Tragedien Tana

Tana var giganten. Med de store tilløpselvene fra hjertet av Finnmarksvidda, og rundt 40 sideelver, kunne vassdraget i sine glansdager vise til sesongfangster opp mot 250 000 kilo. Laksefisket i Tana sto enkelte år for nær halvparten av all elvefanget laks her i landet. Smak litt på den.

Fangsten i 2020 var på stusslige 16,8 tonn. Tidenes dårligste. I sommer er Europas største og viktigste laksevassdrag stengt.

Hvordan havnet vi der?

Det har ikke manglet forklaringer på Tana-laksens dramatiske tilbakegang. Ei heller syndebukker. Laksefisket med faststående redskaper er fortsatt næring og en del av kulturen for deler av lokalbefolkningen langs Tana. Fiske med stengsler, drivgarn og stågarn i selve elva er ofte framholdt som den store stygge ulven. Men stengslene i Tana har vært der hele tiden, i likhet med fangstflåtene i Numedalslågen. Tross innstramming i fisketid for alle typer redskaper, og betydelig færre aktive garnfiskere enn på 80- tallet, har fangstene fortsatt sin negative trend.

Er det sel i munningen, gjedde, eller fiskespisende predatorer med vinger som har sendt laksebestanden ned i kjelleren? Nei. En så effektiv predator, selektert på laks som byttedyr, ville ha utryddet laksen i Tana for flere tusen år siden.

Hva med den hærskare av finske sportsfiskere på de 30 milene hvor Tana (med Anarjohka) danner grenseelv mot Norge? Nei, det blir for enkelt å skyte på naboen. Årlige møter mellom de to landene om regulering av turistfisket har da også endte med havari.

Årsaken til den voldsomme tilbakegangen i Tana er at samlet beskatningstrykk, fra de ytre kystområder til de øverste gyteplassene, har vært for stort i en årrekke. En av utfordringene er fiske på blandete bestander i hovedelva. Man har beskattet i blinde, uten kontroll på uttaket i den enkelte laksestamme, et beskatningsregime som i sin tid var kronargumentet for å få slutt på drivgarnsfisket i havet (1989).

Konsekvensen er at de viktige tilløpselvene, Karasjohka, Anarjohka og Iesjohka, hovedmotorene for lakseungeproduksjonen i vassdraget, i snitt har manglet 30 tonn hunnfisk årlig de seinere årene, for å unytte gytepotensialet.

Om du over tid spiser av kapitalen, utover å høste rentene, er du før eller siden konkurs. I dag finnes det ikke lenger et høstbart overskudd å fiske på, fastslår forsker Morten Falkegård. Tana anno 2021 er å anse som tilnærmet ruinert.

Fredning er kraftig lut, men framstår som det eneste fornuftige tiltaket i dagens situasjon. Å gjenreise Tana som Europas viktigste og mest fangstrike elv for den atlantiske laksen, er ikke gjort over natta. Det vil ta år. Det bør likevel være ambisjonen. Noe annet vil være en fallitterklæring.