Besynderlige beretninger om bukk

Med bukkejakt som lidenskap i 30 år, er spenningen fortsatt i behold foran hver jaktstart 10.august. Jeg har opplevd «gamle dager» med bukkejaktstart 21. august. Da var brunsten i all hovedsak over, men en og annen revirbukk var fortsatt på leting etter geiter, så jakta ga opplevelser også den gang. Så var det «mellomjaktårene», med oppstart 16.august. Det var helt klart en bedring i betingelsene for jegeren, og erfaringene med rådyrenes augustliv økte for hver høst.

En gave

Det ble på alle måter en merkedag da jaktstart ble flyttet til 10. august for snart 20 år siden, akkurat på min bursdag. En finere gave kunne jeg ikke fått, og de fleste årene etter har jeg bevilget meg en ukes ferie for årets desiderte høydepunkt; sein brunst med muligheter for stor bukk.

Lærer stadig

Som bukkejeger blir man aldri utlært. Opplevelsene under jakta er intense og varierte hvert år, med ny lærdom og rikere erfaringsgrunnlag. Det eneste man kan være sikker på, er at jakta blir annerledes hvert år. Og etter 30 år med bukkejakt, er det også noen rare opplevelser som har festet seg på minnet.

Bukken som ville drepe meg

Også små bukker kan skape store opplevelser.

Et av de første årene etter jaktstart 10. august, var også det første året jeg ville prøve lokking. En buttolo var kjøpt inn, men dette var før YouTube, og instuksjonsfilmen som kunne kjøpes, syntes jeg var for dyr. Dermed ble det «learning by doing» for min del.

Denne augustmorgenen satt jeg ved et dyretråkk i en åpen furuskog. Posten var utpekt av grunneieren, og året før hadde jeg skutt en flott medaljebukk akkurat her. Det var tett i tett av ferske feiemerker i området, og forventningene var minst like høye dette året.

Ulyd i lokken

Etter en god time på stolsekken, var baken mør og ryggen sliten. I håp om å få litt action, bestemte jeg meg for å prøve lokken. Uerfaren som jeg var med dette konseptet, var det ikke fritt for at det kom noen merkverdige ulyder fra buttoloen, og jeg fant ut at dette umulig kunne være riktig. Men i det jeg la blåsa tilbake i sekken, hørte jeg en lyd rett bak meg.

Lyden måtte komme fra et dyr med en viss størrelse, så jeg turte ikke snu meg med det første. Flere lyder fra samme hold gjorde meg til slutt så nysgjerrig at jeg til slutt fikk vridd hodet sakte rundt. Der så jeg rett inn i øynene til en pen spissbukk på 10 meters hold.

Min bevegelse hadde åpenbart gjort den urolig, for den bråvendte i ett sprang og forsvant inn i krattskogen med lange byks, mens den brølte hånlig.

Til angrep

En bukk var en bukk på denne tiden, og jeg ergret meg litt over alt det flotte kjøttet som hadde forsvunnet rett for nesen på meg. Jeg trøstet meg likevel med at det måtte gå en større bukk i området, og ble sittende.
Nok en time gikk, og nå var baken på den harde stolsekken blitt nummen av blodmangel. Jeg bestemte meg for å smyge litt i området.

Det var godt å få litt bevegelse i skinkene igjen, men allerede etter noen få skritt hørte jeg en voldsom lyd fra min høyre kant, og i det jeg snudde meg, fikk jeg øye på spissbukken. Den kom i rakettfart mot meg fra ei granklynge 50 meter unna. Det eneste jeg rakk å gjøre, var å slippe meg ned i knestående.

Bukken holdt hodet lavt og bøyde ikke av før den var to meter fra meg. Den stanset bare fem meter unna, og virket fortsatt aggressiv, men nå med en urolig holdning, som ga meg grunn til å tro at den ville fordufte ganske raskt. Jeg fikk vridd rifla i posisjon, og fant brystet i siktet. Skuddet gikk, og bukken gjorde et hopp i været, før den forsvant av gårde og inn i et granplantefelt.

Lang flukt

For å gjøre resten av historien kort, så ble bukken funnet med et godt lungeskudd, men ikke før jeg hadde hentet min ettersøkshund. Bukken, som trolig var full av adrenalin, hadde løpt over 200 m nedover i tett granskog, før den bikket over ende.

Storbukken i området så jeg ikke denne høsten, og i ettertid har jeg lært at det ofte er små spissbukker som lager tette ansamlinger med feiinger innenfor et veldig begrenset område. Min spissbukk ga meg uansett en av de mest intense opplevelsene jeg har opplevd som bukkejeger.

Lillebukk som ble til returbukk

Ofte ser man det man vil se, men ikke alltid …

På tampen av en bukkejaktperiode som hadde vært uvanlig innbringende, hadde jeg ett kort igjen som jeg ville spare til en voksen bukk. Jeg hadde sett meg ut et område hvor jeg mente det bodde en fin kandidat. Posten ble lagt til en høyde mellom to jorder, og ga meg god oversikt over kantene på motsatt side.

Tidligere i uka hadde jeg observert hele fire rådyrgeiter samtidig på forskjellige kanter av jordene. Dette burde være drømmereviret for enhver revirbukk, skjønt, jeg hadde foreløpig ikke sett noe til den.

Skuffelse

Den solfylte ettermiddagen ble til kveld, og jeg ble et stadig mer interessant mål for både mygg og knott. Plutselig ble jeg var en brun rygg som nærmet seg fra venstre i retning av et kryssingspunkt foran meg. Kikkerten kom forsiktig opp, og jeg kunne skuffet konstatere at det «bare» var en liten bukk med to korte og rette gevirstenger.

Det var altså bare å fortsette ventingen. Med kikkerten godt plassert på brystet, kunne jeg holde øye med både ringduetrekket og annet dyreliv i området. Lillebukken fortsatte bare å spise korn og urter i åkerkanten, og kom etter hvert inn på 50 meters hold. Her slo den seg til ro, åpenbart tilfreds med både maten og omgivelsene.

Myggen var fortsatt plagsom, og jeg begynte å bli litt lei. Men siden jeg først satt der, kunne jeg jo like gjerne studere den lille bukken nærmerer. Idet bukken bøyde hodet for å ta en ny munnfull, fikk jeg kikkerten opp. Med 10 ganger forstørrelse på den korte avstanden, kunne jeg se hvert pelshår i kveldssola.

Glede

Brått løftet bukken hodet og stirret på meg. Og til min store forskrekkelse, oppdaget jeg at de små, korte gevirstengene langt ifra tilhørte noen ung spissbukk, men derimot tidenes returbukk, med rosenkranser av en annen verden. Jeg fikk et aldri så lite sjokk og ble sittende som fastfrosset.

For første gang på lenge kjente jeg «bukkeskjelven» komme snikende, og jeg måtte ta meg kraftig sammen for å beholde fatningen. Etter en liten evighet, slik føltes det i hvert fall, besluttet bukken at det likevel var trygt, og slapp hodet ned i beitestilling igjen. Nå var jeg så opphisset at spenningen lå som en tåke rundt meg.

Ytterst varsomt måtte jeg nå få kikkerten ned på brystet igjen, og deretter få opp rifla, hele tiden parat til å fryse alle bevegelser i samme sekund som bukken hevet hode igjen. Noe den selvfølgelig gjorde da rifla var i halvveis oppe. Det ble en stillingskrig mellom meg og bukken, som tydeligvis hadde oppfattet at noe var i gjære. Dette til stor glede for myggen som fråtset i bar hud der den kom til på min statue av en kropp.

Nok en gang falt bukken til ro og fortsatte beitingen, og jeg fikk rifla i anlegg. På det korte holdet ble det et enkelt skudd bak bogen. En 55 grain Trophy bonded kule sørget for at den gikk rett ned for telling, og jeg kunne puste lettet ut, før jeg ruslet bort til fallet.

Returbukk er både blitt en kuriositet i gevirsamlingen, og et fantastisk minne fra en spennende jakt.

Morderbukken

Det setter en spiss på jakta når den utvikler seg til detektivarbeid.

Både svenskene og danskene har en betegnelse på gamle returbukker med lange, spisse stenger; de kalles morderbukker, og det er ikke uten grunn. Noen av disse bukkene tar rett og slett livet av utfordrerne under kampen om revir og geitenes gunst.

Det er ønskelig å ta ut disse gamle bukkene, både av hensyn til andre bukker, men også fordi de har gjort nytten sin i forplantningsøyemed. Samtidig er de av mange jegere høyt verdsatt som jaktobjekt. De er slu og erfarne, og man får virkelig brynet seg som jeger. I tillegg har bukkene gjerne et eiendommelig gevir.

Kort jakt

Min morderbukk var en flott storvokst bukk i hjertet av et revir som har huset mange fine bukker opp igjennom årene. Denne ettermiddagen var jeg på min første tur for året til nettopp dette terrenget. Siden jeg hadde skutt en revirbukk der forrige året, var jeg spent på hva som nå hadde etablert seg i området.

Vel framme ved en «godpost», så jeg at det var behov for å rydde litt, noe jeg har erfart at sjelden skremmer eventuelle dyr i nærheten. Jeg satte fra meg rifla, og fisket fram øksa fra stolsekken. Jeg rakk imidlertid bare ett hogg før et bukkehode brått dukket opp fra åkeren foran meg, bare 50 meter fra posten.

Samtidig spratt det en geit og to killinger opp like ved. Bukken reiste seg og fortsatte å stirre i min retning. Det var en returbukk av anselig format, med kraftig kropp og to lange gevirstenger, den ene med baktagg. Den aldrende bukken var svært opptatt av meg og viste en nærmest aggressiv adferd, der den begynte å runde meg høye skritt. Den mistenkte åpenbart at jeg var en inntrenger midt i dens reviridyll.

Jeg la meg flat på bakken og ålte meg bort til rifla. Imens ble bukken bare enda mer nysgjerrig, på meg, og fortsatt i en halvsirkel for å få vindens hjelp til å identifisere meg. rundt meg, sannsynligvis i et forsøk på å få ferten av hva jeg var.

Da den var inne på 20 meter, hadde jeg omsider fått rifla i anlegg, og da bukken gjorde holdt for å vurdere situasjonen, gikk skuddet. Dermed var jaktturen over nesten før den hadde startet.

Kamp på liv og død

Da jeg etterpå varslet grunneier om fallet, syntes han det var rart at jeg hadde skutt en revirbukk akkurat der. Han hadde nemlig funnet en død og velvoksen bukk i akkurat samme område. Teorien hans var at den antatte revirbukken var blitt påkjørt, og hadde dratt seg inn i åkeren før livet ebbet ut. Men det var imidlertid ingen som hadde varslet om påkjørsel av rådyr.

Min slutning var at morderbukken hadde tatt livet av konkurrenten. Noe sikkert svar vil vi aldri få.