Annonse
En villreinflokk på trekk er et mektig skue, som om selve fjellet er i bevegelse.
En villreinflokk på trekk er et mektig skue, som om selve fjellet er i bevegelse.

Fra en villreinjegers dagbok

De nære ting

For noen år siden vandret en helt hvit bukk omkring med reinsflokkene på Hardangervidda. Jeg lyktes ikke med å felle den, men fikk mitt livs største jaktopplevelse i forsøket.

Publisert Sist oppdatert

Jeg husker jeg så den i noen glimt på lang avstand. Det var stor bukkekvote det året, skrantesyken hadde gjort sitt inntog. Øvrig heta ville redusere stammen og samtidig hanke inn så mange hjerneprøver som mulig.

Jeg hadde nettopp skutt en bukk og var opptatt med flåing, da jeg ble var at det kom en ny flokk trekkende i fjellsiden nedenfor meg. Jeg gjorde meg straks «usynlig» og ble sittende og følge med på dyrestrømmen. 

Det var ganske mange, og de fortsatte bare å fylle skaret før neste fjelltopp. Dyra gikk spredt, og de første veltet allerede over kammen på motsatt side på vei ned mot et stort vann. Med ett fikk jeg øye på den store, hvite bukken. 

Den kom diltende midt i strømmen av dyr. Jeg hadde lenge håpet å få en skuddsjanse på den. Dels fordi jeg ønsket meg skinnet, og dels fordi den åpenbart var bærer av gener innblandet fra tamrein.

Selv om dyra ser ganske like ut, har disse bukkene i Jotunheimen spak atferd og øremerker. De er også fulgt av milevis med reingjerder i fjellheimen.
Selv om dyra ser ganske like ut, har disse bukkene i Jotunheimen spak atferd og øremerker. De er også fulgt av milevis med reingjerder i fjellheimen.

I første halvdel av 1900-tallet var det en del aktører som startet opp med kommersiell tamreindrift i fjella i Sør-Norge. Heldigvis ble driften mange steder avviklet etter noen tiår. For Hardanger viddas del tok det slutt i 1957.

Som eneste land med vill europeisk fjellrein, har Norge et internasjonalt ansvar for å ta vare på denne rødlistede arten. Reinen er truet fra mange hold, men det er arealkravet til denne nomadiske fjellvandreren som byr på størst problemer. 

Et tankekors er at mens myndighetene i praksis avviklet saueholdet i ulvesonen av hensyn til en annen rødlistet art, er det fremdeles kjerne områder i den sørnorske fjellheimen som ikke er tilgjengelig for villrein på grunn av kommersiell tamreindrift. 

Konsesjonene i disse områdene er i mindre grad kulturelt forankret, og kunne lett blitt omgjort til sårt tiltrengte villreinområder.

Den halvflådde bukken fikk raskt skinnet kledd på igjen mens jeg ventet på at de siste dyra i flokken skulle forsvinne over fjell kammen bortenfor skaret. 

Det tok sin tid, for det var en diger flokk, kanskje opp mot tusen dyr. I det de siste forsvant ut av syne, sprang jeg for å avskjære dem. 

På baksiden av fjellformasjonen ville de bli styrt av det store vannet og trolig gli inn på høvelig skuddhold – om jeg kom dem i forkjøpet. Jeg løp så det pep i lungene, og fikk lagt meg ned på en avsats med god utsikt mot vannet. Nå kunne den hvite bukken bare komme.

Jeg rakk å lure på om jeg var kommet for seint, før de første dyra dukket opp nettopp der jeg hadde håpet. Jeg hadde imidlertid ikke reflektert over hvor spredt de gikk, og mens jeg speidet etter «kvitserk», hørte jeg plutselig klikkingen av klover like innpå. 

Først kom det fire kalver dansende inn i synsfeltet fra venstre. Jeg klemte meg inntil en stor stein og gjorde meg så liten som mulig. Etter dem fulgte en stor, grå bukk med vide gevirstenger. 

Kalvene hoppet og spratt rett foran børsemunningen, så tett på at jeg var redd de skulle tråkke på meg. De løp rundt bukken som bikkjer rundt en elgokse, og stanget både hverandre og den gamle.

En god venn av meg har sluttet å jakte rein, rett og slett fordi han opplever dyras situasjon som så bedrøvelig. Jeg kan forstå følelsen av håpløshet, men velger å tro at forvaltningen vil dyras beste. 

I alle fall er jakten et viktig forvaltningsverktøy, og jeg prøver å følge opp ved å bidra til fellinger og sender inn de prøvene av dyra som er etterspurt for forskning og overvåking. 

Jeg har tro på at villreinstammene i Norge har en framtid, til tross for klimaendringer, naturtap og kommersielle interesser i villreinfjella.

Opplevelsen under jakten ble et minne for livet. Bukken var bonusen.
Opplevelsen under jakten ble et minne for livet. Bukken var bonusen.

Regjeringens stortingsmelding om villrein var vag på løfter, men gir likevel et faktagrunnlag for å kunne ta riktige valg for framtida. 

Det fordrer imidlertid at myndighetene tar på seg briller med langt perspektiv og legger til rette for at alle reinens leve områder sikres for framtiden. Selv om villreinen ikke bruker alle deler av sine leveområder i dag, er dette potensielle beiteområder i framtida. 

Dyra har lange sykluser med skifte av beiteområder i sin naturlige, frie tilstand. Da kan vi ikke bygge alpinanlegg og hytteby når siste simle forlater området. Før eller siden er de tilbake og vil trenge området for sin overlevelse.

Mens kalvene danset om bukken, dukket to simler opp bakfra og ga seg til å beite noen få meter unna meg. Eimen fra dyrene fylte neseborene, mens lyden av gress som ble revet opp blandet seg med fornøyde grynt. 

Også bukken ga seg til å beite, med kalvene som et kringvern rundt seg. Med ett ble den ene simla mistenk som der hun sto bare tre meter unna. I øyekroken merket jeg at hun satte øynene i meg og nærmet seg med prøvende skritt mens hun snuste i dype drag. Var det noe muffens ved den lange steinen? 

Den sorte snuten med store nesebor ble større og større i kanten av synsfeltet mitt, mens snøft og visling fra luften hun dro inn overdøvet kalvenes grynting.

Snart sto simla nærmest over meg og stirret. Perspektivet gjorde at snuten hennes syntes å dekke halve himmelranden der hun veivet den fra side til side, mens hun prøvde å finne ut hva slags skabelon som lå inntil steinen. 

Idet jeg regnet med å bli avslørt, hoppet de to kalvene til hver sin side og blottla bukken. Jeg trengte bare å senke børsepipa ørlite grann før jeg slapp skuddet. Kalvene sprutet unna, og simla tverrvendte på to bein og var borte i en røyk. 

Bukken falt i skuddet, men den store hvite så jeg ingenting til. Først da jeg satte meg forsiktig opp, var den som en hvit prikk i flokken som drev videre langs vannet. Det ble ikke noe kritthvitt skinn, men bukken som lå ti meter borte var stor og feit.

Jeg har vært heldig å felle min andel rein, men greier ikke å huske alle. Ofte er det de spesielle jaktsituasjonene som gjør seg gjeld ende i hukommelsen, mens raske fellinger setter mindre spor. 

Opplevelser som den mistenksomme simla er blant mine beste jaktminner, som jeg gladelig hadde byttet mot et hvitt reinsskinn en gang til. Villreinjakta er en mange tusen år gammel tradisjon, som gir oss en av fjellets beste råvarer. 

Opplevelsen er sterk, med jaktsituasjoner som kan trekke ut i timer, i flotte fjellområder med spredte kulturminner fra tidligere jegere. Villreinfjellet gir opplevelser som jeg unner både jegere og turgåere. Jeg håper dyra vil være der i mange tusen år til.

Powered by Labrador CMS