Hva er løshundens framtid i en synkende elgstamme?
Små jaktfelt og mer glisne bestander av elg byr på utfordringer for den tradisjonsrike jakta med løshund. Det er tid for å tenke stort.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
De fleste jaktfelt på elg i Norge i dag er på under 15 000 daa, mange på under 9000 daa. I tillegg har man, særlig på Østlandet, sett en nedgang i elgstammen de siste ti år.
Nedgangen har de fleste steder vært styrt og således ønsket på grunn av overbeiting og lave slaktevekter på dyra. Kombinasjonen av mange små jaktfelt og en mindre elgstamme gir oss nye utfordringer for den praktiske jakta, ikke minst når det gjelder bruk av løshund.
Spørsmålet som melder seg, er om dette fordrer nytenkning i avlsarbeidet knyttet til de egenskapene vi tradisjonelt har verdsatt, eller om det finnes enklere måter å omstille seg på, for eksempel gjennom utvikling av tettere samarbeid mellom jaktfelt.
Les også: Slik lykkes du med løshund (+)
Jakt med løshund
I våre mindre jaktfelt, er det alltid en utfordring å utøve jakt med løshund. Denne jaktformen går ut på at elghunden slippes ut i søk, den skal så finne elgen og holde den i ro mens den gir hals, slik at jegeren kan stille innpå å felle viltet uten å bli oppdaget.
Dersom elgen blir støkket av jegeren og drar ut, skal hunden vise påhengelighet ved ikke å gi opp forfølgelsen før det har gått «passe» lang tid. Forhåpentligvis får den da stoppet elgen i en ny stålos, slik at jegeren kan felle dyret.
Problemet oppstår når dette skjer på feil side av grensa til jaktfeltet. I mange tilfeller må man da bare vente til hunden gir seg, før man får jaktet videre i eget terreng. Hvis hunden er av den utholdende typen, kan mange timer av oppspart ferie gå med til venting.
Dette er ikke et nytt problem, men det gjør seg stadig oftere gjeldende med synkende elgstamme. Man har i dag en ganske god indikasjon på at nedgang i en elgbestand gjør de gjen- værende dyra mer oppmerksomme og på vakt, dermed blir det også vanskeligere for hunden å stille elgen i los.
Dyret drar lettere av gårde, og losen havner på utsiden av terrenget.
Enklere enn mange tror
Man kunne ofte ønsker seg jaktfeltene større når man skal jakte med løshund. Praktisk erfaring tilsier gjerne at jo større et terreng er, desto bedre.
Et terreng på under 15 000 daa vil fort kunne by på utfordringer, især dersom terrenget ikke har naturlige grenser som elgen vegrer seg for å krysse. Størrelsen på jaktfeltene er det som regel mye jobb å gjøre noe med.
Dette henger ofte sammen med gamle tradisjoner, samarbeid mellom grunneiere og topografi. Umulig er det imidlertid ikke. Ifølge Vidar Holthe i Norges Skogeierforbund (Holthe er i dag pensjonist, men fortsatt svært aktiv. Journ. anm.) er det faktisk lagt mer til rette for samarbeid mellom jaktfeltene enn mange er klar over:
– Det er fullt lovlig med samarbeid mellom forskjellige jaktlag på tvers av deres jaktfeltgrenser så lenge de tilhører samme storvald/planområde. Noe av tankegangen med storvald/ planområder er faktisk å legge til rette for slikt samarbeid for å gjøre jaktutøvelsen lettere. Du kan altså gjerne følge på losen over din jaktfeltgrense og inn til nabojaktlaget og skyte dyret der, dersom du har fått tillatelse fra det aktuelle jaktlaget. Men dersom nabojaktlaget er medlem av et annet storvald, er det litt verre. Man må da ha en godkjent samarbeidsavtale som regulerer dette mellom storvaldene. Og om man ønsker å tillate nabojakt- lag å jakte på sitt eget jaktfelt etter at man har skutt sin egen kvote, er også dette fullt mulig dersom man har grunneiers tillatelse. Dette blir da sett på som en form for framleie, selv om man ikke tar seg betalt for det, sier Holthe.
Les også: Elghunden - vår jaktkamerat i 10.000 år (+)
Skepsis snudd til tilfredshet
Dette gir altså jaktfelt innen samme storvald/planområde full mulighet til å samarbeide. Det finnes flere eksem- pler på samarbeidsavtaler som fungerer godt. Og med en synkende elgstamme vil også relativt store jaktfelt kunne dra fordel av dette.
Men som vi forstår, dreier det seg altså ikke bare om juss. Mange vil nok være tilbøyelige til å tenke at man selv vil kunne profittere på ikke å la naboen komme over grensa for å felle et dyr, i håp om at elgen kanskje vil bli stående i eget terreng når hunden gir seg. Det kan selvsagt skje.
Men når man selv er den som ser elg og hund forsvinne over til naboen, vil nok de fleste angre på at de ikke viste mer raushet da situasjonen var omvendt.
Samarbeid handler imidlertid ikke bare om å få fylt kvota. Med en glissen elgbestand, blir det også mer krevende å få fram jakthunder. En felling kan gi unghunden verdifull erfaring. Havner losen 100 meter innenfor grensa til naboen, vil de fleste unghundeiere prise seg lykkelig over et godt samarbeidsklima.
Løshundens egenskaper
Hva så med løshundens egenskaper? Vil vi verdsette det samme i morgen som vi gjør i dag? Det beror på øyet som ser og hvordan jakta legges opp i årene som kommer, men mye taler for at svaret er ja.
La oss se nærmere på et par sentrale momenter som påhengelighet og søk:
En hund med dårlig påhengelighet vil slippe elg som løper ganske fort og langt. Den vil da komme tilbake til eier og gå ut i nye søk i håp om å finne en ny elg.
Fordelen med slike hunder er at man i mindre jaktfelt kan jakte ganske effektivt, uten bekymring for at losen skal ende opp bak neste blåne – på naboens jaktfelt.
Les også: Så raskt vokser elgens gevir (+)
Men er det lite elg i terrenget, finner man kanskje ikke flere denne økta. Kanskje var dette sjansen man fikk den dagen. Har man et godt samarbeid med naboene, vil man fort dra nytte av en påholden hund.
Før i tiden, da man hadde forfølgelsesrett og elgbestandene var betydelig lavere enn i dag, var det ofte langjagerne man foretrakk. Men også her kan det bli for mye av det gode. En hund med godt jaktvett bør forstå når nok er nok, især når den forfølger en elg som ikke lar seg stille.
Holder den det gående uten tanke på å returnere, vil man neste morgen ha en utslitt hund som kanskje trenger flere dager på å restituere seg – hvis man da har vært så heldig å få tak i den. En slik hund vil dessuten være mer utsatt i områder med ulv.
Det sies gjerne at for mye og for lite forderver alt. Derfor ønsker man seg gjerne noe midt imellom. Men mange har nok erfart at det er lettere sagt enn gjort å få til en kombinasjon av stor jaktlyst og vett og forstand til å bruke den på en god måte.
De fleste vil nok likevel foretrekke litt for mye heller enn litt for lite jaktlyst. For den kommer jo også til uttrykk på andre områder, ikke minst i hundens søksarbeid. En løshund med dårlig søk vil kun finne elg i umiddelbar nærhet av jegeren, siden den ikke drar ut på lengre søksrunder.
Dermed øker også faren for at elgen blir var jegeren og legger på flukt i stedet for å la seg stille i los. Motsatsen finner vi i en kontaktløs hund, som drar rett ut og jakter på egen hånd flere kilometer unna, i stedet for å finne elgen som kanskje står i nærområdet.
De fleste ønsker seg derfor en hund som vet å utnytte vind og terreng og søke langt nok ut til at viltet ikke blir støkket av jegeren, men ikke lenger enn at terrenget man befinner seg i blir gjennomsøkt.
Les også: Slik får du elg på post (+)
Skille klinten fra hveten
Jakt med løshund representerer en jaktform med lange tradisjoner i Norge. Den er en viktig del av vår jaktkultur, og et godt forvaltningsmessig verktøy. Samtidig har også løshunden en fordel når det kommer til ettersøk; en god løshund kan stoppe en skadet elg som kan være frisk nok til å slippe unna en ettersøksekvipasje med sporhund.
Mange steder har elgbestandene de siste tiårene vært kunstig høy, noe som middels gode løshunder har profittert på. En lavere elgbestand vil i større grad skille klinten fra hveten, men selv en potensiell stjerne trenger tilrettelegging for å bli god.
Gitt størrelsen på et gjennomsnittlig jaktfelt i dag, er trolig utstrakt samarbeid mellom både jaktfelt og storvald den beste løsningen dersom vi ønsker å bevare løshunden og løshundjaktas kvaliteter også i framtida.
