Hauk over hauk

Det er grålysning i gammelskogen. Lufta er fylt av trostesang, så sødmefylt at salige Wergeland ville rødmet.

Brått skingrer en serie skrik fra tussmørket. Ingen tvil, hønsehauk. Jeg speider mellom trærne, men ingenting å se. Det er typisk for arten – den viser seg som oftest bare i et glimt, så, er den vekk.

I dag sitter jeg imidlertid godt kamuflert ved en av haukens ribbeplasser. Hit bringer hannen inn byttedyr i gave til hunnen. Her i kulturlandskapet handler det om mellomstore byttearter som trost, duer, kråkefugl eller ekorn.

Det som kan skje, er særegent og spennende: Som takk for gaven lar hunnen seg pare, midt i matfatet.

Det blir full klaff denne marsdagen: Hunnen slår kloa i kråka, spiser litt, for deretter å kalle på hannen. Etter en stund kommer han flygende og setter seg på ryggen hennes. Ikke mindre enn ti ganger gjennomfører de paring før kvelden er omme.