Annonse
Her ser vi turens yngstemann nyte både vinden og utsikten over Jotunheimen!
Her ser vi turens yngstemann nyte både vinden og utsikten over Jotunheimen!

Reportasje || Fjellfiske

Tre i Jotunheimen –ved en av dem

Vi dro til Gjende for å finne det samme fiskeeventyret som tre britiske pionerer fant nesten 150 år tidligere. Eller, om ikke annet, en bit av det.

Publisert Sist oppdatert

Vi hadde tenkt vi kunne gjenskape en bit av et eventyr. Vi var tre fjellfanter, vi skulle til Jotunheimen for å fiske. Og vi hadde hørt historiene om tre andre menn som dro med fiskestenger og i samme retning for lenge, lenge siden. 

De var britiske rikfolk, og sommeren 1880 ankom de Norge med kanoer, fiskestenger, geværer, tepper, telt og ellers det de trengte for måneder med farting i den norske villmarka. 

Reisen deres, og da særlig tida de brukte ved Gjende i Jotunheimen, skulle seinere gi næring til boken Tre i Norge - ved to av dem, den mest legendariske reiseskildringen fra vårt karrige fjelland. 

I boka skildrer de tre britene storslåtte naturopplevelser og et utfordrende fangstliv mellom øde fjell. Og akkurat sånn, akkurat sånn ville vi også ha det. Eller, kanskje ikke akkurat sånn.

Goliat i motbakke

– Er sekken din veldig tung, pappa? spør ekspedisjonens yngste deltaker idet han klyver opp mellom steinene. Bak oss ligger Gjende langstrakt i kveldssola.

– Nei da. Ikke veldig, lyver jeg og skuler mot skolesekken på ryggen hans. Den inneholder to Donaldpocket og en kikkert. Samme type oppakning har broren, som løper foran oss høyere opp i lia. 

I goliaten på ryggen min er alt det vi trenger for en ukes loffing og overnatting i fjellet. Sovepose, klær, utstyr og mat ganger tre. Hvert steg er en liten styrkeprøve. En pappa og to gutter på åtte og ti. Altså er vi ikke klin like de «tre i Norge», tre voksne og relativt hardbarka, verdensvante menn. 

Men vi er ikke helt ulike heller, i hvert fall om du ser bort fra aldersmiksen, noen pocketbøker, en del godteri og noen kosedyr – og ikke minst utviklingen i Jotunheimen i løpet av de 144 siste årene.

Legendarisk reiseskildring

Boka «Tre i Norge» ble utgitt i England i 1882 og beskriver tre briters reise til Jotunheimen, der de tilbrakte halvannen måned med fiske og jakt ved vannet Gjende.

Da boka kom på norsk i 1884, i ble den raskt svært populær for kjærlig og humoristisk skråblikk på norsk natur og kultur.

I dag regnes den som den kanskje fremste beskrivelsen av utlendingers reiser i Norge.

I Jotunheimen oppholdt de tre seg i hovedsak området der turisthyttene Gjendesheim og Memurubu ligger i dag.

Nederst i Memurudalen hadde de fast leirplass som ble brukt som utgangspunkt for fiske- og jaktturer.

Charles Kennedy og James A. Lees (til høyre) var to av britene som dro til Jotunheimen i 1880. Tredjemann het Walter J. Clutterbuck. Lees var trolig den som skrev mesteparten av boka om turen.
Charles Kennedy og James A. Lees (til høyre) var to av britene som dro til Jotunheimen i 1880. Tredjemann het Walter J. Clutterbuck. Lees var trolig den som skrev mesteparten av boka om turen.

En ny type fjellheim

«Gjende er kanskje det vakreste, i hvert fall det mest storslåtte og villeste vannet i Norge,» skrev britene da de kom hit for første gang. 

«Det er meget dypt og meget blått, og på alle kanter stiger, likesom ut av selve vannet og 1000 til 1400 opp, svære, svarte fjell med snekledte topper.»

 Den gangen var Jotunheimen for en ganske fjerntliggende villmark å regne. Riktignok var det blitt oppdaget også av friluftsfolk, og den første spiren til turisme var i gang i østenden av vannet i form av turisthytta Gjendesheim. 

Hytta var imidlertid ikke større enn at den ifølge britene hadde «åtte små skap til soverom». I dag har den 185 senger, og området omkring er utviklet til en turistmaskin som skyfler titusener av turfolk til fjells hver eneste sesong. 

På vannet under oss durer nå Gjendebåtene i fast rute mot hyttene Memurubu og Gjendebu, og T-merkede stier går i alle retninger. Til hovedattraksjonen Besseggen, landets mest populære fottur, kommer det besøkende fra hele verden. 50 000 går over «eggen» årlig.

Tidvis folketomt

Selv har vi tatt ettermiddagsbåten til Memurubu, kikket mot Besseggen, men vendt oss i motsatt retning og satt kurs vestover. Turens mål er en del vann på høyden Memurutunga. 

Der oppe vil vi være utenfor den mest trafikkerte ruta i området, selv om det ikke akkurat kan betegnes som et ødeland. Trodde vi.

– Ganske stor, den stien her, kommenterer eldstemann der han sitter og venter ved en varde med panoramautsikt over Gjende.

– Men det er jo ikkeno folk, sier han. Han har helt rett. Her er det både bred sti og folketomt. Det har en naturlig forklaring i at denne typen T-merket rute i Jotunheimen er stier med sin faste rytme, og vi går i utakt. 

Vi ville sett jevnt med fargerike skalljakker både foran og bak oss om vi hadde startet i morges. Nå når sola snart synker mot fjellene i vest, er det ingen her. Nå er kveldens treretter servert i matsalene i dalen der nede. Her ute er det bare oss igjen.

– Kan vi også bo på turisthytte snart? spør åtteåringen når vi labber videre. Jeg stotrer noe om at «jo da», men at telt er friere og dessuten billigere, mens vi runder kammen og det første lille vannet endelig åpenbarer seg i det ruvende landskapet. Mini fryser til og har med ett glemt hytta.

– Fisken vaker! roper han og og forlater stien med broren hakk i hæl. Jeg følger etter, lettet, også over at ingen andre telt står langs bredden. Her er vi for oss selv. 

Og om jeg hadde hatt en liten bekymring for at det skulle være folksomt rundt vannene her, så skal den snart vise seg å være fullstendig grunnløs. Rundt oss forsvinner så å si alle spor etter mennesker. Ikke engang en fiskesti er synlig rundt vannet. Og visst vaker ørreten. Dette er vår type matsal.

Her er det fanget en ørret i fjellheimen, den blir stekt på stormkjøkkenet og skal nytes senere på dagen.
Turisthyttenes serveringstilbud er bra, men lite slår lukta av nystekt og selv- fanget ørret.
Tegning fra boka Tre i Norge. Fortsatt finnes det rester av leirplassen nederst i Memurudalen, som var britenes base i flere uker.
Tegning fra boka Tre i Norge. Fortsatt finnes det rester av leirplassen nederst i Memurudalen, som var britenes base i flere uker.

Drømmen om ørretfar

I løpet av tida britene tilbrakte ved Gjende, skal en av dem ha dratt på land «alle fiskers far». En virkelig rugg av en ørret. «Han mistet en annen som var mye større», står det i boka. «Det var visst bestefaren. 

Det er et merkelig faktum i fisket at de største fisker alltid faller av.» Mye av fisket deres foregikk i de store vannene, som Gjende og Russvatnet. Den gangen skal småvannene på Memurutunga fortsatt ha vært fisketomme, men i dag er det høytliggende platået blant områdets sikreste tips.

Rundt oss forsvinner så å si alle spor etter mennesker. Ikke engang en fiskesti er synlig rundt vannet.

Og selvfølgelig er det med et håp om en fiskefar at vi lar slukene fly ut utover vannet denne første kvelden. Og håpet lever videre når vi de neste dagene svinger stenger og trasker området på og rundt Memurutunga på kryss og tvers. 

Vi hilser til dagsturfolket hver gang vi passerer en sti, men er ellers befriende alene så fort vi forlater stiene. Andre telt eller fiskere ser vi ingen av i løpet av den snaue uka vi loffer her oppe. Men fisk ser vi. Mye fisk. 

Ørret, sprek og rød som nisseluer i kjøttet. Det beste vi kan si om størrelsen, er at den passer perfekt i en liten turstekepanne. Men for to karer med kosedyr i ryggsekken, er størrelse uinteressant.

– Napp, igjen! Brøler tiåringen med en dirrende stang i hendene. Det er turens nest siste kveld, og ved utoset til Lågtungetjønne slår en kroket ørret salto over vannskorpa.

– Dette er verdens beste dag! roper lillebror og hopper opp og ned ved siden av en haug andre ørreter som allerede ligger i lyngen. At ingen i haugen bikker tre hundre gram bryr ingen seg om.

Her har vi en ung og lovende fisker som stolt holder frem dagens ørretfangst.
Et enkelt fiskekort gir tilgang til å svinge stang i store deler av Jotunheimen. Her er det gode muligheter for både storvokst og litt mer småvokst fangst.
Leirplass med utsikt nordover fra Memuru- tunga. Få steder kan slå dette området på vakre omgivelser. Rundt ser vi et nydelig stykke av fjellheimen.
Leirplass med utsikt nordover fra Memuru- tunga. Få steder kan slå dette området på vakre omgivelser.
På Memurutunga veksler fiskemulighetene mellom små og mellomstore vann. Her er det bilde av at ungdommen svinger fiskestanga.
På Memurutunga veksler fiskemulighetene mellom små og mellomstore vann.

Ulikt, men likt

«Jo lenger man betrakter det, jo mer gripes man av dets skjønnhet og imponerende storhet,» skrev britene om Gjende. 

Det skal Jotunheimen ha: Om vi ikke får en fiskefar, om det kanskje har blitt mer enn en anelse for turistifisert, så er kulissene like spektakulære nå, som da.

– Tror dette er den fineste leirplassen vi har hatt, sier tiåringen. Han sitter i teltåpningen ved siden av primusen. Nord for oss ligger breer og spisse fjell, sørover ser vi enda spissere, enda høyere tinder. 

I stekepanna putrer ørret i smør. Den samme utsikten, den samme lukta, den samme store gleden, som for halvannet århundre siden.

Om forfatterne

Fisket sto i fokus også i 1880. I boka innrømmer britene at de «har diktet til noe, som så åpenbart er overdrevet at det ikke trenger noen forklaring».
Fisket sto i fokus også i 1880. I boka innrømmer britene at de «har diktet til noe, som så åpenbart er overdrevet at det ikke trenger noen forklaring».

De tre reisende tilhørte britisk overklasse. I utgangspunktet valgte de å anonymisere både seg selv og folk de hadde møtt, og boka ble først utgitt kun med undertittelen «ved to av dem».

I teksten heter de «John» (som i virkeligheten var Charles Kennedy), «Skipperen» (Walter J. Clutterbuck) og «Esau» (James A. Lees).

Kennedy var irsk, de to andre engelskmenn. Lees og Clutterbuck er de «to av dem» som forteller historien, men alle skal ha bidratt med notater og skisser. Lees var trolig hovedforfatteren.

De tre besøkte Norge flere ganger og Lees skrev fra en tur i 1898 boka Peaks and Pines, oversatt til norsk som Tre i Norge – tjue år etter.

Kilder

Tekstutdrag hentet fra siste oversettelse av «Tre i Norge», utgitt av Andresen & Butenchøn forlag i 2021. Foto av forfatterne hentet fra bladet Fiskesport fra 1938.

Powered by Labrador CMS