På sporet av den tapte tid

Rimet ligger som en fin ferniss på teltduken. En krystall sender et siste glimt av månelys ut i den gryende klare høstmorgenen. 

Det var en stegg som vekket meg. Jeg smyger ut av lavvoen. Steggen får være i fred.

Attraksjonen er først og fremst å oppleve denne stille halvtimen om morgenen når naturen våkner, og det fortsatt lukter frost. 

De grunne vikene på vannet nedenfor har fått en tynn film av is i løpet av natten. Det blir et friskt morgentoalett.

Isolert

Vi har lagt flere kilometer mellom oss selv og nærmeste forgreining av sivilisasjonen. Vi er isolert. Overlatt til oss selv. Stjernene blekner, og soloppgangen gløder i nordøst.

Silhuetten av en ørn glir ut fra en klippe i nord. Stillheten er så mettet at den blir en selvstendig størrelse. Dette er fred. Dette er et glimt inn i evigheten. Tiden stopper opp.

Å slite seg mange kilometer inn i terrenget – med alt på ryggen – gjør noe med opplevelsen. Det skaper en mental, så vel som fysisk, barriere til det kvernende samfunnsmaskineriet. 

Her ute styrkes nærværet. Tempoet senkes. Man blir fullt ut til stede.

Fraværet av forstyrrende avsporinger oppleves som en luksusvare. Denne varen får du ikke kjøpt for penger. Den eneste gangbare valutaen er skritt og svette.

Annen tidsfølelse

Langsom tid. Det høyeste godet i akselerasjonens tidsalder. Vi kommer kanskje ikke fysisk uthvilte tilbake til sivilisasjonen, men vi kommer tilbake med erfaringen av noe annet. En annen tidsfølelse og oppfrisket erkjennelse.

Å våkne av en smatrende stegg, for så å gå rett ut i et uberørt terreng under en høy septemberhimmel, får en til å føle seg liten. Og samtidig stor. Du er rik både på muligheter, terreng – og tid. 

Vi har vært vitne til ryper som jages av jaktfalk, hatt besøk av jerv i forteltet på vinterjakt, og hørt bjørnen brase av sted foran oss mens vi har stått med rykende fersk møkk foran skotuppene. Gaupe, mår, røyskatt og ørn har besøkt basecampene våre opp gjennom årene.

Ubehagets belønning

Det sies at selv den usleste hytte er bedre enn det beste telt. Det er mulig å se det annerledes. Skal man få den intense naturopplevelsen, krever det at man utsetter seg for den. Teltduken er et tynt, men tilstrekkelig skille til at man kan gjøre det trivelig nok «innomhus», selv med høststormer rundt ørene.

Det er ikke alltid behagelig. Særlig kombinasjonen av hard vind, nedbør og dårlig ved. Det kan utfordre selv det beste gemytt. Vi praktiserer den gamle gode samiske tradisjonen med lavvo og bål. Dette er helt uvurderlig for trivselen. Men det stiller også visse krav til kvaliteten på brenselet. 

Når røykteppet ligger et par tommer over bakkenivå, kan den eleverte samtalen ofte trekkes ned på mer mundane nivåer. Primærbehovene har tross alt forrang, og respirasjonen er nok den som melder seg med mest akutt effekt.

Det kan også tære på kreftene og tålmodigheten å være mer eller mindre våt sammenhengende i ti dager. Men jevnt over erfarer vi at disse mindre ubehageligheter preller av.

Velvære oppstår ikke i et vakuum. Eller for å sitere Herman Melville i «Moby Dick»:

«Det finnes ingen egenskap i verden som ikke er det den er, uten ved en kontrast. Ingen ting eksisterer i seg selv. Hvis du smigrer deg selv med at du har det behagelig på alle måter, og har hatt det slik lenge, så kan du ikke sies å ha det behagelig lenger.»

Å utnytte ressursene

For oss er det essensielt å felle vilt, ettersom vi baserer oss på å spise en del av det vi får. Tidligere bar vi med oss alt hjem, men det er jo rundt bålet rypene smaker best!

Det er grenser for hvor mye man ønsker å sele på ryggen når man skal vandre langt av lei.

Da gjelder det å utnytte ressursene man er omgitt av. Ofte er det rikelig med blåbær og tyttebær i september. Og mange ganger har vi valgt områder der det også er mulig å fiske. En hyggelig avveksling etter endt jaktdag, samtidig som det bidrar til variasjon i kosten.

Vi må heller ikke glemme kantarellen, skogbunnens gull. Tidvis har vi funnet mengder av denne fungale fyrste. Og for en kombinasjon det er med nyfelte ryper, kantarell og tyttebær!

Nye områder – nye opplevelser

Mange jegere har jaktområder som de kommer tilbake til år etter år. Vi har gått en annen vei. I den grad det lar seg gjøre, reiser vi til et nytt sted i Norge, Sverige eller Finland hver høst.

Å kunne bevege seg mer eller mindre fritt både i eget land og over landegrensene for å jakte og fiske, er et enormt privilegium. En av de store gevinstene ved å drive slik nomadisk høstjakt, er at man får opplevd og utforsket store deler av den skandinaviske halvøya.

Dessverre krymper tilnærmet uberørte områder i både antall og omfang. Vår fremste rikdom bygges ned og gjennombores av stadig flere veier. Hver fjerde vei i Norge er en skogsbilvei, og utgjør til sammen svimlende 50 000 kilometer. De ville rukket rundt hele jordkloden – og litt til.

Sans og samling

Men det er fortsatt mulig å finne jaktterreng der den ekte villmarksfølelsen får sette seg i kropp og sjel. Det har sine fordeler å søke mot nye områder hvert år, men det byr også på åpenbare utfordringer. 

De som gjør seg lommekjent i et område, er nok langt mer effektive jegere enn oss som må dekode et nytt terreng hver høst. Men det er nettopp kombinasjonen av nye opplevelser og en mer utfordrende jakt som motiverer. 

Naturopplevelsen forsterkes etter vårt syn når man ikke går på autopilot, men må bruke alle sanser, erfaringer og analytiske evner til å finne ut hvor viltet holder til.

Dum og sta

Jeg har lenge tenkt at det å være passe dum og skikkelig sta er de to viktigste karakteregenskapene hvis man vil opp og fram her i verden. Og mine antakelser har ikke blitt svekket med årene. Også jaktlaget har adoptert denne grunnfilosofi og livsinnstilling.

Jeg vet jeg skrev i positive vendinger om viktigheten av å bruke sansene, intellektet og erfaringen, men når det kommer til stykket, vet de fleste som har gått på støkkjakt at rypene bare sjeldent sitter der man tror de sitter. Heldigvis, får man si. I motsatt fall hadde jo ikke rypejakta vært særlig spennende og utfordrende.

Sinnets forløsning

Nei, det som gjelder er å sette ett bein foran det andre, igjen og igjen. Slite seg over elvene som holder andre jegere unna. Legge bak seg myrer og mil. Og plutselig inntreffer øyeblikket da den langsomme tiden manifesterer seg: Man må leve med usikkerheten, og at det eneste som virkelig nytter, er å lene seg inn i det monotone. På den måten forløses også sinnet fra kun å være resultatorientert til å gå over i en meditativ tilstand av total tilstedeværelse og langsom tid.

For oss er det dét høstjakta handler om.