By og land–hand i hand?

PÅ 1930-tallet lanserte Arbeiderpartiet slagordet «By og land – hand i hand». Dette var et framstøt for å skape nye allianser mellom samfunnsgrupper som sjelden hadde vært på samme lag, nemlig arbeidere og bønder.

Strategien var rimelig vellykket. Siden den gang har Norge greid å opprettholde ei levende landsbygd. Men gnisningene mellom by og land har ikke forsvunnet, i hvert fall ikke i det politiske ordskiftet som handler om det noen oppfatter som skjeve maktforhold i distriktenes disfavør.

I MANGE slags diskusjoner – eller skal vi si krangler – om naturvern og naturforvaltning, dukker argumentet om motsetninger mellom by og land opp.

Ikke minst ser vi dette i den opphetede situasjonen vi nå har når det gjelder ulveforvaltningen. Som så mange ganger før, er det nærliggende å se på den siste tidas ulverabalder som uttrykk for noe mer enn uenighet om et dyr.

Det er liten tvil om at det i stor grad handler om råderett over utmarka, både den råderetten som bygger på formell eiendomsrett, og den moralske råderetten mange som ikke er grunneiere også synes at de bør beholde – etter generasjoners slit for å gjøre utmarka til det den er i dag.

Men likevel, er kjærligheten til den urørte naturen, som er både mektig og sårbar, et urbant fenomen? Ingen som har lest Fønhus, Skjæraasen eller Børli, kan vel mene noe slikt.

TILBAKE til ulven: Forskning har vist en tydelig tendens til at det blant byfolk, og særlig folk i Oslo, er en større andel som setter pris på ulv enn det vi finner på landsbygda. Men det er også mange på landsbygda som liker ulven godt, det er bare ikke en like stor andel som i byene. Det samme ser vi når det gjelder andre naturvernsaker:

I spørsmålet om nasjonalpark i Østmarka er det forskjell på osloborgere som bor inntil marka, og folk som bor på den andre sida, i Enebakk og Rælingen. Mens et klart flertall på Oslo-sida vil ha nasjonalpark, er meningene mer delte på østsida.

Men også der har ideen om nasjonalpark betydelig støtte. På samme måte finnes det forskjeller i meninger om ulven i Østmarka, men ulven er ikke venneløs verken i øst eller vest.

DET VI ser her, er gradsforskjeller, som ikke alltid er særlig store. Likevel brukes by-land argumentet for alt det er verdt, og oftest på den måten at de som ikke er så begeistret for ulv, eller nye nasjonalparker, hevder at folk i byen ikke vet hvordan det er å leve med ulv, og dessuten vil ta fra bygdefolk retten til å utnytte sine naturressurser.

Kanskje det er en retorikk som kan mobilisere en del tradisjonelt orienterte bygdefolk, og som kan gi en viss politisk uttelling på kort sikt. Det kan hende at en del jegere (kanskje ganske mange) som har sine røtter i en rural høstingskultur, støtter denne argumentasjonen.

De ser kanskje på kampen mot sterkt vern av ulven, og mot begrensninger på utnyttelse av utmarksressurser, som en kamp for en livsstil og en kultur, og en kamp de faktisk kan vinne i det lange løp.

MEN DET er egentlig ikke en strid som kan defineres langs en by-land-akse. Det er ikke bare statistikken som viser oss det.

Forskningsintervjuer i de norske ulveområdene har opp gjennom åra vist betydelig sympati for ulven. Særlig gjelder dette blant yngre folk. Så kan jo noen håpe at disse ungdommene tar til vettet når de blir eldre. Neppe.

Her står vi ganske sikkert overfor det som kalles en «kohorteffekt». Det betyr at grunnleggende verdier som man tilegner seg tidlig i livet, sjelden endres vesentlig.

De som har vokst opp uten å feste røtter i en tradisjonell utmarks- og jaktkultur, får ikke noe grunnleggende annerledes forhold til utmarka enn de som har vokst opp ved Østmarka i Oslo.

HVIS JEG forlater forskningen, og tenker på hva jeg observerer på sosiale medier og i min egen kontakt med folk i Østerdalen, peker alt i samme retning. Det er et klart inntrykk at mange av de meste aktive «ulvevernerne» ikke har adresse i Oslo, men i Distrikts-Norge og for den saks skyld i ulvesonen.

Det skjer mye rart på sosiale medier, men det synes som om de mest engasjerte på begge sider hører hjemme utenfor Oslo-gryta. Dette er det forskere kaller «anekdotisk evidens», altså ikke data man kan trekke konklusjoner ut fra. Men det er nå likevel sånn at disse observasjonene peker i samme retning som forskningen.

ULVEJAKTA i januar, som ble gjennomført av et stort antall jegere, og som for mange kunne minne om en militær operasjon, med bruk av kontroversielle metoder som innringing med flaggline, er høyt spill. Den som tror at dette kan fortsette uten konsekvenser for jegernes anseelse, også i distriktene, er rett og slett naive.

Å fortsette å påstå at dette handler om alle jegeres (eller alle bygdefolks) felles interesser, betyr å gamble på to ting: At alle jegere og alle bygdefolk faktisk har felles interesser, og at styrkeforholdet mellom ulike befolkningsgrupper med ulikt forhold til utmark og naturbruk forblir som i dag, eller bikker i den tradisjonelle høstingskulturens favør.

Ingen av delene er særlig sannsynlig.