Denne artikkelen sto på trykk første gang i Jakt & Fiske #10, 2017.

De største og mest ruvende elgoksene har alltid fascinert oss jegere. Men de fyller også en viktig biologisk funksjon ut over å være en motivasjonsfaktor i jakta. De bidrar til å sikre sunne og sterke bestander, god reproduksjon og kjønnssammensetning i en elgstamme. Er storoksene få eller fraværende, ser man ofte at kuene bruker lengre tid på å komme i brunst.

Resultatet er seint fødte kalver året etter, som får kortere vekstperiode om sommeren og dermed dårligere tilgang på fôr av høy kvalitet enn kalver som er født tidlig. Forsinket kalving medfører altså lav kalvevekt, og i neste omgang lette åringskyr.

Bedre kjønnsbalanse
Ut fra en økende bevissthet omkring storoksenes betydning for en elgstamme, har man i seinere år gjort mye for å bedre kjønnsbalansen – for på den måten å få fram flere storokser.

– Skjev kjønnsrate gir ung oksebestand. Har man en lav andel okser, vil man altså få en mindre andel store individer – og vice versa. I dag ligger vi på litt under to kyr per okse i gjennomsnitt. Det er bedre enn på 1990-tallet, hvor man lå på godt over to kyr per okse, sier seniorforsker Erling Johan Solberg i NINA.

Dersom man ønsker seg tilbake til en naturlig balanse, er det fortsatt en vei å gå. Men hvor produktiv ønsker vi egentlig at elgstammen skal være?

– Vi kan nok tillate oss en viss skjevhet i kjønnsraten. Spørsmålet er jo om man vil ha mange okser eller produsere mye kalv. Selvsagt hadde vært fint om vi kunne høste fra øverste hylle på alle parametere, men det er ikke mulig. Mitt inntrykk er at den jevne elgjeger heller vil se mange og små dyr, framfor få og store. Samtidig vil man ikke at utmarka skal fortone seg som et kufjøs. Vi ønsker sunne bestander, og da er det grenser for hvor mye vi kan og bør manipulere dem, sier Solberg.

Fem til åtte år
Det kan bli lange dager på en elgpost. Ønsket om å se dyr ofte, er derfor forståelig. Man vil jo at noe skal skje. Men alt har en grense. Vi vil ikke ha skrapdyr, og vi vil heller ikke at drømmen om en storokse skal være urealistisk. Derfor har vi tatt noen forvaltningsmessige grep. Men hvor lang tid tar det egentlig før en okse blir riktig stor?

Data fra overvåkingsprogrammet for elg, viser at de fleste oksene har sin gevirmessige topp når de er mellom fem og åtte år. Samtidig ser man at det er en tydelig sammenheng mellom kroppsmasse og gevirstørrelse. Det krever mye energi å utvikle et stort gevir, god kondisjon er derfor en viktig forutsetning, og det er ganske tydelige forskjeller i gjennomsnittlig gevirstørrelse avhengig av hvor i landet elgen har sitt leveområde.

– Det skiller ganske mye fra nord til sør. I Nordland og Troms har elgoksene i gjennomsnitt 12 spir når de er på topp. I Trøndelag ligger de på ti spir, mens oksene i Aust-Agder er helt nede på seks spir, sier Solberg.

Han understreker at dette er relativt grove beregninger, og viser til at det mellom to tilstøtende områder også kan være ganske store forskjeller.

– Det er trolig flere faktorer som spiller inn. Selv om kondisjon peker seg ut som den viktigste, har nok det genetiske også betydning. Mineraler som kalsium og fosfor i jordsmonnet pekes ofte på som viktig for gevirutviklingen, og det kan godt hende det er riktig.

Solberg forklarer at vi i Telemark og Agder-fylkene, hvor elgen er minst, har mye sure og hardforvitrede bergarter, mens vi lenger nord finner mer kaledonske bergarter som lettere forvitrer og dermed frigir mineraler. 

– Vi har imidlertid ingen gode studier som viser en klar sammenheng mellom gevirstørrelse og mineraler i jordsmonnet, sier Solberg.

Fra pigger til fjøler i en fei

Naturfotograf Göran Ekström har fotografert oppsatsen til en elgokse i hegn gjennom sju år. Billedserien viser at man ikke skal spare en okse lenge før den får et gevir det står respekt av.

Oksen har nok hatt et godt liv i hegn, og man kan anta at dette har hatt en positiv effekt på gevirutviklingen. Men også blant viltlevende elgokser finnes det god dokumentasjon på at det kan gå ganske raskt når forholdene ligger godt til rette.

Allerede hos en første års oksekalver kan man se begynnelsen til gevirdannelse mellom øyne og øre. Neste år kalles oksen gjerne for åring, eller halvannetåring når man kommer litt utpå høsten. Geviret består ofte av en spiss tagg på hver side, og dyret omtales gjerne som piggokse.

Elgens gevir kan enten utvikle seg et såkalt skovlgevir, der bakre del er formet som en flat skål med korte tagger, eller et stanggevir som er mer preget av et antall store enkelttagger. I tillegg finnes flere mellomformer. I Norge er skovlgevir mest utbredt fra Trøndelag og nordover, mens man lenger sør og i vest oftere finner elger med typiske stanggevir.

15 tagger i førsteoppsatsen
Noen vil kanskje stusse over at den første oppsatsen på oksen i vår billedserie, teller så mye som fem tagger. Det er ikke hverdagskost, men det finnes flere eksempler på både tilsvarende og større oppsatser på okser felt som halvannetåringer i Norge. Den største vi har klart å spore opp, ble felt i Overhalla i Nord-Trøndelag i 2000, den hadde hele 15 tagger. Overfor Adresseavisen karakteriserte viltforvalter Paul Harald Pedersen hos fylkesmannen i Nord-Trøndelag oksen som en aldri så liten sensasjon.

På topp som 5-åring
«Vår» elg levde i et hegn på 65–70 mål, og den ble åtte år gammel. Målt i antall tagger, hadde den sin gevirmessige topp (25 tagger) da den var fem år gammel, hvilket samsvarer bra med dataene fra det norske overvåkingsprogrammet for elg. Utlegget/bredden ble imidlertid ikke målt før den var død, tre år seinere, det viste 135 cm. Oksen hadde da 21 tagger.