Tilsvar til NINA:
Om fangstbøker og fakta
– En fangststatistikk sier i beste fall noe om hvor mange og hvor stor fisk som ble dratt opp, skriver journalist Ole Kirkemo i sitt tilsvar til forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Denne artikkelen er over ett år gammel.
«Kirkemo tar feil» skriver forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Jakt & Fiske nr. 2/23, et tilsvar til min nyhetskommentar i nr. 1/23. Jeg har ikke trukket i tvil at snittvekta for Eira-laksen har gått ned som en følge av redusert vannføring gjennom de tre utbyggingene i 1953, 1962 og 1970, såkalt evolusjonær respons. Det er presentasjon og konklusjon på NINAs hjemmeside jeg reagerer på. Her etterlates et inntrykk av at gjennomsnittsvekta for laksen i Eira før første regulering var 11,9 kilo (perioden 1940- 1953). Ved å sementere dette som fakta, blir fasit at snittvekta er redusert med åtte kilo, til dagens fire kilo.
I tilsvaret framkommer det at NINAs kilde er fangstdagbøkene fra Engelskhuset på Syltebø Gard, valdet nærmest munningen i Eresfjorden. Fra 1940-tallet til 1979 ble fiskeretten leid av skipsreder Thor Thorsen. Forskerne har tatt fangstene her for god fisk. Spørsmålet er; kan fangstbøker fra kun ett vald i en elv som er lakseførende i sju kilometer, benyttes til å konkludere på laksens tidligere gjennomsnittsvekt? Som statistisk grunnlag framstår det tynt.
Statistikk kan være et minefelt
NINA-forskerne skriver: «Fangstdataene fra perioden 1940–1953 forteller at det ble protokollført 900 laks. Av registrerte lakser var det 80 smålaks (9 prosent).»
Da står vi igjen med 820 laks, som nødvendigvis må være mellomlaks (3-7 kg) eller storlaks (over 7 kg).
Hvor sannsynlig er en slik fangstfordeling? Selv i Alta, Årøy og Bolstad/Vosso, verdensberømte for sine storvokste laksestammer, landes det mer smålaks enn storlaks. Dette ble påpekt av NINA- forskerne Øystein Aas og Peder Fiske for mer enn 20 år siden (NINA-temahefte 20:1-100). Med all fisk på vekta var/er snittvekta unntaksvis over
seks kilo. Er det noe som tilsier at smålaksen tidligere var nær ikke-eksisterende i Eira? At her var laks på 18 kg like vanlig som fisk på 6 kg, og i snitt 11,9 kg. Da har vi å gjøre med en laksestamme verden ikke har sett maken til ...
«Vi har ingen grunn til å anta at underrapportering av smålaks har vært en betydelig feilkilde i Eira», skriver forskerne. I den offentlige utredningen «Til laks åt alle kan ingen gjera» (NOU 1999:9) blir det ettertrykkelig poengtert at fangstoppgaver og statistikk fra fiskere og rettighetshavere har vært mangelfulle og ufullstendige så lenge de har eksistert (1876).
Jeg er ikke forsker, men etter å ha besøkt nær 150 lakseelver i løpet av fire tiår, vil jeg ut ifra erfaringsbasert kunnskap, påstå at det var store mørketall i elvefisket så seint som i 80-årene, spesielt rapportering av smålaks i storlakselvene.
Statistikk kan være et minefelt. Et lite ferskvareeksempel: Storlakselva Gaula i Trøndelag ble i 2022 nok en gang klokket inn som landets beste lakseelv, med samlet fangst på drøyt 34 000 kilo, fordelt på 1868 storlaks, 2198 mellomlaks og 1909 smålaks. Gjennomsnittsvekt 5,3 kg. Det er solid. I Gaulfosshølen var snittvekta hele 8,2 kg, men fra denne berømte laksekulpen ble det ikke innmeldt en eneste fisk på laksebørsen etter 18. juli.
Hva forteller det? En fangststatistikk sier i beste fall noe om hvor mange og hvor stor fisk som ble dratt opp. Om 90 prosent av innsatsen legges ned i juni, når det hovedsakelig er stor- og mellomlaks på elva, blir gjennomsnittsvekta nødvendigvis høy. Kunstig høy. Det er neppe annerledes for fangstbøkene ved Engelskhuset i Eira.
