Skadeskyting i teori og praksis

Einar Østerdahl Poulsson

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er jurist, ikke biolog. Men etter mange års arbeid med rettssaker har jeg fått en viss erfaring i å vurdere bevis, eller det som påstås å være bevis.

I 2014 utgaven av «Villreinen» hadde Sigbjørn Stokke og Jon M. Arnemo en artikkel med overskriften: «Hvor langt løper en skadeskutt rein? De innledet med konklusjonen: «En ny og universell modell for å kvantifisere skadeskyting viser at en villrein som løper lengre enn 120 m etter å ha blitt truffet av et skudd, må betraktes som skadeskutt».

Stokke og Arnemo opplyste at modellen var basert på elg, bjørn, gaupe og rev.

Jeg har ikke erfaring med bjørn eller hjort, og jeg har for liten erfaring med rådyr og elg til å ha noen faste oppfatninger om hvordan disse dyrene reagerer på skudd. Siden høsten 1960 har jeg jaktet rein på Hardangervidda, med unntak av de årene villreinstammen var fredet.

Jeg regner derfor med at jeg har tilstrekkelig erfaring til å ha noen meninger om reinens reaksjoner på skudd. Men først hva den erfarne reinjegeren Knut Haukelid skrev om «Skuddets virkning på dyret» i «Jakt og fiske i Norge».

Hjerteskudd: Hjerteskudd er absolutt drepende, men dyret dør ikke øyeblikkelig. Med istykkerskutt hjerte kan dyret springe flere hundre meter. Der vil det stupe og være momentant dødt. Skuddet anbefales. Men hjertet er ikke større enn håndflaten på en mann.

Lungeskudd: Lungene ligger stort sett over og noe bakenfor hjertet. Et skudd her er drepende og fører ofte til at dyret stuper omgående. Ved skudd som ligger litt langt bak kan det dog løpe et godt stykke. Skuddet anbefales som kanskje det beste av alle.»

I Jakt & Fiske nr. 11/2014 hadde jeg et innlegg hvor jeg ut fra egen erfaring (jeg observerte min far), påpekte at rein kan løpe opp til 300 m etter et hjerteskudd. Da vi gjorde opp dyret fant vi ingen biter av hjertet som var større enn en lillefinger.

I bladet «Jeger» 10/2018, gjentar Sigbjørn Stokke, nå sammen med Bjørnar Ytrehus, argumentasjonen fra 2014. Men Stokke og Ytrehus har med noe mere detaljer i formelen: «I formelen tar du kroppsvekten (levende vekt) og regner inn en potens på 0,73. deretter ganger du med 1,14 for å få estimert fluktdistanse, mens du ganger med 4,92 for å få maksimal fluktdistanse.»

For en reinsimle på 100 kg kommer de fram til en estimert fluktdistanse på 33 m og en maksimal fluktdistanse på 142 m etter et skudd gjennom begge lungene. Selv om fluktstrekningen er noe justert i forhold til påstandene i 2014, er konklusjonene langt unna Haukelids og mine erfaringer.

Skudd gjennom begge lungene, er som Haukelid skriver, ikke den eneste skuddplassering som gir sikker felling. Et hjerteskudd gir like sikker felling og mindre skader på bogen. For en god skytter som ligger rolig og har dyret stående med siden til innen 100 meter, er et hjerteskudd ikke krevende.

I «Villreinen» opplyste Stokke og Arnemo at modellen var basert på elg, bjørn gaupe og rev. Jeg tviler på at det antallet bjørn og gaupe er stort nok til å være statistisk relevant. Artikkelen i «Jeger» er en popularisering av resultatet av Stokke og Ytrehus arbeid. Erfaringsmaterialet de har brukt for å komme fram til sine konklusjoner, er ikke med i artikkelen.

Derfor sier den heller ikke noe om hvordan forfatterne har testet ut sine teorier. Når de sier at formelen er bygget på såpass forskjellige dyr som elg, bjørn gaupe og rev, er det ikke overraskende at de også anvender den på rein og rådyr. Hvis maksimal fluktavstand ved lungeskudd og hjerteskudd i deres materiale er den samme, tyder det på at dataene fra elg, bjørn, gaupe og rev ikke enkelt kan overføres til rein og andre dyrearter.

Jeg finner det ekstremt vanskelig å tro at formelen er allmenngyldig. Jeg har vanskelig for å se at et dovendyr med en vekt på 4 – 4,5 kg vil bevege seg like langt etter et skudd gjennom begge lungene, som en fjellrev med en vekt på 3–5 kg.

Dataene for bjørn er tatt med i utarbeidelsen av formelen. I et TV program nylig ble det opplyst at en bjørn som veide 500 kg når den gikk i hi om høsten, kunne ha redusert vekta til 300 kg når den gikk ut av hiet om våren. Jeg vet ikke om disse tallene er korrekte, men hvis de legges til grunn, ville bj

ørnen skutt om høsten kunne løpe maksimalt 460 m. Den samme bjørnen skutt om våren bare ville bare kunne løpe 276 meter. At den velfødde bjørnen om høsten kan løpe litt lenger enn den magre bjørnen om våren aksepterer jeg. Men at forskjellen skal være så stor som 184 m, har jeg vanskelig for å tro.

Teorien tar utgangspunkt i kulens ødeleggelse av lungene, og hvor fort lungene/blodet tømmes for oksygen, og at lungevolumet øker proporsjonalt med vekten av dyret. I mitt tankeeksempel er det de samme lungene, og sannsynligvis omtrent samme blodmengde, det er bare fettlaget/vekten som er forskjellig. Kan formelen være riktig for både vårbjørn og høstbjørn?

Jeg er skeptisk til om det vil være praktisk å bruke formelen i felten. Når jeg ligger og sikter på en rein, kan jeg se om det er en bukk eller en simle. Jeg kan se om det er en stor, en mellomstor eller en liten bukk/simle. Jeg kan også grovt anslå avstanden. Men for å kunne bruke formelen må både avstand og vekt være svært presise. For å få disse presise nok inn i formelen, trengs det mer.

For å fastslå avstanden fra skuddplassen til der dyret har falt, trenger jeg et målebånd eller en laser avstandsmåler. Jeg må ha gjort opp dyret og tatt med meg en vekt og veid en bog før jeg kan komme fram til et rimelig anslag på dyrets levendevekt. Er meningen at jaktpolitiet skal ha med seg måleutstyr og vekt? For å kontrollere at den 100 kg tunge simla som har løpt 150 meter og ikke 142 meter, er skadeskutt?

Innledningsvis nevnte jeg min fars og egen erfaring med en bukk som løp 300 meter. Uansett hvilke teorier og påståtte forskningsresultat som legges til grunn, nekter jeg å akseptere at et dyr hvor hjertet er helt skutt i stykker, er skadeskutt. Og det gjelder uansett hvor lang det måtte løpe etter skuddet.