Annonse
1. Med våtdrakt og dykkermaske saumfarer Juho Vuolteenaho bunnen etter elvemuslinger. Tellinger av elvemuslinger i norske elver har foregått siden begynnelsen av 2000-tallet.

Reportasje || Sør-Varanger

Dette bør du vite om elvemuslinger

Mer enn en fjerdedel av elvemuslingene i Europa finnes i norske elver. Der fungerer de som små renseanlegg. Men de har det ganske stritt. Og nå truer en ny fare. 

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel.

– En sunn elvemuslingbestand kjennetegner en frisk elv. Men elvemuslingene er i fare – av flere grunner.

Paul Eric Aspholm, forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har et stort engasjement for den lille skapningen, som har vært under nasjonalt overvåkingsprogram siden begynnelsen av 2000-tallet. Med noen års mellomrom, blir det undersøkt hvordan det står til elvemuslingbestandene i 45 norske elver.

Paul Eric Aspholm holder opp en liten elvemusling. Hvis bestandene er store og dekker en betydelig del av elva, vil mesteparten av vannføringen i vassdraget filtreres gjennom muslingene i løpet av ett døgn. På den måten bedres vannkvaliteten også for andre arter.

Elvemuslingen forbedrer vannkvaliteten i vassdraget for fisk og andre arter. Ett enkelt voksent individ kan filtrere 50 liter vann i døgnet. Den fjerner organisk materiale som ellers ville ha råtnet og brukt oksygenet som rogn og plommesekklarver av laks og ørret trenger. Annet materiale blir gjennom elvemuslingens fordøyelse gjort tilgjengelig for andre dyr som lever på og i elvebunnen. For mennesker gir elvemuslingens tilstedeværelse reinere drikkevann.

Færre muslinger

Men elvemuslingen har gått drastisk tilbake i mesteparten av områdene den lever i. Norge har sannsynligvis en fjerdedel av de gjenværende bestandene i hele Europa, men også her er trenden negativ.

Derfor er arten kategorisert på Den internasjonale naturvernunionens (IUCN) rødliste som sterkt truet. I Norge er den kategorisert som sårbar av Artsdatabanken.

Elvemuslinger kan bli 200 år gamle. Denne har vært død lenge. Kalken fra døde skjell utgjør en viktig ressurs i elvens økosystem, blant annet som mat for krepsdyr.

Elvemuslingene i Karpelva i Sør-Varanger har den største kjente sammensetning av genetisk opprinnelse av alle i Fennoscandia.

Det er derfor Paul Eric Aspholm og tre forskerkollegaer fra NIBIO, NINA (Norsk institutt for naturforskning) og USN (Universitetet i Sørøst-Norge) gjør feltarbeid for å innhente data om elvemuslingene akkurat her.

Mye utstyr skal bæres innover ødemarka når forskerteamet gjør feltarbeid. Fra venstre: Juho Vuolteenaho (NIBIO), Jon Hamner Magerøy (NINA) og Paul Eric Aspholm (NIBIO).

Ute i felt

Ved overvåkingen telles fastlagte arealer med noen års mellomrom. Videre gjøres en telling gjennom 15 minutter oppstrøms det faste feltet og en telling gjennom 15 minutter nedstrøms. Disse to måtene brukes til ulike statistikker for å forstå bedre hva som skjer med bestandene.

Det graves også 3- 5 kvadratmeter i elvebunnen, hvor det telles og måles hvor mange og hvor store muslingene som er synlige på overflaten av bunnen og hvor mange som er nedgravd. Det graves ikke med spade, men flyttes forsiktig stein og hånda brukes slik som en laksehale som virvler opp bunnmassen.

Den kompliserte livssyklusen til elvemusling, med fisk som mellomvert og muslingens lange liv, gjør at elvemusling er en velegnet bioindikator på miljøpåvirkninger og inngår derfor i naturindeks for ferskvann. Elvemuslingen filtrerer vannet og hindrer nedslamming av elvegrusen. Dette gjør grusen oksygenrik, noe som igjen er viktig for ørret- og lakseeggene.

Nedgravd finner forskeren de yngste og minste muslingene.

Åtte stasjoner ble undersøkt i Karpelva i begynnelsen av juli. På en del stasjoner fant forskerne en stor andel unge elvemuslinger blant individene.

– Små muslinger fra 15 til 20 millimeter var synlige og det var mange mellom 30 og 50 millimeter. Antallet av voksne elvemuslinger var lavt en del plasser, men det ble også sett skallkirkegårder av dyr som døde for 5–10 år siden, forteller Aspholm i etterkant.

– Men tross alt så synes det at flere plasser hadde omtrent like mange individer som før. Noen stasjoner hadde også flere individer, så det ser ikke svart ut. Rapporten kommer til neste år når alt er analysert.

Paul Eric Aspholm har forsket på økosystemer i Barentsregionen siden 1987, og jobbet med elvemusling siden 1996.

Færre laks og ørret gir færre muslinger

– Mennesket er elvemuslingens verste fiende. Aerealinngrep med diker og grøfter, hogst, perlefiske, forurensning og vannkraftutbygging fra gammelt av utgjør de største truslene, men det er også nye, forteller Aspholm, omgitt av mygg, knott, fluer og klegg ved elvebredden.

Samtidig gjør Juho Vuolteenaho, Jon Hamner Magerøy og Kristian Skogmo seg klar til overvåkingstellingen i øvre deler av Karpelva – omtrent 3 km fra den russiske grensen.

Bestandsnedgang av sjøørret og atlantisk laks er en viktig grunn til at bestanden av elvemuslinger går ned. Derfor er Aspholm interessert i nettopp å se på sammenhengen mellom pukkellaks og elvemuslinger.

– Selv om alle bestander av elvemuslingen er verneverdige, har de stedegne bestandene mest verneverdi hvis de har stor genetisk variasjon og liten grad av innavl. De har større sjanser til å overleve på sikt, sier forskerkollega i NINA, Jon Hamner Magerøy, som har reist fra Oslo for å delta i feltarbeidet.

Parasitten

En hunnmusling produserer vanligvis en million egg, men en stor hunn kan lage opptil 10 millioner egg. Etter at eggene befruktes av sperm fra hannene om ettersommeren, utvikler de seg til små muslinglarver på moras gjeller fram til høsten begynner.

Muslinglarvene slippes ut i vannmassene, og da har de kort tid på å finne en laks eller ørret som vert. På gjellen utvikles en cyste (ballong) der den ernærer seg av fiskens blod og lymfe – og er en parasitt.

– Ett til tre år gamle laks kan ha opp til 300 muslinglarver på gjellene sine, mens en storlaks kan ha 200 000 larver på gjellene, forteller Aspholm.

Praksisstudent Kristian Skogmo (USN) måler og registrerer elvemuslingene som Paul Eric Aspholm har hentet fra elvegrusen.

Pukkellaksen og muslingen

Forekomstene av elvemusling i Troms og Finnmark påvirkes trolig ytterligere negativt av pukkellaks. Yngel av pukkellaks kan nemlig ikke være mellomvert for elvemuslingens parasittiske larvestadier.

– Pukkellaksen er nemlig for kort tid i elva. De klekker på vinteren og drar til havs etter bare noen måneder, forklarer han.

Fordi smolten skal være klar til å gå ut i sjøen allerede neste vår, graver pukkellaksen seg dypt ned på elvebunnen for å finne varmere gyteplasser. Pukkellaksen gyter ikke to og to, men i flokk, og kollektivt graver de gytegropa dypt ned og over mange kvadratmeter.

– Når økosystemet blir gravd opp av pukkellaks annethvert år, kan mange små muslinger forsvinne med strømmen, sier Aspholm.

Tepperotblomster tyder på kalkholdig jord. Kalkinnholdet har demmet opp mot forurensing. På grunn av nikkelverk i Sovjetunionen har tungmetaller blitt lagret i jordsmonnet her i over 70 år. – Egentlig er det et paradoks å ha så mye elvemusling når det er så mye forurensning, sier Paul Eric Aspholm. Årets undersøkelser tyder på at det går bedre med bestanden nå enn det gjorde på 2000- og 2010-tallet.

Fra larve til musling

Etter en tid som larver på fiskegjeller, blir de til små muslinger og slipper seg ned på elvebunnen, der de graver seg ned. Der lever de som småmuslinger (1-2 cm) i 10–20 år, før de blir større og graver seg opp til overflaten av grusen og begynner å filtrere vannet.

­– For å holde en stabil bestand trenger en hunnmusling kun å få to musling-avkom gjennom et helt liv som i nord kan være 200 år. 20 år med krise i elveløpet trenger derfor ikke være så farlig. Men 50–100 år med krise betyr noe.

Påvirkes av vannkvalitet

Elvemuslingen påvirkes av vannkvalitet. Det har blitt skrevet om skogbrukere som har blitt anmeldt for å ha sluppet slam i elver med muslinger i Sør-Norge. Avrenning fra landbruket påvirker også muslingen negativt.

Når pukkellaksen er ferdig med å gyte, dør den og råtner i elven. Råtnende pukkellaks tilfører også næringsstoffer og stimulerer til vekst hos mange bakterier mens det er varmt i vannet, blant annet kjøttetende bakterier.

– Utviklingen av pukkellaks i elvene i Nord Vest Russland og Finnmark gir grunn til bekymring for hva som kan skje med de norske elvemuslingbestandene, men også laks og ørret og ikke minst sjørøya sier Aspholm.

I utgangspunktet er elvene i Finnmark næringsfattige. Ti til førti tusen pukkellaks i en elv har nok ikke påvirke dette noe særlig, men skulle oppgangen øke, begynner det ifølge forskeren å gi effekter.

I avgrensede områder av elven telles elvemuslingene meter for meter. Innenfor noen kvadratmeter tas de også ut for å måles. I tillegg måles oksygennivået i elvebunnen.

Pukkellakskadavre i elva

– Pukkellakskadavre kan bli mat for diverse dyr, vi kan se hvordan visse arter livnærer seg av fisken i de forskjellige elvene. I Grense Jakobselv ser vi flere oter og mink som utnyttet pukkellaksen i 2021. Det vil også kunne påvirke bjørn. Bjørn er jo ikke dum, mat vet den å finne. Så den kan kanskje endre litt atferd ved at den begynner å spise zombie-pukkellaks i området, sier han.

I en elv som Tana, råtnet det antakeligvis 50 tonn pukkellaks i 2021. Om det blir slike mengder, tror forskeren at det kan ha en biomasseeffekt.

Foruten perlefiske har også forhold som forsuring, forurensning (bl. fra kloakk, jordbruk og skogbruk), utryddelse av laks- og ørretbestander, vassdragsreguleringer og andre fysiske inngrep i tilknytning til vassdragene betydning for levevilkårene til elvemuslingene. En sunn elvemuslingbestand med ulike årsklasser er et tegn på godt vannmiljø.

I store mengder kan råtnende pukkellaks påvirke både dyreliv og mennesker. Det påvirker også alt fra små meitemark til andre dyr som vi ikke ser.

– Men det er ikke de konsekvensene vi kjenner omfanget av som er skumlest. Det er det vi ikke vet som gir størst grunn til bekymring, sier Aspholm.

– Gro Harlem Brundtland sa det var «typisk norsk å være god». Men det er det ikke. Det er typisk norsk å være seint ute, ofte for seint. Men med elvemuslingen, er det et slags unntak. Her er vi relativt tidlig ute, så det er håp om at vi får kunnskap nok til å beholde disse gode hjelperne i elvene våre.

Powered by Labrador CMS