Hva er lovlig hunderessur?

Det finnes mange ulike oppfatninger om hundehold og dressurmetoder. I motsetning til tidligere, har vi dag et lovverk som legger føringer for hva du faktisk har lov til gjøre. Men det er ikke alltid lett å vite hvordan lovens bokstav skal tolkes.
Mandag, 12. november 2018 - 12:00

I 1974 fikk vi for første gang en egen lov om dyrevern, den ble seinere (2010) erstattet av Lov om dyrevelferd (kjent som dyrevelferdsloven). Man kan tidvis få inntrykk av at mange i dag betrakter tiden før dyrevernloven som noe i nærheten av middelaldersk barbari hva angikk hundehold og dressur.

Det er da heller ikke vanskelig å finne litteratur som til en viss grad bidrar til å understøtte denne oppfatningen. Under et besøk på biblioteket for noen uker siden, plukket jeg helt tilfeldig ut to eldre bøker om jakthunddressur.

En av dem var utgitt av den danske Landsjagtforeningen af 1923. Tittelen lød: Hvad enhver jæger bør vide. Den var trykket i flere opplag, det første 1923, mens «min» utgave ble trykket så seint som i 1969. Forfatter Christian Stilling-Andersen har skrevet kapittelet om hundedressur, her kan vi lese følgende: «Vil man straffe sin hund, tager man den i halsbåndet og tildeler den med en hundepisk nogle slag over ryggen …»


Det er ikke lenger bare opp til oss selv som hundeeier å avgjøre hva som er gangbare dressurmetoder. Lov om dyrevelferd legger både tydelige og – i likhet med de fleste andre lover – til dels utydelige føringer. Foto: Andreas Haldorsen/CC-BY-SA

Ulike oppfatninger – også tidligere
Jo da, forfatteren er dansk, men han kunne like gjerne vært norsk. Det har aldri vært tette skott mellom de nordiske jakthundmiljøene. Det vil imidlertid være feil å hevde at denne typen tilnærming til bruk av straff var enerådende.

Fram til 1972 var det i oppdragelsesøyemed også lov til å gi barn pryl, hvilket også ble gjort. Gjerne i form av en lusing eller ti. Mange lot det likevel være. Enten fordi de rett og slett ikke hadde hjerte til det, eller fordi de hadde tilegnet seg kunnskap som tilsa at det ikke var lurt. Eller begge deler. Så også med hundedressur. Selv om det også her fram til 1970-tallet var sparsomt med lovverk som satte rammer, var det så visst ulike oppfatninger om hva som var gangbar metodikk i dressurøyemed.

Den andre boken jeg fant på biblioteket illustrerer dette godt. Thorleif Throndsens Fuglehunden og fuglejakten ble utgitt på Gyldendal i 1946. Han skriver: «Respekten og appellen er den gode fuglehundens viktigste egenskaper. Begge disse egenskaper kan vi framelske til fullkommenhet gjennom den psykiske oppdragelse og dressur.

Den gamle, stivbeinte harddressur derimot, utslettet som regel den beredvillige appell. Respekt skaffer en seg lett ved hjelp av en pisk, men da kan en se i månen etter den gode appell.

Hunden som er kuet med pisk, lystrer alltid tregt og nølende, den har selvsagt en naturlig ulyst til å unndra seg de vink og tilrop som så ofte er forbundet med sviende piskeslag. Refleksvirkningen for vink, signaler og tilrop fra en brutal herre er engstelse i hundens sinn, og ulysten til å lystre er naturlig.»

Det er uvisst hvor mange samtidige meningsfeller Throndsen hadde, han omtaler i hvert fall harddressur og pryl som om det (i hvert fall i miljøet han frekventerte) var noe som hørte fortiden til. Og det altså for mer enn 70 år siden. Stilling-Andersens sitat om bruk av pisk, som var beholdt i bokens femte opplag mer enn 20 år seinere, viser vel bare at ulike miljøer (den gang som nå) kunne ha ganske ulike oppfatninger om hva som var akseptable og hensiktsmessige dressurmetoder.

Men selv om Throndsen forfektet «den psykiske oppdragelse og dressur», avsto han ikke fra enhver form for fysisk korrigering/håndtering. I forbindelse med innlæring av lineføring, skriver han for eksempel: «Så slakkes kobbelet med vilje, og hvalpen drar som vanlig framover. Nå gjør vi et lite rykk og haler den tilbake på plass med et nytt «gå bak». Nå er hvalpen gitt to advarsler, og når koblet slakkes på nytt, skjerpes rykket og kommandoen.»


Synet på dyrevelferd har gjennomgått store endringer i løpet av få tiår, det har også satt sitt preg på vår omgang med hunder.

Usikkerhet
I boken The Genius of Dogs (2013) skriver de amerikanske hundeforskerne Brian Hare og Vanessa Woods at det er funnet ut mer om hvordan hunder tenker i løpet av det siste tiåret enn i løpet av hele det foregående århundret.

I så fall kan man vel si at Throndsen, med sitt «grunnsyn», var forut for sin tid. Han viser i hvert fall at det tidligere – også i jakthundmiljøet – har eksistert mer sofistikerte retninger når det gjelder hundedressur og hundehold, enn det man ofte kan få inntrykk av.

Tar vi et sprang fram til i dag, er det ikke lenger bare opp til oss selv å avgjøre hvordan vi dresserer og tar vare på bikkjene våre. Det må hele tiden ses i lys av hva som faktisk er lov.

Dyrevelferdsloven inneholder prinsipper og bestemmelser for hvordan mennesker skal behandle tamme og ville dyr. Det slås fast at dyr har en egenverdi, hvilket betyr at dyreholder har plikter overfor dyret sitt som følge av de faktiske egenskaper individet har. De fleste av oss vil vel være enige i at et slikt rammeverk er fornuftig.

Man trenger imidlertid ikke sveipe innom mange dressurkurs eller nettsider før man oppdager at fortolkning av lovverket stadig skaper usikkerhet hos den jevne hundeeier. Dyrevelferdsloven skiller seg sånn sett ikke vesentlig fra annet lovverk. Og veiledere og retningslinjer som er ment å skulle avhjelpe fortolkningen, har en tendens til å være tilnærmet like vanskelig å forstå som selve lovteksten.

Mattilsynet har – som tilsynsmyndighet satt til å forvalte dyrevelferden i Norge – i så måte gjort et ærlig forsøk ved å utarbeide en veileder rettet mot hundeeiere (Tilsynsveileder hund). Denne er å finne på deres hjemmeside. Mattilsynet har også publisert en egen sak som spesifikt ser nærmere på rammene Dyrevelferdsloven setter for bruk av fysisk korrigering og straff i forbindelse med hundedressur.

La oss ta en titt på noen viktige punkter i lovverket, og Mattilsynets redegjørelse: For behandling av dyr generelt, fastslår dyrevelferdslovens § 3 at «dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

Med henvisning til dyrevelferdslovens § 6, understreker Mattilsynet kravet om at du som hundeeier plikter å tilegne deg kunnskap og praktisk evne til å holde og trene hund i overensstemmelse med dyrevelferdsregelverket. Dette innebærer blant annet at du må ha innsikt i hvordan treningen påvirker hundens atferd og velferd.

Dyrevelferdslovens § 14 fastslår at det er forbudt å utøve vold mot dyr. Om dette skriver Mattilsynet:

«Å bite, sparke eller slå hunden, strupe hunden (klemme sammen luftrøret) og å løfte hunden etter hodet, beinet, halen, ørene, skinnet, pelsen eller halsbåndet blir av Mattilsynet vurdert som vold. Andre handlinger som medfører smerte eller fare for skade på hunden kan også etter omstendighetene vurderes som vold, for eksempel harde rykk i halsbåndet, å klype eller dra hunden i nakkeskinnet eller ørene, tråkke hunden på potene med mer.»

I § 26 sier lovteksten at man må påse at dyr (i dette tilfellet hunden) «ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger.» Mattilsynet utdyper:

«Tidligere var det en vanlig oppfatning at du fikk en lydig hund dersom du fikk demonstrert at du var sjefen over hunden. Det var også vanlig å straffe hunden hvis den ikke gjorde som forventet, for eksempel ved å klype den i nakkeskinnet eller påføre annet ubehag. Dette er ikke lenger anbefalt metode.»

Videre leser vi at: «Det finnes enkelte situasjoner der bruk av straff er hensiktsmessig og akseptabelt, f.eks. ved aversjonstrening mot sau, men dette fordrer at den som bruker metoden har høy kompetanse. Feil bruk av straff vil ofte resultere i at hunden utsettes for frykt og unødige påkjenninger. Å straffe en hund som ikke forstår hvorfor den blir straffet eller ikke forstår hva den skulle gjort for å unngå det, er eksempler på dette. Bruk av straff eller tvang bør derfor aldri forekomme under innlæring.»


Skillene mellom ulike «dressurskoler» og hundemiljøer blir stadig mer utvisket. Her aktiviseres en vorsteher med agility. En flott aktivitet som styrker kontakten mellom hund og eier. Foto: Cynoclub/iStockphoto

Skjønnsmessige vurderinger
Som vi ser av det ovenstående, er det både i selve lovteksten og i Mattilsynets redegjørelse rom fortolkning og skjønnsmessige vurderinger ut fra kontekst. Påkjenninger og belastninger skal for eksempel ikke påføres «unødig». Og klyping i nakkeskinnet eller harde rykk i halsbåndet «kan etter omstendighetene» bli vurdert som vold. Og det som i en gitt situasjon kan bli vurdert som vold (altså klyping i nakkeskinnet), blir i neste omgang omtalt som «ikke lenger anbefalt metode.» Samtidig finnes det «enkelte situasjoner der bruk av straff er hensiktsmessig og akseptabelt.» Ifølge Mattilsynet «bør» imidlertid ikke bruk av straff eller tvang forekomme under innlæring.

Normale hundeeiere vil trolig anse Mattilsynets konkrete eksempler på vold, og dermed hva som faktisk ikke er lov, som overflødig informasjon. Det er likevel forståelig at vanlige folk uten juridisk embetseksamen, av og til blir i tvil om hva som «etter omstendighetene» også kan være å betrakte som lovstridig. En jakthund har for eksempel svært sterke instinkter. Dette må man som hundeeier ha en viss kontroll på, og det er ikke alltid nok bare å overse uønsket atferd og belønne ønsket atferd. Det samme gjelder i hverdagslivet, hvor fysisk inngripen og korrigering tidvis kan være påkrevd – til beste for både hund og omgivelser.

Rimelig handlingsrom
På forespørsel fra NJFFs fagavdeling, har Mattilsynet forestått en ytterligere redegjørelse for hva som regnes som vold mot hund i forbindelse med korrigering og befesting av lederskap. Seksjonssjef for dyrevelferd, Torunn Knævelsrud skriver følgende i en e-post datert 20. november 2015:

« «Vold mot dyr» i § 14, må ses i sammenheng med «unødig lidelse» i dyrevelferdsloven § 3 og «ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger» i § 26. c. Det innebærer at det som er lov etter § 3 og § 26, ikke vil være ulovlig etter § 14. Dermed må det foretas en vurdering av om hunden gjennom håndteringen påføres en lidelse/ulempe, samt i hvilken grad dette veies opp av de formål som søkes ivaretatt. Formålet å «befeste lederskap» innebærer ikke at man kan akseptere større påkjenning/ulempe enn dersom formålet er annen form for dressur.

Å rykke i båndet eller å ta i hunden uten at det påfører skade eller smerte vil ikke være i strid med dyrevelferdsloven.»

Det er trolig vanskelig å komme veldig mye nærmere en «fasit» for lovforståelsen i angjeldende paragrafer. Uansett må hva som er lov, hele tiden ses i lys av hva som er klokt og hensiktsmessig ut fra kunnskapen vi i dag har om hunders psykologi og atferd.

Det synes nokså klart at lovverket gir hundeeiere et rimelig handlingsrom, enten man bekjenner seg til den ene eller andre «dressurskolen». Hundeeier bør uansett være komfortabel med tilnærmingen han eller hun velger, samtidig må man ha klart for seg at ingen hunder er like.

Dressur og metode må alltid tilpasses det enkelte individ. De begrensende faktorene som måtte ligge i det å få fram en lydig og harmonisk hund, er nok først og fremst å finne hos oss som hundeeiere, og ikke i lovverket.

Emneord: 

På forsiden nå