Susannes medisin

Det er grålysning i Andebu i Sandefjord. Vi er på vei til rådyrpost, i hælene på Susanne Kolkinn Myhre (25). Susanne, mangeårig og habil jaktskytter, har åpnet dørene for Jakt & Fiske til hjemmeterrenget og jaktlaget i Vestfold.

Vi tråkker opp ei kneik før skogen åpner seg. Andebu huser tydeligvis ikke bare en solid rådyrbestand; ute på et hogstfelt står en halvannetårig elgokse og beiter.

Vi finner posten og setter vi oss i lyngen. Dachsen Lukas er nettopp sluppet, og vi hører hvordan han støter i rådyrfot en halv kilometer unna.

Susanne smiler. Hun gjør ofte det, enten det er på «hjemmebane» på Hosken, på et eller annet stevne, eller på NM jaktfelt eller elg, som hun har deltatt på i mange år.

Zeiss team
Det er snart 10 år siden Jakt & Fiske tok en tur til jaktskytterbygda i Vestfold, og skrev en artikkel med tittelen «Farlige frøkner» – om stedets kvinnelige «firerbande». Foruten Susanne, besto den av Catrine Hotvedt, Malene Knutsen og Kirsten Hotvedt.

Sammen hadde de herjet resultatlistene i kvinne- og juniorklassene i NM elg i flere år. Susannes foreløpige høydepunkt var sommeren 2009, da hun tok gull i kvinneklassen på NM elg. Da var hun 15 år og D1-skytter.

Nå har Andebu-jenta rukket å bli 25. For et par år siden ble hun også innlemmet i «ZEISS Sports Optics Shooting Team Norway». Det som eneste jente, blant toppskyttere som Christer Hemstad, Magne Holmbro, Thomas Sæteråsen, Tore Harry Halvorsen, m.fl.

Annen manns los
Vi har sittet på post en times tid. Lukas har vært i los en stund, men gps´en viser at hunden er på baksiden av en stor ås, og utenfor hørehold fra posten. Plutselig hører vi en annen los, og den kommer stadig nærmere.

Snart kommer ei rågeit byksende over hogstfeltet foran oss, og deretter en basset – tydeligvis fra naboens jaktlag. Et fint skue, men det ikke aktuelt for Susanne å felle dyr for annen manns hund.

Det er bukkejakt Susanne vanligvis foretrekker. Kanskje ikke så rart, siden det er rifla som er hennes våpen. Hun opplever det som mer kontrollerbart å løsne skudd mot en bukk i ro, enn mot rådyr i los.

Å redde liv
Og nettopp dette med å ha best mulig kontroll på en situasjon, er viktig for Susanne. Slik sett er ikke forskjellen så stor mellom det ta liv og det å redde liv. I alle fall er det nærliggende å tenke slik når du til daglig jobber som sykepleier ved Sykehuset i Tønsberg, på gastrokirurgisk avdeling.

– Jeg føler et stort ansvar for pasientene mine når jeg er på jobb, sier hun.

Selv om Susanne bare har jobbet som sykepleier i noen få år, har hun stått i flere akuttsituasjoner der det handler om liv og død.

Å kontrollere tankene
Plutselig hører vi losen nærme seg. Den går i et dalsøkk nedenfor oss, men det er umulig å se verken dyr eller hund. Etter kort tid blir det stille. Ikke lenge etter er den i gang igjen, også nå bak den store åsen.

Susanne Myhre forteller om det å skulle takle det psykiske presset i jaktskyting. Hun medgir at hun gjerne kunne vært enda bedre på å håndtere stress, særlig i NM-sammenheng.

– Jeg vurderer å gå til en idrettspsykolog, for å lære å tenke annerledes. Formen er mye bedre enn det NM-resultatene skulle tilsi, smiler hun.

Som en rakett
Klokka er halv elleve da det lyder to skudd et stykke unna. GPS´en viser at hunden er ute på 470 meter, fremdeles bak åsen. Vi pakker sakene og begir oss mot fallet.

Det viser seg å være pappa Eirik Myhre som har felt et kje for Lukas.

– Losen var langt ute, så jeg gikk opp i åsen for å peile bikkja. Jeg har jo noen fine poster der oppe også, forteller han.

Det er tydelig at geita la kalven fra seg. Det fant imidlertid hunden ut av, og slo seg deretter på kalvefoten.

– Kjeet kom som en rakett på 15–20 meters hold. Jeg tok med hagla i dag, og det angrer jeg ikke på, humrer Eirik.

Startet som 10-åring
Det er Susanne som blir tildelt jobben som bærer av dagens fangst tilbake til bålplassen. Lagets to andre medlemmer, Odd Albert Auglend (hundefører) og Jørn Eskil Davidsen, samles også til bålfyring og grilling.

Som i andre lag går praten om nye og gamle fall, om rådyrfôring og revejakt. Albert og Eirik er godt over middels ivrige på viltstell. Om vinteren kjører de ut 5,5 tonn gulrøtter i uka, som rundt 100 rådyr nyter godt av. Revejakta er det mest Albert som står for. På det meste har han skutt 46 rev på en vinter!

Eirik Myhre er tydelig stolt over datteren. Ikke minst er han fornøyd med at hun stadig tar turen fra Tønsberg til hjembygda Andebu for å delta på rådyrjakta.

– Susanne var 10 år da hun ble med på skytebanen for først gang. Hun skjøt med kal 6,5x55 mm fra hun var 12, forteller han.

Stillheten på post
Ettersom Susanne Myhre er blitt eldre, har hun endret seg i forhold til det å være i skogen.

– Jeg har alltid vært mye ute på tur, men er en litt rastløs type, og har fort blitt utålmodig av å sitte på post. Etter at jeg begynte å jobbe på sykehuset, så har jeg imidlertid fått en annen opplevelse av å være i skauen. På jobb er det mye støy og høyt tempo hele tida. Nå er det bare behagelig at alt er stille. Det er rett og slett blitt nødvendig medisin, smiler jaktskytterjenta fra Vestfold.