Karpe Fluen!

– Jada, bikkjemat er karpemat!

Simen Blix Aaserud (30) står utenfor bilen med en 15 kilos sekk tørrfôr og Jakt & Fiskes utsendte blir for en gangs skyld målløs.

– Øh …

– Flyter også vettu!

– Hva med å ta karpene på vanlige tørrfluer?

– Det er fullt mulig, men mye vanskeligere. Akkurat nå vaker de sikkert på bjørkefrø, og det er litt vanskelig å imitere. Men det er ikke umulig, karpene er altetende og spiser småfisk, insekter, planter – og tørrfôr!

Det bærer innover i skauen, med fluestenger, vadere og alt annet som hører hjemme på en tur etter skogsørret, samt en solid porsjon hundemat og mer høyteknologisk framstilt karpefor.

– Dette er framstilt i en lab i England. Hvite frakker og sånn, konkluderer Simen og viser fram spesiallagde “boilies”. karpefiske er big business i England og på kontinentet. Forblandingene som brukes likeså.

Foringstid
I den første dammen vi kommer til er det en liten overgrodd vik, hvor vi så vidt kan skimte bunnen. Det er ingen karper å se.

– Vi forer litt her, så kan vi gå ned etterpå.

Aaserud kaster en neve med høyteknologisk karpefôr ut i vika, før vi rusler videre. Hundre meter lenger opp kommer vi til en gapahuk ved den øverste dammen. Ute på vannet kan vi se flere titalls karper lage spor i overflaten mens de kruser rundt. Av og til vaker de også forsiktig.

– Generelle fluer, gjerne med litt gummibein, fiska helt uten bevegelse, kan funke.
Som sagt så gjort: Simen legger ut flua og vi er gang med den viktigste av alle deler av tørrfluefisket – ventingen.

Les også: 24 arter på 24 timer.

– Galskap å sette ut
Karpene i Norge har en kompleks historie. Hvor de første kom fra er usikkert. Noen mener munker satte dem ut nær klostrene. Andre mener dette bare er tull, og at spredningen av karpe og andre fremmede arter i hovedsak er utført av meitefiskere.

– Det er en veldig kul fisk, altså. Den er smart, supersterk og tidvis veldig vanskelig å lure. Sånn sett liker jeg den, men å sette ut karpe i våre dager, med det vi vet om risikoen for negative effekter, er rett og slett galskap.

En karpe vaker noen meter unna flua. Vi venter videre, mens solen dreier sakte på himmelen.

– Nei, det skjer ikke så mye med denne metoden, sier undertegnede.

Simen står fortsatt som en påle, med blikket godt festet på tørrflua.

– På tide med Plan B! svarer han kontant og vader i land.

Han finner fram en liten blå pose med tørrfôr. Kaster en neve ut på den blanke overflata. Tørrforet flyter som dupper. Så skal det rigges. Hundematen festes til en meiterigg. Så lempes hele riggen, passe uelegant, ut på vannet. Kastet ser ut som en blanding av et flue- og et slukkast.

– Det er kanskje ikke vakkert, men det virker, humrer karpeguiden.

Refusert!
Det tar ikke mange minuttene før den første biten forsvinner i et støyende vak. Så en til. Simen gliser bredt. Er klar. Karpene er her.

Med teleobjektiv kan jeg studere fôrbitene som ligger på vannflata på nært hold. Plutselig ser jeg en gyllen skygge under tørrfôr-biten som er festa til en krok.

Skyggen blir raskt til en grov virvel.

– Har du den?

– Nei, den tok ikke skikkelig. Den bare dulta til agnet.

Det blir to refusjoner til, før Simen anbefaler at vi går ned til den andre dammen for å sjekke om det er fisk i vika.

Fattigmanns bonefish
– Der! To stykker.

To karper i ganske forskjellig størrelse svinser rundt på bunnen i vika. Alt spesialforet er borte. Simen har rigget en boilie til en kevlarfortom.

Den vipper han ut med et kast som minner mest om det som brukes med en toppknytt meitestang. Men vi er ikke her for å sette norsk rekord i flueeleganse …

– Hvorfor kevlar? Det brukes vel mest på hai og andre fisker med skarpe tenner.

– Den synker og legger seg fint på bunnen. Bruker jeg nylon eller fluorkarbon er det mye vanskeligere å få dem til å ta. I tillegg kan kevlarfortommen være praktisk å ha fordi …

Han blir avbrutt. Først har en tokilos karpe såvidt snust på agnet før den refuserer og svømmer ut på dypet igjen. Så kommer den største av de to vi har sett. Den suger i seg boilien uten å nøle. Så starter kaoset.

Sterk som få
Utraset som kommer når karpa kjenner kroken er spektakulært. Det går fort og tungt. Ingen hopp. Bare lange og seige utras.

– Nå skjønner jeg hvorfor amerikanerne kaller den for «poor mans bonefish» …

Har du ikke råd til å reise til Belize, kan du nemlig få en lignende opplevelse med karpe.

Simen klarer ikke helt å følge med. Han lener seg bakover, som om han forsøker å presse inn en stør. Først prøver karpa å gå inn i et velta bjørketre, men presses ut igjen. Så går den ned i bunnvegetasjonen, og det ser ut som en liten skog av undervannsvegetasjon har festet seg til fortommen.

Håven kommer fram, og fisken kan skimtes i vannet. Siste del av bataljen foregår udramatisk, og snart kan vi studere en karpe på ca fem kilo.

– Dette er den største jeg har fått i denne dammen, sier Simen.

Det er nok for i dag.

– Jeg liker å fiske på dem, men helst ikke skriv hvor vi er.

– Er du redd for at andre skal fiske dem opp?

– Nei, jeg er redd for at noen skal sette ut mer karpe her. Det er balanse nå, på tross av ulovlige utsettinger av både mer karpe, suter og gresskarpe. Vi trenger ikke mer, hverken her eller andre steder.

Karpe (Cyprinus carpio)

Karpene kommer opprinnelig fra Asia, men har blitt introdusert til vassdrag i praktisk talt hele verden. De første oppdrettsanleggene for karpe stammer fra Kina. En beskrivelse av damanlegg til karpeoppdrett er skrevet av Fan Li i år 500 f. Kr. I Europa er karpens naturlige utbredelse begrenset til nedbørsfeltet til elva Donau.

Ifølge artsdatabanken ble karpe trolig innført til Norge første gang på 1600­tallet. Offisielt fins det i dag 63 karpelokaliteter i Norge, men dette tallet er trolig for lavt.