Annonse

Tema || Livsglede

– Jeg vil stupe med støvlene på

Han vil heller leve et kort liv i farger enn et langt liv i svart-hvitt. Jaktfotograf Runar Høgfoss løper om kapp med sin genetiske klokke. Ut i skogen, opp på fjellet. Tikk, takk.

Publisert Sist oppdatert

Han fyller 55 til høsten, og har fem år igjen til året far og farfar fikk dødsdommen da de rundet 60. Etter at faren ble begravet, tok familien et valg.

– Kona ba meg slutte å jobbe og leve ut drømmen, sier Runar Høgfoss, tidligere telemontør. Nå er han mannen bak kameraet på Jakt-TV, som følger jegere på nærjakt over hele landet og driter dem ut med fullt overlegg. Apestreker på andres bekostning kastes ut med en kules hastighet. Rekylen kan være hard.

– Noen er litt hårsåre, men da passer de ikke sammen med meg. Får jeg en idé eller en tanke, går den rett ut. Jeg mangler nok noen filtre, sier han.

Fire år i huet

Vi har invitert oss selv hjem til familiens hus bak Blaafarveværket på Åmot, bygget på tunet til bestefar, hvor Runar lærte å skyte fotballer med hagle i en alder av åtte år.

– Hagla var så tung, jeg fikk jo ikke løftet den opp. Rekylen gikk rett i pekefingeren.

Engasjementet kan være større enn forstanden, medgir Runar. I dag går det gjerne ut over Jarle Foss, alias «Aukrusten», som er med i mange av jaktfilmene.

– Jeg kan lure ham til å vente med å løsne skudd til han blir helt skjelven og ikke klarer å skyte. Det er jo irriterende for ham der og da, men vi får oss en god latter og det blir bra tv av det, gliser Runar.

Det var verre med den andre kameraten, som etter et pek ble sittende seks timer i bilen og furte.

– Kona sier jeg er fire år i huet.

Men kroppen er altså snart 55. Det haster med å leve. Fedre-slektens nemesis er kreft, som selv om den blir behandlet og erklært for nedkjempet, returnerer og krever liv.

– Bare jeg får spart mer penger, bare jeg blir pensjonist. Det nytter ikke. Har du en drøm, gjør det nå, sier han.

Farfaren til Runar visste råd. Han tok guttungen ut av skoletimene allerede i fjerdeklasse – for å jakte hare med dunker eller fiske i skogene bak skolen.

– Først skulka jeg med pappa, men det var jo planlagte dager med jakt. Så kom skulkinga med farfar og etter hvert skulkinga jeg gjorde alene, forteller Runar.

Skulkinga kostet ham nesten et skoleår.

– Jeg måtte sitte hele jula og jobbe med skoleoppgaver og ta tester for å slippe dumping.

Bare jeg får spart mer penger, bare jeg blir pensjonist. Det nytter ikke. Har du en drøm, gjør det nå.

Den dyrebare tiden

Tid var et knapphetsgode allerede da.

– Bestefar levde hver dag til fulle, og tok seg alltid tid til meg. En gang fisket vi 27 bekkørreter til den store jernpanna til bestemor, mimrer Runar.

Nå sliter flere av vennene hans med kroppens utløpsdato.

– En jeg pleier å dra på reinsjakt med, griner like mye hvert år når han feller dyr. Han er syk, og vi tror jo det er siste gang vi opplever dette sammen. Hvert år. Så vi griner begge to. «Om jeg så skal kjøre deg i trillebår inn på fjellet, så skal vi inn», sa jeg til ham i sommer.

Gladgutten i sofaen trekker et sukk og blir ettertenksom.

– Det blir jo sterke følelser, fordi det er så lett å se parallellene til mitt eget liv og min egen bestefar. Men neste år blir nok det siste. Han klarer ikke lenger å bære børsa.

På blå resept

Runar har det med å grine på fjellet. Som når han filmer en far som har med datteren på reinsjakt og hun skyter sin første villrein.

– De hadde prøvd og prøvd, og til slutt lyktes de. Stafettpinnen kunne gis videre. Da griner jeg.

Runar og kona har vært beredskapshjem, fritidskontakt og støttekontakt i to kommuner opp gjennom årene.

– Det er mange barn som ikke har den ressursen de trenger i egne foreldre, konstaterer Runar.

Med begge døtrene ute av redet, retter han fokuset over på andres barn, og tar dem med ut i skauen. Når de fanger sin første fisk og bygger sitt første bål, kommer mestringsfølelsen.

– Mange barn mister all selvtillit når alt skal måles på en skjerm eller et stykke papir.

Han ser bort på den gamle finskstøveren i sofaen. Axel mangler underull og liker ikke å ligge ute. Da de møttes på et foredrag, fikk frysepinnen bli med Runar hjem til varmekabler og sofa. Han klarte ikke si nei.

Meningen med livet

Filmfotografen holder seg i god fysisk form, bruker ulltrøye hele året, og serverer te med honning.

Han liker ideen om reinkarnasjon. Med eller uten et tungt genetisk lodd i lomma, er hvert liv lite, mener han.

– Jeg liker å tro at vi blir født til en bestemt oppgave, og blir utsatt for ulike prøvelser hver gang vi kommer tilbake på jorda. Utfordringen vår blir da å mestre disse før du får gå videre.

– Hva kan utfordringen være?

– Jeg tror man blir utsatt for det man er mest redd for. At det er dét du må lære deg å takle.

Og det er ikke kreften som er verst.

– Jeg er jo redd for kreften. Ikke for det å dø, men for å pines over tid. Men det jeg frykter mer, er psykisk sykdom.

Den har rammet både venner og familiemedlemmer.

– Jeg har mistet noen kompiser som har sett friske ut på utsiden. Det å miste kontrollen over eget liv kan få mennesker til å bikke over. Det er farlig å miste meningen. Å ikke ha noe å leve for.

Balanse

Gjøgleren er et følelsesmenneske, der latter og temperament avløser hverandre på sekundet, i alle fall på film. Her instruerer han jegerne han filmer på både inn- og utpust. Det er mye han skal rekke å få med seg «på rullen». Hjemme våkner han om natten og skriver ned ideer.

– Jeg har vanskeligheter med å konsentrere meg, jeg har en sentrifuge i hjernen. Tankekjør er skummelt, det gir lite søvn. Du kan miste fotfestet, sier Runar.

Det hjelper å oppsøke steder uten mobildekning.

– Jeg kan sitte og se på en maur som detter ned fra en bjørk. Eller en fisk som vaker. Så lenge jeg venter på noe som kommer, klarer jeg å være i ro.

Dagen er din

Kanskje ligger det et ønske i mennesket om å leve mer i ett med naturen – og at vi søker tilbake til denne likevekten som en kompassnål søker mot nord. Med eller uten en farfar i livet.

Det er mange som ønsker seg mer tid til å være, i stedet for å gjøre eller forbruke. For de fleste blir det likevel med tanken. Jobb, økonomi eller dårlig samvittighet legger seg ofte som et vindfall over veien.

Runar mener man må være åpen for å forandre seg selv før man får forandret situasjonen og omgivelsene man lever i.

Med kamera i hånda...

– Hva drømmer du om videre?

– Jeg liker å jobbe med hjertet, legge til rette for at andre skal få de samme opplevelsene som jeg fikk med min bestefar og farfar. Og så skal jeg bruke opp alle pengene før jeg dør, på jakt, fiske og friluftsliv, ler han.

Gjøgleren er tilbake.

– Jeg skulle gjerne vært en tur i Alaska og fisket laks og kanadarøye. Få lokket inn en stor elgokse – på film. Ligge ved en elvemunning, kjenne lukta, steke fisken du skal spise, slippe ut igjen den du ikke skal spise. Jeg kjenner to som snart skal dit, så jeg har invitert meg selv med, men de er ikke så begeistret for kamera, ler Runar.

På vei ut skrever vi over nok en hund, denne av den mer velfødde sorten, som døser på trammen med en kosebamse i kjeften. Før het han Ailo. Nå lyder han navnet Tjukken.

– Er det egentlig en jaktlabrador?

– He-he, nei, dette er en gul plendriter.

En selskapshund kan da også være god å ha, om man er så heldig å få hvile ut på den overbygde sørstatsterrassen som omringer huset. Her er det plass til både hammock og gyngestol. Et frampek for gode tider. Hvis livet vil.

– Jeg vil aller helst stupe i skauen med kamera i hånda og støvlene på – om jeg får velge.

Powered by Labrador CMS