller, likner på beretningene andre som frekventerte Numedalslågen den gangen, også gjerne deler. Det sosiale livet på elvebredden og campingplassen snakkes det fremdeles varmt om.

– I tillegg til Jan Erik og Finn, må Birger Kroksund nevnes. Det var gjerne han som tok flest laks i løpet av sesongen på Brufoss. Et år fikk han vel 45 laks, om jeg ikke tar feil. Så var det Harald Åsheim, da. Jeg husker jeg synes han var en avansert fisker, som kasta veldig godt.

Hvem som introduserte det i dag så populære Spey-kastet på Brufoss er usikkert, men det er ikke usannsynlig at det var karen som Terje observerte en sommer.

– Plutselig kom det en fyr som rulla snøret ut i vannet. Det var midt på 1980-tallet en gang. Han kom til på steder vi andre ikke hadde sjans til å nå, og tok søren meg fire laks på en dag. Da skjønte vi at dette måtte vi lære oss, forteller Terje.

Terje Bomann Larsen trives godt i Numedalslågen. Det er ikke vanskelig å forstå.
Terje Bomann Larsen trives godt i Numedalslågen. Det er ikke vanskelig å forstå.

Og Spey-kasteren var ikke alene om å imponere på Brufoss. Det snakkes fortsatt om «supersvensken», som angivelig fikk de faste Lågen-fiskerne til å måpe, da han tok fire laks på Kalleberg i løpet av en morgenøkt – på nymfe presentert oppstrøms.

Denne nyskapende perioden på Brufoss, er neppe unik i norsk sammenheng. Likevel; den nære historien har en tendens til å få lite oppmerksomhet, i motsetning til det som hendte for 150 år siden, eller er ferskvare.

Arven Jan Erik Tveitan og kompisene hans etterlot seg, fra midten på 1960-tallet og de neste to tiårene, fortjener større oppmerksomhet enn den har fått. Og tas vare på.

Powered by Labrador CMS