Kronikk
En oppvisning i ansvarsfraskrivelse
Det nærmer seg stortingsvalg og politikerne værer fare i betente vindkraftsaker. Det tryggeste for regjeringen er å sende avgjørelsene om tildeling av nye konsesjoner ned på kommunenivå, skriver artikkelforfatterne.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Vindkraftdebatten vil skifte fokus mens de allerede igangsatte naturinngrepene går sin gang, og kommunene kan bli stående ovenfor et formidabelt press for å bedre en stadig mer slunken kommuneøkonomi.
En samordnet energipolitikk er et nasjonalt ansvar. Da må det tas kraftfulle grep om helheten. Vindkraften skaper en serie konflikter over hele landet, også i Finnmark, 40 år etter Alta-utbyggingen, til tross for at Energiloven kom for å skape ro etter denne nasjonale verkebyllen.
Det handler om at vi trenger en fundamental omlegging av vindkraftforvaltningen, med en samlet plan for inngrep.
Har naturens sjel? Naturfolk i Norge betrakter enkelte fjell og naturområder som hellige. Det er respektløs helligbrøde å bryte en tusenårig tro og kulturarv til industriformål i slike områder. Samene mener at det nå er makta som snakker i ankesaken på Fosen, hvor regjeringsadvokaten er bedt om å bli part i saken gjennom Olje og Energidepartementet.
Norges Miljø og Biovitenskapelig Universitet har en vitenskapelig rapport der ti års forskning bekrefter at tamreinen skremmes av vindturbiner. Rapporten konkluderer med at: «Reindriften erfarer at vindparken påvirker dyrene negativt, både mht. vanlig arealbruk og beite -og trekkmønster, opptil fem-seks km fra selve vindparken.»
Fra vår egen historie vet vi at villreinjegerne utnyttet reinens skyhet for mange tusen år siden. Da var det ikke vindturbiner som skremte, men «skremmepinner» for å lede reinen inn mot fangstgroper og bågåstiller. Oppfatningen om at rein og naturinngrep kan leve i sameksistens har blitt gjort til skamme i en rapport fra Norges Miljø og Biovitenskapelig Universitet.
Vindturbiner og terrenginngrep har store negative effekter på reinen. Det gjelder også fugler, insekter og flaggermus, som blir drept av turbinvinger.
Vi trenger en Miljørett fordi praksis viser at frivillige naturorganisasjoner og reindrifta må punge ut med millioner hvis de taper ankesaker i rettssystemet. Når det skjer forstummer naturens stemme fra dem som kjemper dens sak. Som kvittering lider fjellet, bekken, kystheia og skogen.
Vi påføres naturødeleggelser som betales av husholdningene gjennom subsidietvang for at vindkraftutbygging i det hele tatt skal kunne skje. Husholdningenes betaling for strøm skaper milliardverdier som havner i utlandet. Dette gjør oss som strømkunder gang på gang til den store taperen.
Brukte turbinblader kan ikke gjenvinnes og utgjør et framtidig miljøproblem og en utgiftsbombe. Det samme gjør lekkasjer fra hydraulikkolje og avskalling av mikroplast fra vindturbiner.
Renewable Energy Foundation (REF) har nylig publisert en rapport av professor Gordon Hughes (Edinburgh) som påpeker at hvis ikke markedsprisen på strøm blir betydelig høyere enn i dag, så blir det ulønnsomt å vedlikeholde vindturbiner om 12 -15 år. Det er et stykke unna investeringskalkylens forespeilede livslengde på 25–30 år.
Naturen er leveområde for planter, dyr og fisk, og er en arena for friluftsliv til glede for folk flest. Naturen gir oss rent vann og produserer et overskudd som vi kan høste av gjennom jakt, fiske, bær og sopp. Vi er avhengige av naturen, og vi må ta vare på den for framtidige generasjoner. De frivillige naturorganisasjonene er fortvilet over myndighetenes maktarroganse og nedbygging av natur.
Norges Jeger- og Fiskerforbund har startet et organisasjonsarbeid som skal bevisstgjøre organisasjonen både sentralt og lokalt. En arbeidsgruppe oppnevnt av Organisasjonsutvalget har jobbet med temaene Klima og Miljø. Gruppen har levert en rapport som konkluderer med at «Vi er bekymret for at tap av natur og klimaendringer påvirker NJFFs kjerneaktiviteter. Organisasjon må rustes for å møte disse utfordringene på alle nivåer, fordi NJFF også skal være en jeger- og fiskeorganisasjon med en tydelig miljøvernprofil.»
Rapporten påpeker også at NJFF, sammen med andre, må arbeide for å definere behov for endringer i konsesjonsprosessene som bedre kan ivareta hensynet til natur, friluftsliv, samt definerer krav knyttet til en helhetlig strategi for videre utbygging av all fornybar energi, energieffektivisering, energisparing m.v.
Erfaringene fra landbaserte vindkraftanlegg viser dessverre at det medfører betydelige inngrep med veibygging, oppstillingsplasser for vindturbiner, fjellsprengning osv., som har ført til en industrialisering av natur. Arealer som tidligere ble benyttet til rekreasjon og friluftsliv er tapt.
Anleggsaktiviteten har punktert myrer som har ført til at karbonet i myra er sluppet ut. I kontakt med luft, blir karbonet til CO₂. Dermed blir myra en kilde til enorme utslipp av CO₂ og andre klimagasser som er med på å gjøre kloden varmere. Det var vel ikke meningen når det ble argumentert om vindkraft og klima?
Store areal til vindindustri er båndlagt og pantsatt av utenlandsk kapital. Vi har derfor ikke lenger råderett over disse arealene. Hvem har gitt tillatelse til å pantsette vår natur?
Når så husholdningene tilfører vindkraftselskapene kapital gjennom subsidier, uten å ha eierskap i disse anleggene, slik som i vannkraftproduksjonen, så blir det ikke bare feil, det blir absurd. Norge gjøres til en ressursskoloni for utenlandske interesser som har fått den urørte naturen vår gratis.
NJFF ønsker ikke flere landbaserte vindkraftanlegg, fordi vi mener at de viktige klimautfordringene kan møtes gjennom annen satsing på fornybar energi og ENØK.
Det er vi mennesker som har gitt oss selv et juridisk og moralsk fortrinn foran naturverdier, selv om Grunnlovens paragraf 112 «gir også et vern for kommende generasjoner ved at naturressursene skal forvaltes på en allsidig og langsiktig måte». I vindkraftspørsmål kan en trygt si at vi ikke har klart å skille natur og mennesker godt nok i konsesjonsbehandlingen.
Hva hadde skjedd hvis vi mennesker hadde blitt plassert på en rødliste? Hadde vi da måtte ta hensyn til våre etterkommere på en annen måte og blitt tvunget til å se naturens egenverdi? Vi er en art i naturen på lik linje med andre levende vesener, og vi har ikke råd til å betrakte naturen som en innsatsfaktor for vindindustri, når vi ser hvilke massive inngrep som er foretatt. Det er på høy tid å tenke seg om.
Kommunene få nå siste ord etter Plan og Bygningsloven når det gjelder nye konsesjoner for vindkraft. Staten har imidlertid den stygge uvanen at oppstår det kraftig motstand mot det enkelte prosjekt, delegeres problemet til kommunal sektor. Politikerne værer politisk fare gjennom den massive motstanden mot vindkraft som har tatt fyr de siste årene. Da er det enklest å sende avgjørelsen nedover i hierarkiet.
Men vil det bli bedre med kommunene ved roret? Burde vi ikke tenke ENØK, som har like god samfunnsøkonomisk virkning som en massiv naturrasering til vindkraft.
Utbygging av hytteområder er blitt en næring i distriktene og kritiseres på lik linje i vindkraftutbygging. Noen kommuner skjønner at flukten fra landsbygda kan bremses med at flere mennesker bruker hytta i langt større grad enn tidligere og bruker leiligheten i byen til pendlerbolig.
Når vindkraftutbygging skjer i det massive tempoet vi nå ser, så er det viktig å minne om at en stor gruppe fastboende, hytteeiere, friluftsmennesker, jegere og fiskere, ikke lenger lever etter ordtaket «ute av syne ute av sinn» når det gjelder vindkraft. Mange har fått akkurat «sin» natur ødelagt av vindturbiner, en naturødeleggelse i klimaets navn.
Samerådet hevder at regjeringen bryter internasjonale konvensjoner og norsk lov med å tillate en brutal industrialisering av vår urørte natur.
