Dreven dame med dachs

– Å, det der var ingen god lyd!

Ida Helene Selliseth (24) legger på sprang gjennom skogen, mens hun roper på hunden. Det går over stokk og stein. Like etter klinger Uras los igjen borte i skogen. Ida stopper og trekker pusten.

– Ura lagde en lyd som om noen hadde tråkket på halen hennes. Men antakelig falt hun bare i vannet, forklarer hundeeieren.

Det Ida egentlig frykter, er ulveangrep. Hun forteller om en hendelse på Gjesåsen nord for Flisa i Hedmark tidligere på høsten, der en flokk på sju ulver gikk til angrep på elghunden Bonzo, og hvor eieren med et nødskrik klarte å få tak i den sterkt skadde hunden.

Her i området, Tobøl i Eidskog, er det ikke funnet tegn til ulv de to siste ukene i elgjakta. Helt trygg er vår kvinne likevel ikke.

Vi skriver slutten av oktober, og dachshundeeieren har lånt et lokalt treningsterreng, som ledd i forberedelsene til NM drev et par uker seinere. Her skal ekvipasjen komme til å ta en meget respektabel 7. plass – med Ida som eneste jente blant deltakerne.

Denne søndagen har sola så vidt klatret over åskammen. Vi blir stående en stund og betrakte Uras sporsløyfer på GPS-en. Den svarte streken utbroderer seg fint på skjermen.

Stjerneskudd
Ida Helene Brøderud Selliseth (24) og NORD J(D)CH Skogsletta’s BM Ura inntok jakthundenes «Oscar-utdeling» – kåringen av Årets jakthund – som to stjerneskudd sist sommer. Ura kapret 2. plass i kåringen.

Kennel Skogsletta i Rindal, drevet av Torgrim og Helga Furuhaug, er godt kjent i norsk og svensk dachshundmiljø. Ida Selliseth derimot, er et mer ubeskrevet blad. Men å skue en hundeeier på hårene er sjelden lurt. Hos denne dama har jakt og hund vært i høysetet siden hun satt i bæremeis.

Det var egentlig meningen at pappa, Jens Helge Selliseth, skulle ha Ura, men siden han også hadde planlagt kull på elghunden, ble det Ida som fikk eierskapet til dachsen.

Etter at Ida fikk grep om sele og skjefte, har det gått slag i slag for trønderjenta, som har gjort hedmarking av seg:

– Jeg jakter alt av storvilt. Hvis jeg får sjansen, deltar jeg også på hare- og revejakt. De siste tre åra har jeg kun kjøpt biff i butikken ved en eneste anledning, humrer hun.

Variert målbruk
Uras los turer stødig videre. Den er ganske langt unna nå, men fortsatt godt hørbar. Meget godt mål er en av Uras mange kvaliteter. Svært stor jaktlyst er en annen, samt et herlig gemytt. Ura er ei glad, sosial og trivelig tispe.

Basert på losføring og GPS-sporing, mener Ida at det kan dreie seg om flere losdyr.

– Et tegn på det, er at hun lager et «slags halvbjeff» innimellom fotarbeidet. Det kan bl.a. skje når geita setter igjen killingen, forklarer hun.

Ura jager både rådyr, hjort og hare. Ifølge Ida Helene er det nokså lett å høre forskjell på hvilket av losdyra det dreier seg om.

– Hvis det er hjort, blir hun veldig «kjeftete» i målet, mens hun er mer «pipete» under en harelos.

Elg derimot, sporer hun kun et steinkast, før hun snur og kommer tilbake.

Da det sa «klikk»
– Hva er suksessoppskriften?

– Utgangspunktet var kullet fra Torgrim (Furuhaug, journ anm.), som er en av de beste oppdretterne i Norge. Det var mange på venteliste, men jeg fikk førstevalget! Torgrim ga meg en god del tips på veien. Deretter har det gått i prøving og feiling. I tillegg tror jeg det handler om å kunne lese bikkja, mener Ida Helene.

– Hva var det viktigste du gjorde?

– Det var å gjøre henne skogsvant. Hun var fire måneder gammel da jeg slapp henne første gang. På det tredje slippet falt det dyr, og da sa det «klikk» for Ura. Siden har det det gått veldig bra, ler Ida.

Delte reaksjoner
– Storviltjakt og jaktprøver er i mange tilfeller dominert av gubber. Hvordan opplever du det?

– Det er litt forskjellig. Enkelte har nok ikke så høye forventninger til meg, og det kan være en fordel. Andre kan nok oppleve det som litt ugreit å bli «slått» av ei ung jente. En gang opplevde jeg faktisk å få trekk på ei jaktprøve fordi jeg var for ung!

Ida Helene forteller også om svært ulike opplevelser på elgjakt. Noen lag er både flinke til å ta med ungdom, mens andre er tvers gjennom negative.

– Det er synd at en del unge må reise langt og kanskje betale dyrt for å få blitt med på et jaktlag.

Innkalling i los
Losen i Eidskog vil ingen ende ta; premietida er for lengst tilbakelagt. Ida snakker seg varm

om Ura, det er ingen tvil om at hun er stolt.

– Dere har et spesielt forhold?

– Ja, absolutt. Hun er klok, veldig sosial og en utrolig god menneskekjenner. Hun unngår eksempelvis folk som har problemer med temperamentet sitt, uten at hun vet noe om dem fra før.

– Hva tenker du er forbedringspotensialet, jaktmessig?

– Ura er – typisk for dachser – veldig sta. Under full los er hun i sin egen verden. Innkalling i los er noe vi må jobbe mer med.

Fint kaliber med trøkk
Etter 2,5 time og tre mil i los, er det tid for innkalling. Da har premiehunden brent det meste av kruttet, og tar gjerne imot matmors armer. Det fyres bål og grilles pølser. Ura får fjellduk rundt seg, og ligger riktig så rolig – et kvarters tid. Da begynner det å rykke i nesa hennes. Og ganske stille smyger hun seg ut av duken for liksom – helt umerkelig – rusle seg en liten tur i retning skogkanten. Ida roper på henne, men må le i det samme. Brått kunne det ha blitt en ny los.

Jakt & Fiskes reporter vinker avskjed for denne gang. Bak bilrattet tenker jeg som følger:

Blås aldri av et fint kaliber. Anslaget kan være sterkere enn du tror.