Forfatteren under oppsynstjeneste, Holmavatnet, Aurland. Området hører til sone 1 der det nå er tomt for dyr.

Hvorfor jakt?

Vår villreinforvaltning har gjennom tre overpopulasjoner fått erfare hva for mange klauvdyr fører til: Rasering av lavbeitene, radmagre simler som kaster kalvene i håp om å overleve sjøl og bukker som så ut som levende skjeletter.
Tirsdag, 30. juli 2019 - 10:33

Flokken som endelig har roet seg, står under brinken. Åler meg sakte fram i ly av stein og dvergbjerk mens gulskinn og reinlav kraser under tyngden. Det sitrer i kroppen etter hvert som jeg nærmer med kanten. Kan så vidt skimte toppen av et gevir. Et par meter til, så er sikten fri …   

Skuddet flerrer gjennom luften. Et øyeblikk er det som tiden står stille. Så bærer hele flokken av sted. En bukk skjener ut til siden og blir ustø. Det neste jeg ser, er noen bein som sparker ut i luften. Vet skuddet sitter der det skal.

En gjennomstrømmende glede brer seg i det jeg kommer fram og ser de siste krampetrekningene før beina retter seg ut.

Ja, hvorfor skulle man ikke være glad? Et urgammelt instinkt er vekket til veie, det samme som får den moderne versjonen av Homo sapiens til å handle dagens middag på Mega.

– Jo, men det behøver da ikke være animalsk føde, kan du si. – Hva så? Vil du fornekte menneskenes eksistens i polare strøk der intet kan dyrkes? I så fall ville eskimoene som folkegruppe aldri eksistert.


Storbukk under Stiolsberget, Hol.

Tilbake til vår hverdag:
På vei til jakta kom jeg i snakk med en av våre nye landsmenn som drev med vedhogst i bjørkebeltet. Høflig nok, men han ga tydelig uttrykk for at han var motstander av jakt. Gutten, i tjueårene, var kledd i solide arbeidsklær med lærstøvler, skinnhansker og lærbelte. Jeg spurte om han spiste pølser? 

Jo, det gjorde han. Etter litt prat fram og tilbake, sier han: 

– Da får jeg vel heller bli veganer.

– Gjør gjerne det, sa jeg, men da bør du bytte ut både støvler, hansker og belte. Det har vært levende dyr, det også. Tvilen blusset opp i han. 

– Og om du vil være konsekvent, fortsatte jeg, så må du kle deg i syntetiske klær og fottøy. I så fall blir du eksponent for den verste forurensningen vi har på kloden da dette i alt vesentlig er basert på oljeprodukter …

Gutten fikk noe å tenke på. 

Biologisk sett er jegerens opptreden på samme trofiske nivå som husdyrprodusenten, dvs. det høstes av primærkonsumentene; mennesket er nu en gang ikke skapt til å fordøye særlig mye av primærproduksjonen.

Forskjellen ligger kun i at bonden, gjennom generasjoners tilpassing, har satt dyrene «på bås» for å være i vår tjeneste, mens jegeren opererer i det fri der dyrene til og med får ha et seksualliv …


Okken, Lærdal.

20–30 år gikk med for å bygge lavbeitene opp igjen.
Norsk villreinforvaltning har gjennom tre overpopulasjoner fått erfare hva for mange klovdyr fører til (Snøhetta på slutten av 1950 tallet, Hardangervidda medio 60 tallet og sist på slutten av 70 tallet/beg. av 80 tallet med masseinnvandring til Nordfjella villreinområde): Rasering av lavbeitene, radmagre simler som kastet kalvene i håp om å overleve sjøl og bukker som så ut som levende skjeletter.

20–30 år gikk med for å bygge beitene opp igjen. All erfaring viser at høstingsaspektet ikke bare er moralsk forsvarlig, men nødvendig for å opprettholde en biologisk balanse. Mennesket er i likhet med mange av våre medskapninger, en predator som har sin funksjon i økosystemet.

Vi har mulighet til å foreta reguleringer til beste for flora og fauna, og på den måten unngå de største skumtoppene eller bølgedalene. Så kommer spørsmålet om vi som art har klart å leve opp til dette? Dessverre er svaret nedslående.


Returbukk, tatt i Skorpetindbotn, Hol, 3. august, 1987 for måling av radioaktivitet etter Tsjernobyl-ulykken.

Fortrengning av dyr og landskap, økt urbanisering og overbefolkning er nøkkelmomenter.

Jegerens rolle i dette landskapet har bidratt både negativt og positivt. Basert på seriøs forskning der biologiske kriterier legges til grunn for målrettede bestandsplaner og kvotefastsettelse, er det ingen grunn til å dra jaktens verdi i tvil. 

Faktisk har jegerne, gjennom sine organisasjoner, gitt vesentlige bidrag til å verne om dyrepopulasjoner som ellers ville gått tapt. Det sier seg selv: Man er ikke interessert i å sage over den greinen man selv sitter på.


Dalstrypet, Hol. Gullkrone skutt i stålos. Geviret er målt opp på Jakt- og Fiskesenteret i ettertid.

Referanseområder
WWF foreslo i sin tid at noen villreinområder burde unntas fra jakt. Kunnskapen om forvaltningssoner og de biologiske prosessene syntes ikke særlig høy. Man kunne jo bare øke bestanden av ulv og jerv, vil noen si.

Jo, men da dukker det opp en rekke problemstillinger av samfunnsmessig karakter vi ikke skal komme inn på her.

Den «biologiske balansen» som noen ynder å kalle det, kan imidlertid gå i sykluser med bølgedaler og skumtopper som viser alt annet enn balanse, noe historien har vist oss.

Dette gjelder alt fra lemenvandringer i nordiske land til historiske springbukk-populasjoner i sørlige Afrika der næringsgrunnlaget ble fullstendig rasert. Arter har oppstått, de mest tilpasningsdyktige har overlevd, mens andre har gått til grunne.

Når poenggivningen tar overhånd     
Opprinnelig dreier jakten seg om et basalt behov for mat og klær. Så får våre motstandere ha oss unnskyldt for at noen instinktive rester fremdeles sitter igjen i ryggmargen.

Motivet til den moderne jegeren kan imidlertid være så mangt, alt fra å få navnet sitt i Rowland Ward’s Record’s of Big Game til den mer ydmyke jegeren som er opptatt av naturopplevelsen der fallet er en naturlig del.

Skal vi ikke kunne glede oss over et stort trofé? Selvfølgelig, men det går galt når poenggivningen tar overhånd! Det er et faktum at de største trofédyrene er borte i enkelte dyrepopulasjoner; samtidig har man satt ned gullkravet …

Jeg hadde nylig besøk av Ray Collingwood, innehaveren av Collingwood Bros. som nå har blitt tildelt en pris for 50 års sammenhengende outfitter-virksomhet i det som kalles Canada’s Serengeti. Som kjent har Canada forbud mot salg av viltkjøtt. Filosofien til The First Nation om at ingen eier verken vilt eller land, er framherskende; vi har det kun til låns under vårt opphold på jorden.

To timers flyfrakt en vei med pålagt uttransport av viltkjøtt, medfører imidlertid store kostnader. Ray rister på hodet av «jegere» som hverken tar del i naturopplevelsen eller bryr seg om å ta vare på kjøttet, men avbryter oppholdet så snart et gevir eller horn med noen ekstra cm eller mm er sikret for seinere å bli hengt opp på et kontor eller hvor det måtte ta veien …

Selv har jeg ikke tall på hvor mange reinsgevir som har blitt liggende i hjemlige fjell der alt må bæres på ryggen. Vi kan tross alt ikke spise de. Som oppsynsmann kan jeg skrive under på at det er langt vanskeligere å ta ut et skadet dyr som søker trygghet i flokken, enn en opportunistisk bukk der nysgjerrigheten ofte tar overhånd.


«Nøkken». Stavedalen, Lærdal.

Storbukkene kom tilbake
Det er nå en gang slik, at dersom man har oppnådd gunstig struktur i en viltbestand, bør høstingen skje på tvers av alle kjønns- og aldersgrupper.

Ensidig troféjakt er lett angripelig for jaktmotstandere. Noen mener at dette har ført til degenererte dyr.
Jeg er ikke så sikker. Under overpopulasjonen på Hardangervidda, ble vi invadert av småvoksne dyr. Mange mente de var degenererte. Dette stemte ikke. Da vi gjennom utvidet jakt fikk redusert bestanden slik at de gjenværende fikk nok føde, kom etter hvert også storbukkene tilbake.

Samene slakter bukkene lenge før de når toppen. Dyr som bare spiser, kaster lite av seg. Avlsbukker med de beste genene har disse i behold enten dyrene er unge eller gamle.

Simler i dårlig hold som blir påsatt hvert år, kalver imidlertid seint og har vanskelig for å ta seg inn igjen. Seint fødte kalver får kort vekstsesong til å møte neste vinter, en ond sirkel det tar flere generasjoner å komme ut av. Regulering må skje gjennom børsepipen.

En undersøkelse i 2010 viste at 73 % av den norske befolkningen var positive til jakt. Høstdepresjoner er et ukjent begrep i jegermiljøene. Dette har med tradisjon å gjøre, og det faktum at de sunneste råvarene, uten tilsetningsstoffer, får vi fra skog og fjell.


Liahovden, Aurland.

Snuoperasjonen
Både i Europa og på det afrikanske kontinent er det voksende jaktmotstand, slik man typisk nok finner i områder der befolkningen eser utover og legger beslag på viltets leveområder. Samtidig ser vi, spesielt i Sør-Afrika, at en del har funnet det økonomisk lønnsomt, ikke bare å ivareta den opprinnelige floraen og faunaen, men også gjenopprette den i områder der det tidligere var krøtterfarmer o.a. 

Grunnlaget for denne snuoperasjonen ligger nettopp i viltforvaltning med ressursutnyttelse i form av jakt.

Som mangeårig jegerprøveinstruktør starter jeg alltid undervisningen med noen ord om kommunenes arealplanlegging. Uten ivaretakelse av viltets leveområder, har vi ingen ting å jakte på. Avslutningen skjer typisk nok på tallerkenen. 

Hva med trofeene? Selvfølgelig skal du ta vare på dem! Minner om positive opplevelser fra naturen vi alle er en del av. Skitt jakt!

På forsiden nå