En prest på sin post

En sølvgrå Nissan Pathfinder med tre elgjegere krabber oppover en nybrøyta skogsbilvei i Vang i Valdres. Ingebjørg Vik Laugaland sitter i baksetet og titter ut på det snødekte postkort-landskapet.

– I dag har jeg trua, utbryter hun entusiastisk.

– Du som er prest bør vel ha trua når som helst, kommer det tørt fra sjåfør Ola Johan Kongslien.

Terrenget er på 19 000 dekar og ligger øst i kommunen. Selv om kalenderen har bikket desember, har jaktlaget kun skutt to elger av en kvote på fem. Tre dager tidligere ble det observert seks dyr i lia. De kan selvsagt være over alle hauger nå, men jegerne er optimistiske.

Fra jord er hun kommet

Ingebjørg Vik Laugaland kom til Vang i Valdres i 2016, etter at datteren flyttet til Frankrike og sønnen overtok slektsgården i Hjelmeland. Hun har bodd i Tanzania og USA. Hun har hatt to ektemenn, men «mista dem begge», som hun sier.

Noen ting har likevel vært stabilt lenge: Prest har hun vært i 26 år, og storviltjeger i 20 av dem. Og nå har hun bygd seg hus i Vang og, vel så viktig, funnet seg et jaktlag for livet.

– Å bli med i et jaktlag er minst like forpliktende som å gifte seg, sier hun med et forsiktig smil.

Jaktterrier i åpent lende

Forbi tregrensa og det gamle hyttefeltet stavrer tre jegere seg oppover i nysnøen. Planen er å danne ei postrekke opp mot Slettefjellet. Tre andre jegere er allerede på plass høyere i terrenget, og tre til er i ferd med å postere et par kilometer lenger vest.

Jaktleder og hundefører Morten Romslo har overnattet på hytta i terrenget. Nå venter han på klarsignal til å slippe sin tyske jaktterrier Bamse.

Jaktterrieren er godkjent ettersøkshund, og fungerer ifølge Romslo utmerket til elgjakt. Som kortjager er han er ypperlig i små terreng. Hunden er sporsikker, holder god kontakt blir aldri borte, ifølge Romslo.

Skudd på skaperverket

– Faen!

Presten har fått nederste posten i lia. Det er ikke derfor hun banner, men fordi hun sølte varm te over riflekolben. Presten fra Hjelmeland er ikke så from som man kunne tro. En gang sjokkerte hun en konfirmant som ville være med på rypejakt, da hun bannet høyt i irritasjonen over å ha glemt å avsikre hagla, dermed mistet hun en glitrende skuddsjanse.

Hun måtte forklare konfirmanten at det gjaldt andre regler over 700 meter.

I dag er det 12 minusgrader, lett overskyet og vindstille. Godt rigget med reinskinn og fjellduk sitter presten i ro, men ikke stille. Lenge etter at teen er frosset til is på kolben, er kikkerten og blikket stadig i bevegelse for å saumfare terrenget.

Jaktlederen og terrieren har tråkket seg systematisk oppover i den dype snøen. De er nesten framme ved postene i øst, men har ikke sett annet enn gamle elgspor. Bare to hjorter har vært i området denne morgenen.

– Jeg har ikke så mye trua nå lenger, hvisker Ingebjørg.

Men selv om hun ikke har trua, så er hun fortsatt parat. Vet av erfaring at det plutselig kan dukke opp et dyr, som av ingen ting.

Hellig helg

Nesten hver lørdag jakter presten, og nesten hver søndag holder hun preken. På mandager er hun gjerne alene med børsa i Guds frie natur, men da er det mest for å rekognosere.

– Søndagen, som er mest kjent som «hviledagen», er egentlig ment som en dag for å ære skaperverket og takke Gud. Jeg må jo ikke være i naturen på denne dagen, men det hjelper veldig. Det er lettere å føle takknemlighet på elgposten, enn på et kjøpesenter.

Ingebjørg mener forbruk og grådighet er et økende problem i verden, og at forbrukssamfunnet er en blindvei.

Forvalter, ikke forbruker

– Jeg er spesielt redd for den «forbruker-tittelen» som vi har gitt hverandre som mennesker. Jeg ser for meg små fugleunger som sitter i et reir og piper «skal ha, skal ha, skal ha». Som jeger og oppvokst på gård ser jeg på meg selv som en forvalter. Dyr og natur er ikke noe vi skal forbruke, men forvalte.

Hun mener for mye i dag blir politisert, at samfunnet er blitt fattig på nyanser og avkoblet fra naturen. Økende jaktmotstand i Europa handler nettopp om manglende forståelse for vår plass i naturen, mener Ingebjørg.

– Å spise for mye kjøtt er verken bra for klode eller kropp, men hva er bærekraftig? Er det bedre å erstatte alt kjøtt med langreist avocado, eller finnes det nyanser?

Selv spiser hun gjerne pølser med viltkjøtt fra Vang og er stolt over at de utnytter alt på dyra de skyter. I jegernes samarbeid med naturen, er det ingen ting som går til spille.

– Moren min pleide å si at hun ikke skjønte hvorfor folk strevde sånn med å være miljøvennlige og leve bærekraftig, når de kunne kommet mye lenger med litt nøysomhet.

Vilthviskeren

Ingebjørg opplever stadig et samarbeid med naturen, ikke bare fysisk, men også metafysisk. Som da hun bråvåknet klokken fem en morgen og gikk til rådyrposten bare 500 meter fra huset. Men da hun satt der under fjellduken denne morgenen og hørte tassende skritt bak seg, visste hun: «Det bakerste dyret er mitt». Og bare det.

– Situasjonen var så forberedt. Jeg hvisket «kom igjen, snu deg litt», og dyret snudde seg. Samtidig gled en sky vekk fra månen, så lyset ble ekstra godt. Da opplevde jeg at jeg blir gitt en skuddsjans av naturen.

I dag derimot, denne kalde, klare desemberlørdagen, ble det ikke gitt noen skuddsjanser.

En prest og en plage

Dagen etter har et par av de eldste i laget vært ute og sett etter spor, men uten hell. Ingebjørg bruker hviledagen til å lufte Toya, en snøhvit akita inu, før hun forbereder kveldens lysmesse.

Da hun tidligere i høst møtte en klimaengasjert sambygding på butikken, som mente at Vang kommune ikke gjør noe med FNs bærekraftmål, men bare pynter seg med dem, fikk hun ideen til å gå gjennom hvert bærekraftmål i 17 prekener for å se om de kunne argumenteres for teologisk.

– Kirken har fått kritikk for å være for politisk. Og jeg er enig i at det en prest gjør skal springe ut fra teologi. Hvis argumenter ikke kan begrunnes i teologi, så har jo kritikerne rett.

Tidligere har hun hengt opp prideflagg. Og når hun nå ikke er på jakt eller i kirken, er hun i gang med å stjele de tomme kartongboksene som er strødd rundt på kommunehuset og som symboliserer bærekraftmålene. Disse skal det bli juletre av.

Avlat og annen latskap

– Sist søndag snakket jeg om Matteus 21:12, i forbindelse med målet om å utrydde fattigdom: «Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte i templet, og pengevekslernes bord og duekremmernes stoler veltet han». Han gjorde opprør mot det etablerte som ikke lenger fungerte. Er ikke klimakvoter bare en ny form for avlat?

Ingebjørg ønsker å bidra til at hver og en skal se stort på det de kan bidra med i felleskapet, åndelig eller praktisk, både i Vang og i verden. Derfor er hun mer opptatt av anvendt teologi, enn hva som er riktig moralsk, etisk og politisk.

– All religion har en intensjon i seg om å ta vare på fellesskapet, i en vid forstand. Iblant handler det om å sette seg selv til side, fremfor å sette seg selv først. For meg er det å velge Gud hver gang jeg gjør det.

Jakt & kirke

«Som regnbogen lyser dine lovnader, Gud – et teikn på di pakt med kvar levande skapning».

Stemmen til Ingebjørg fyller det lille kirkerommet i Hensåsen kirke. Konfirmantene i Vang er på plass, de skal ta del i lysmessen.

Som tema for denne messen har hun ønsket å drøfte FNs fjerde bærekraftmål om å sikre god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle.

En av konfirmantene leser talen, som Ingebjørg har hjulpet til med. «Uten utdanning», sier den unge gutten, «blir det vanskelig for oss å forstå eller bry oss om sammenhengene i naturen og med klima, så øydelegg med det me treng for å leve, som for eksempel reint vatn og rein luft. Både kloden vår, me, og alt som lever angår kvarandre.»

Etter endt messe kommenterer kirketjeneren at jaktlaget hans har avsluttet elgjakta, noe han synes at alle skal gjøre. 

I Vang har kvoten for elg vært 106 dyr for de to siste årene, som er flere enn foregående år, og et antall som flere i Vang synes er altfor høyt.

– Nei, nei, sier Ingebjørg. 

– Vi har fortsatt tre dyr igjen på kvota, så vi er ikke ferdige.

– Men det er så lite elg i området i år. Ja, så vi har avslutta for lengst, sier kirketjeneren.

– På grunn av bærekraft, legger han til med et lurt smil. Men ikke skriv det! Du må behandle presten vår pent!