Et laksepar i aksjon på gyteplassen. Hvorvidt «fang og slipp» påfører laksen skader som reduserer individenes evne til reproduksjon er i svært liten grad undersøkt. Foto: Anders Lamberg, Norsk naturovervåking

"Fang og slipp" i laksefisket er akseptert dyreplageri

Om «fang og slipp» påfører laksen skader som reduserer evnen til reproduksjon er i svært liten grad undersøkt. Likevel aksepterer vi at et omfattende dyreplageri fortsetter. Det må tas et oppgjør med denne praksisen, skriver kronikkforfatterne.

Dette er en kronikk

Meningene i kronikken står for forfatternes regning, og representerer ikke Jakt & Fiske eller NJFFs syn.

2019 var villaksens år. Fokus på villaksen dette året viste at vi med dagens forvaltning ikke makter å ta vare på denne unike arten. Dette skjer til tross for at praksisen med «fang og slipp» har bredt kraftig om seg innen laksefisket de siste 10 – 15 årene.

Fjorårets statistikk fra rettighetsorganisasjonen Norske Lakseelver, viser at en økende del av laksen som blir fisket i elvene blir gjenutsatt – i noen elver over 70 prosent.

I Lov om dyrevelferd, vedtatt av Stortinget i 2009, står det i § 3 at «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytte­verdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare og unødige påkjenninger og belastninger». Loven omfatter selvsagt også våre villaksstammer. Etter vår mening er det i tillegg viktig å vise laksen spesiell oppmerksomhet når det gjelder «fang og slipp», fordi levesettet og gytevandringen gjør den ekstra sårbar.

“Energien fra havet er laksens strikkmotor for å tåle kraftanstrengelsen fram til gyting.”

Når laksen starter sin lange vandring fra havet mot gyteplassene i elva, har den store energireserver i kroppen for å tåle den lange reisen. Disse kreftene skal brukes til å ta seg opp elva, forsere fosser og stryk, og opprettholder sine livsfunksjoner fram mot gytetida utpå høsten. I Norge foregår gytingen hovedsakelig i oktober/november.

Et særtrekk ved laksen, er at den ikke tar til seg næring etter at den har ankommet sin barndoms elv. Laksen skal klare seg med energien den har hentet i havet, og har ikke mulighet for kontinuerlig næringsopptak som kan bidra til restitusjon. Dette utgjør en betydelig forskjell i sammenligningen med andre arter som lever i ferskvann, og gjør laksen særlig sårbar overfor påkjenningen av å bli eksponert for «fang og slipp».

Energien den har lagret i kroppen etter oppholdet i havet, er den strikkmotoren hvert individ er utrustet med for å tåle kraftanstrengelsen med å nå fram til gyteplassen og fullføre livsoppgaven. Gjennom evolusjon og tilpasning til de enkelte vassdragene er den utrustet til å mestre dette. Men det er ikke vanskelig å forestille seg at en kamp på liv død representerer et enormt energiforbruk som vil svekke et individ som blir utsatt for «fang og slipp».


Når laksen starter sin vandring fra havet, har den store energireserver i kroppen for å mestre den lange reisen til gyteplassene. Disse kreftene skal brukes til å vandre opp elva, forsere fosser og opprettholde sine livsfunksjoner fram mot gytetida. Foto: Rita Strand, Skandinavisk naturovervåking

Flere fiskebiologer vi har vært i kontakt med angående «fang og slipp», med stor erfaring fra feltarbeid og forskning på laks, mener det er mangelfullt og kritikkverdig at perspektivet med laksens energiressurser ikke blir tillagt større vekt i debatten om gjenutsetting. I tillegg pekes det på de mange, men lite synlige, skadene laksen påføres som følge av gjenutsetting.

De vanligste skadene som følge av kjøring og påfølgende håndtering av laks er tap av skjell (særlig på den tidlige laksen) og skader i skinn og beskyttende slimlag. Dette skaper sår og grobunn for bakterier med soppdannelse og infeksjoner som sekundære følger.

Skjelltap og hull i skinnet gir også utfordringer med saltbalansen i kroppen, og fører til økt energiforbruk.

Til sammen bidrar disse faktorene til en generell svekkelse av laksen og dens evne til suksess på gyteplassen.

Til tross for velmente råd og «bruksanvisninger» for hvordan «fang og slipp» skal utføres mest mulig skånsomt, er det ikke til å unngå at laks blir mer eller mindre skadet som følge av gjenutsetting.

Her vil det være store variasjoner med tanke på varighet av kjøringen, tidspunkt i sesongen, vanntemperatur, kyndighet og respekt i håndtering av fisken. Kompetansen blant landets laksefiskere er ytterst variabel på dette feltet. Vi har vært vitne til litt av hvert de siste årene.

I debatten om «fang og slipp» får vi stadig servert budskapet om at mesteparten av den laksen som blir fanget ved stangfiske overlever gjenutsetting. I mange miljøer blir det også betraktet som en edel og høyverdig handling å sette ut en laks, fordi den skal få leve videre.

Jo da, de fleste individer klarer til­synelatende å overleve.

Men tenker vi da på den ekstreme påkjenningen det er å bli fanget med krok og snøre? Har vi kunnskap om hva som er resultatet for de individene som blir satt ut, etter en utmattende og brutal dødskamp?

Et lite sveip over publisert forskning knyttet til gjenutsetting av laks viser at hovedfokuset i disse merkeforsøkene er knyttet til grad av overlevelse. De fleste studiene konkluderer med at ca. 90 prosent overlever fram til gyting om høsten.

Noen av studiene inneholder også interessante observasjoner om fluktatferd og vandringsmønster etter gjenutsetting. Men her stopper kunnskapen.

Hvorvidt «fang og slipp» påfører laksen skader som reduserer individenes evne til reproduksjon er i svært liten grad undersøkt. Likevel brukes disse studiene som «bevis» på at gjenutsetting gjør liten skade, og som et argument for økt bruk av «fang og slipp» i forvaltningen.

Vi mangler forskningsbasert kunnskap om hva slags seinvirkninger «fang og slipp» har for laksens gyteatferd og reproduksjonssuksess. Det kan heller ikke være enkelt å lage et forskningsdesign som vil kunne gi gode svar på dette. Naturen er sannsynligvis for sammensatt til at vi kan «måle» denne type effekter?

Da burde vi kanskje legge «føre var»-prinsippet til grunn for våre handlinger? Uansett er det uakseptabelt å bruke overlevelse som hovedindikator for dyrevelferd og evne til reproduksjon.

Vi må ta et oppgjør med den forenklede forestillingen om at om at så lenge laksen overlever – så er alt i orden.


Det er ikke mulig å unngå at laks blir mer eller mindre skadet som følge av «fang og slipp». Dette vil variere betydelig ut fra varighet på kjøringen, tidspunkt i sesongen, vanntemperatur, kyndighet og respekt i håndtering av laksen. Her fra gjenutsetting av storlaks i Lakselva i Porsanger. Foto: Finn E. Krogh

Den omfattende «fang og slipp»- praksisen som har utviklet seg i norske lakseelver de siste 10 – 15 årene synes å bare ha et mål for øye: Å kunne utøve sportsfiske i størst mulig utstrekning. Det er forståelig både ut fra grunneiernes ønske om å opprettholde gode leieinntekter, ringvirkninger for lokalsamfunn og laksefiskeres behov for ubeskåret livsutfoldelse.

Men er det god forvaltning?

Det finnes ikke gode eksempler på at utstrakt «fang og slipp» er et effektivt virkemiddel for å styrke laksebestander. Erfaringer fra mange elver, som f.eks. River Dee og River Spey i Skottland, Laxá på Island og Orkla og Lærdalselva her hjemme, har så langt ikke opplevd positive bestandseffekter som følge av utstrakt gjenutsetting de seinere årene.

I Sautso, den øverste fiskesonen i Altaelva, har det i en årrekke vært drevet et rendyrket «fang og slipp»- fiske. Tiltaket har blitt legitimert som et velment forsøk på å rehabilitere det viktigste reproduksjonsområdet for altalaksen. Nedslående tellinger og en svak fangststatistikk gjennom mange år har vist at rendyrket «fang og slipp» heller ikke her har gitt de ønskede resultater.

Kan det tenkes at omfattende gjenutsetting gir påkjenninger og effekter på laksen som går under radaren både på forskere, forvaltere og laksefiskere med gode intensjoner? Uansett er dette ukjente faktorer som burde vektlegges i større grad – i tillegg til dyrevelferdslovens uttrykte målsetting og allmenne etiske vurderinger.

I et kulturhistorisk perspektiv er det «å fange» etablert som et positivt ladet uttrykk i Norge. Dette henger rimeligvis sammen med at fangstferdigheter har vært livsviktig i et land som fra naturens side har gitt oss store høstbare naturressurser av fisk og vilt.

Å fange har vært forbundet med å skaffe mat, selv om det moderne fritidsfiske også innebærer et viktig element av rekreasjon.

Når vi nå har importert en ny praksis og oversatt det opprinnelig engelske «catch and release» med «fang og slipp», så framstår ordvalget som noe positivt og hederlig. Språk er makt.

Etter vår mening fører det språklige uttrykket «fang og slipp» til et fullstendig feil fokus. Det finnes ingenting edelt ved den bevisste handlingen å pine og plage et levende vesen bare for ens egen fornøyelses skyld. Et mer passende uttrykk på norsk – som mer presist speiler denne bevisste mishandlingen – vil være «plag og slipp».

La oss kalle en spade for en spade!

I villaksens år 2019 presiserte Mattilsynet på sin hjemmeside at «Ren­dyrket fang og slipp der målet kun er å oppleve gleden og spenningen i å fiske for så å slippe fisken ut igjen, er i strid med dyrevelferdsloven og forbudt i Norge.» Dette ble gjort spesielt med tanke på å demme opp for det mylderet av fiskeregler og uformelle praksiser som har økt omfanget av «fang og slipp» innen laksefisket de seinere årene.

En gjenutsatt laks har utvilsomt fått svekket evnen til å oppnå gytesuksess. I et forvaltningsperspektiv er det derfor meningsløst å betrakte det som en edel handling å tømme laksen for energireserver og påføre den livstruende skader på vei mot gyteplassen. Det er også absurd å bruke graden av overlevelse som en indikator på dyrevelferd.

Men fordi Miljødirektoratet, på politisk og kommersielt grunnlag, velger å tillate utstrakt bruk av «fang og slipp» – de seinere år omdøpt til det mer forvaltningsspiselige gjenut­setting – får dette dyreplageriet gå sin skeive gang.

Dyrevelferdsloven, allmenne etiske vurderinger og sunn fornuft burde i seg selv være nok til å dra i nødbremsen og stoppe den systematiske og lovstridige mishandlingen av villaksen i norske elver. I tillegg må vi i økende grad spørre oss selv hva som skjer med den laksen som blir gjenutsatt i det godes hensikt.

Siste fra Meninger

Kommentaren:

Den perfekte krona

Knapt 200 meter fra meg sitter en reinsbukk på rumpa, som en feit gammel labrador.
Månedens kommentar:

Om å skyte hakkespetter

Ulike samfunn har i tid og rom laga sine moralske system. Eg veit ikkje, men trur at det er viktig at me held kontakten med naturen ved på ordentleg å vera ein del av han.

Rypeforvaltning – en praktikers erfaringer

I 30 år har jeg drevet med rypeforvaltning, og i 50 år har jeg jakta. Ingen doktorgrad å slå i bordet med. Kun biologi som spesialfag i en lærerutdanning, men stor interesse for rypa og økologien i fjellet.

På forsiden nå