Storoksen i Diljokdalen

Jaktfeltene i landets nest største kommune tildeles på ettårige kontrakter. Jaktlaget vet aldri hvor de havner neste år.

– I fjor ble det en fin 17-takker. Jeg har tro på storokse i år også.

Asbjørn Guttorm er leder av jaktlaget som bærer hans navn. Sammen med Arne Solbakken har de nettopp observert ei elgku fra et framskutt utkikkspunkt like ved jaktcampen. Nå, tidlig i september, er ikke brunsten kommet i gang, så det er ikke å vente at kua har følge.

Men det er lov å håpe …

Det er likevel greit å fastslå at det er elg i området. Vi hviler øynene på slake åssider, myr, lav og småbjørker opp mot snaufjellet gjennom kikkertene.

Jaktfeltene i landets nest største kommune (etter Kautokeino) tildeles på ettårige kontrakter, slik at det er ny trekning for alle jaktfelt hvert år.

Jaktlaget vet derfor aldri hvor de havner. Dette året har de fått tildelt felt nummer 41. «Dãkteroavvi» er på ca. 40 000 mål sør for Tanaelva, like utenfor Karasjok sentrum.

Jaktcampen drøyt seks kilometer inn i terrenget er velutstyrt og ble etablert dagen før Jakt & Fiskes ankomst. Her mangler ingen ting. Det er klart for mottakelse av trønderske elgjegere.

De kommer til dekket bord ei ukes tid i midten av september. Men først en liten aperitiff; et sveip med Asbjørns svarte elghund Kaja. Vi får flere dyr på beina, men uten å komme på skuddhold. Vi registrerer også ferske feiinger og brunstgroper. Lovende. Ikke noe stress, jakttiden er lang, nå kan langveisfarende gjester bare komme.

Elg i nesa
Så. Bjørkeløvet blåser ned, det blir kjøligere om nettene, oksene er blitt mer aktive, seks trøndere ankommer. Nå er det alvor. Guttene er trioen Knut Christiansen (30), Geir Olav Leangen (23) og Anders Friberg (24), med Jakt & Fiskes utskremte på slep.

Tidlig morgen forlater vi leieren med selskap av gråhunden Bamse og jämten Sarek. I ustabil vind skal vi krysse den vide dalen helt nord i terrenget, mens resten av laget skal prøve seg lenger sør.

Vel framme i nord velger de to hundeførerne å starte sørover fra hver sin side av dalbunnen med hundene
 i band, mens tredjemann smyger mellom dem.

Ganske raskt tar gråhunden til Anders ut elg som snur og forsvinner ut av drevet. Dermed er den ekvipasjen for øyeblikket litt ute av bildet. Vi andre fortsetter videre sørover med Sarek i bånd. Snart markerer jämten for elg forut.

Geir Olav melder over eteren at han ønsker å slippe. Vi er over på løshundjakt. Trønderen har åpenbart stor tro på bikkja, som påmonteres to sendere, en VHF i tillegg til GPS-en, i tilfelle sistnevnte ikke strekker til.

Ekvipasjen avventer mens Knut legger i vei opp mot de store myrene øverst i bjørkebeltet. Det spraker i radioen, mannen kan på sin ferd melde om brunstgroper og ferske feiinger, før han finner seg en post i nedkanten av ei stor myr.

Unge Leangen gir bikkja frie tøyler. Sarek tar rett ut på overværet og forsvinner kjapt utenfor hørehold. Geir Olav følger ham på gps’en og avmelder fortløpende. Det bærer raskt framover, i retning av campen, og skytterne helt sør i dalen. Så dreier det opp mot bjørkeskogen.

Og elg i kikkerten
Los eller ei; Knut på posten bruker kikkerten flittig og oppdager plutselig fire ører, 700 meter lenger oppe i myra. Et losdyr kan havne hvor som helst og taper kampen om oppmerksomheten mot to håndfaste elger: Dags for snikjakt.

Snart er han på snaut 200 meters avstand og kan konstatere at det er to fjordyr; ett av hvert kjønn. Perfekt i forhold til kvota.

Nærmere kommer han ikke, så er det bare å avvente.

– Oooha, oooha.

Knut skvetter til. Okse? Her er flere aktører på banen. Oppe ved campen har Arne sett en storokse på et par kilometers avstand som han forsøker å lokke inn. Dyret forsvinner inn i den tette bjørkeskogen, ca. en kilometer sør for der Knut sitter på post.

Men så var det bikkja da. Sarek har dratt oppover lia og er i ferd med å runde bakover rett mot Knut. Har han hentet inn oksen? Geir Olav følger spent med på skjermen uten å vite at Knut på sin side bare venter på å felle et fjordyr.

Knut forstår at en storokse kan være på vei. Og der kommer han,
 i form av dype grynt inne fra bjørkeskogen og ut i myrkanten og videre ut i myra. En kjempe, selveste elgjegerdrømmen.

Knut følger oksen et par hundre meter gjennom riflekikkerten. Kongen er inne på 80 meter i det kula slippes. Elgen stopper helt opp og får nok en kule, kneler og går over ende.

Sarek dukker opp på sporet og er framme ved oksen før skytteren. Knut har felt sitt livs elg og teller takker. Han kommer til 21. Slaktevekt 264 kilo, den største oksen laget har lagt ned de seinere åra.

Tid for feiring!

Jaktstart 1. september

I Karasjok og Kautokeino kommuner begynner elgjakta 1. september og varer ut måneden. Dette er gjort av hensyn til den omfattende tamreindrifta i disse kommunene. Dersom fellingsmålene ikke nås innenfor ordinær jakttid, kan fylkeskommunen utvide jakttiden.

Dette gjøres kun i områder som ikke kommer i konflikt med reindrifta.

Her finner du alt du trenger å vite om elgjakt på Finnmarkseiendommen (FeFo).

Godt med store okser

En stor andel av de største oksene i Finnmark skytes i Karasjok kommune. Dette kan blant annet skyldes at jakta i Karasjok skjer tidlig og før brunsten. Det er godt sommerbeite, og store, sammenhengende skog- og viddelandskap gir gode muligheter for å gjemme seg bort. Dette gjør nok at en del okser oppnår en høyere alder enn andre steder. Lokale jegere skyter helst unge dyr som har mer finstrukturert kjøtt, noe som også bidrar til at mange av oksene får anledning til å bli eldre.