Å skyte eller ikke skyte – det er spørsmålet!

Felling av hjortevilt er nøye regulert gjennom kvoter, både i form av antall tillatt felte dyr, og spesifisert på kjønn og alder. Samtidig åpnes det ofte for å skyte et mindre dyr på kvoten for et voksent dyr. Har du kvote på voksen okse, er det lov å skyte piggokse eller kalv i elgskogen. Har du kvote på en bukk, tildeles den gjerne som fritt dyr i villreinfjellet.

På mitt eget elgjaktlag er vi alltid optimister foran jakta. Har vi rett på okse, vil vi gjerne ha en voksen okse og ikke en åring – de første dagene …

Har vi rett på et ungdyr, vil vi ha et ungdyr og ikke kalv, for å få mer kjøtt. Slike beslutninger er ofte bestemt før jakta er i gang. Men etter noen dager uten felling av «det perfekte dyret», snur fort stemningen.

Da er plutselig enhver okse god nok, og selv en kalv gir jo mye mer kjøtt enn ingen felling i det hele tatt. Pang. For vi risikerer jo ikke å få fylt kvoten! Og helst vil vi heller komme i gang med rådyr- og harejakt. Dessuten begynner kona å bli misfornøyd med all denne jaktinga. «Blir dere aldri ferdig?!»

Tid er en faktor for om man velger å skyte eller ikke, men er det viktig nok til at vi kan måle det?

Firer på krava …
Å få data på jegeres valg er vanskelig. Perfekte data eksisterer ikke, men de fleste jegere i Norge er kjent med at man fyller ut antall sette og skutte dyr for hver dag gjennom jakta.

Vi var en gruppe forskere som brukte disse dataene til å analysere hvordan sannsynligheten for å skyte en sett hjort varierte (Diekert mfl. 2016). Vi fant at sjansen for å felle et sett dyr økte jo lenger man hadde jaktet. Dette kan skyldes at man holder litt igjen til å begynne med, men at man etter hvert «firer på krava».

Forhåpentlig går man ikke på akkord når det gjelder skuddavstander eller dyrets fart.

Miljødirektoratet vedtok nylig å forlenge jakttiden på elg fram til jul. Ifølge våre funn kan dette påvirke hvor selektive jegerne blir. Det er selvfølgelig flere usikkerheter med «sett elg og sett hjort»-dataene, og det er også andre faktorer som kan påvirke dette mønsteret.

Er det bare de mest ihuga jegerne som fortsetter jakta gjennom november og desember? Endres jaktformene?

Vi fant at sjansen for å få skutt noe er mindre under helgejakt enn under jakt på hverdager. Kanskje fordi lokale jegere i uka stikker ut og tar en kveldspost om de har sett det går dyr på bøen, og da har gode odds for å se og felle et dyr? Blir det lettere å felle dyr etter løvfallet? Er bukkene enklere å skyte i brunsten? Hva med måneskinnsjakt på rimede jorder?

Dette er faktorer som kan påvirke sjansen for å se og felle et dyr, men vi mangler data til å vurdere dette sikkert.

Sosiale normer
Kunnskap og kultur setter seg som sosiale normer internt i jaktlagene. Man kan velge å begrense valgene mer enn nødvendig ut fra tildelt kvote. Påvirker antall jegere sannsynligheten for at en observasjon av hjort leder til felling?

Bakgrunnen for å se på dette var kunnskap fra generell forskning på hvordan mennesker i grupper handler, det som kalles for spillteori. Dette gir oss en forventning om hvordan sannsynligheten for å felle øker med antall jegere, ikke bare at det er en effekt.

Sannsynligheten for å skyte en sett hjort økte med antall jegere på en måte som var konsistent med at sosial normer i små jaktlag styrer felling mer enn i større jaktlag. Mønsteret vi fant i «sett hjort»-dataene var ikke konsistent med egoisme som under rein konkurranse.

Det stemmer godt med hva vi vet om hvordan ting fungerer i jaktlag i Norge. Vi snakker sammen, og det er ikke populært å bryte interne avtaler. Og disse «avtalene» virker sterkere i små jaktlag enn i store. I små lag blir man sammensveiset, kanskje ved å bo sammen i ei lita hytte, og man er nære venner og slektninger.

Også her er det usikkerhet om hvilke andre faktorer som også kan forklare et slikt mønster. Når man fører «sett hjort»-skjema, skal man ikke telle observasjoner av samme dyr to ganger, hvis man med sikkerhet kan si at det er samme dyr.

Hvordan dette praktiseres i de ulike jaktlagene mangler vi kunnskap om. Det kan i større jaktlag føre til et dyr kunne by på flere sjanser, men bare rapporteres som ett sett dyr. Derimot vil felling alltid noteres. En slik rapporteringseffekt kan vi anta vil øke jo flere dyr man ser, og dette korrigerte vi for.

Forebygge konkurranse?
I noen forvaltningssystemer vil vi forvente at konkurranse og egoisme er viktigere drivkrefter. Det er sannsynlig at man kan få en større grad av konkurranseelement for eksempel på et rådyrterreng med kortsalg. I et slikt system vil jegere ofte ikke kjenne hverandre og også jakte uavhengig av hverandre.

Da hjelper det lite å la en liten bukk passere i håp om at den blir større til neste år, når en annen jeger synes den er mer enn stor nok i år. Da vil kanskje jeg også skyte en mindre bukk, dersom jeg ikke var sikker på at den overlevde til neste sesong. I USA er denne forvaltningsmåten med individuelle kort svært vanlig og mange mener det gir sterke konkurranseeffekter.

Konkurranse som fenomen har også relevans for hjort- og elgjakt om vi prøver å få fram en høyere andel voksne hanndyr i bestanden, da disse beveger seg over store områder. Da «deler» jaktlagene i større grad ressursen med andre jaktlag som de ikke forvalter sammen med.

Sparer et lag storbukken, er faren for at nabolaget tar den stor. Det er derfor viktig å være klar over slike prosesser. Da kan forvaltningen bli enige over større arealer om felles politikk for å unngå konkurranseeffekter.

Mange vil kanskje benekte at de tenker slik, og ofte kan nok dette være ubevisst. Man kan også argumentere for at det er umoralsk å tenke sånn, men det vil være naivt ikke å ta hensyn til dette i forvaltningen. Dette er velkjent fra teorien om «allmenningens tragedie».

Mer enn troféjakt
Utgangspunktet for vår forskning var også å komme med et eksempel på hvordan vanlig jakt foregår overfor et internasjonalt publikum. Jakt blir ofte forbundet med troféjakt internasjonalt og ofte med et negativt fortegn.

Det er mye fokus på at troféjakt kan føre til forringelse av den genetiske kvaliteten i bestandene, når de beste avlsdyrene fjernes. Dette er jo grei logikk, men om dette skjer, og hvor fort, vil helt avhenge av om jegere i stor grad preges av slike valg og dette er tatt hensyn til i forvaltningen som i mange østeuropeiske land.

Sosiologiske studier har vist at graden av bevissthet om den forvaltningsmessige betydningen av felling kan variere mye fra jeger til jeger. I Norge har veldig mange jegere et bevisst forhold og ønske om å forvalte bestanden på best mulig vis, og hovedfokuset er på rekreasjon og kjøtt. Her vil det også handle om forskjellen på jegeres preferanser, hva de helst vil skyte, og jegeres valg med de mange begrensninger de står ovenfor.

Dette handler om samspill mellom jaktkultur, kunnskap og hva vi ønsker å oppnå med forvaltningen. Vi kan etter hvert mye om hjorteviltets atferd, men vi bør kanskje få flere studier av jegeres atferd. Kunnskap og forståelse om ulike jegergruppers valg kan være viktig for å opprettholde og bedre forvaltningen av våre hjorteviltbestander.

Kilde:

Diekert, F., Richter, A., Rivrud, I.M., and Mysterud, A. 2016. How constraints affect the hunter’s decision to shoot a deer. Proceedings of the National Academy of Sciences, USA 113: 14450–14455.