Karma og døde poster

HAN har jaktet siden 1980 – nå har Magnar (83) skutt sin første elg.

«Gladsaken» i VG lyser mot meg. Nesten 40 år uten å skyte! Tålmodighet er en dyd. Men jeg er redd jeg ikke er laget av samme stoff som hedersmannen Magnar.

DET ER høst. Reinsjakta er over, nå er det elg, hjort og rådyr som gjelder, og jeg skal sitte på post. Etter mange og lange timer i skogen uten action, er det nesten så jeg tar med pute og vekkerklokke. Det skjer aldri noe likevel. Det vil si, en sjelden gang ser jeg dyr. På altfor lang avstand, dersom jeg ikke sitter helt feilplassert.

Jeg skal ikke klage, det ble to dyr i reinsjakta. Jeg er mange erfaringer rikere, og godt er det. Erfaring tilsier nemlig at resten av høsten er det slutt på action for min del. Skal jeg vente like lenge som Magnar i VG, er jeg nærmere 70 før det er min tur til å felle dyr på post.

Magnar er åpenbart en sindig fyr. Selvsagt handler ikke alt om å klemme inn avtrekkeren. Det er uansett flott å være en del av et jaktlag. Men etter ti år som jeger må det da være lov å ønske seg litt action på post? Jeg er usikker på om jeg holder ut like lenge som Magnar.

ODDS KAN som kjent påvirkes. Vi legger inn et nytt gir og setter av alle helgene utover høsten til jakt. Første stopp er hjortejakt på Vinjeøra. 

Vi har tre unghunder som skal kjøres inn. Jeg får den beste posten og kan følge hundefører og bikkjene på peiler. Først ut er dachsene. Det tar bare noen minutter før losen er i gang. 

Tøffe lille Siv kommer med kronhjort på post i pent og rolig tempo. Der sitter det en sjenert svenske som ikke har fått med seg at vi har byttet jaktkanal. Derfor har han heller ikke hørt beskjeden om at han kan skyte stor bukk, så hjorten får gå videre.

Så er det Erna sin tur. Hun går rett på dyr og jegeren på naboposten feller en stor kalv. Stang ut for Hilde igjen.

NY DAG, ny post, nye muligheter. For første gang slipper vi jämthunden på hjort. Jonas på ett år går på med alt han har. Det braker og knekker i skogen. Ni tette uttak. Da losen kommer min vei, ligner det mest på en eksplosjon. Jeg rekker så vidt å telle fire hjort. 

I hæla på dem, en elg i fullt firsprang og en grå tornado av en elghund. Mens vi venter på at bikkja skal komme tilbake, får Siv prøve seg igjen. Hun står en time i los med ei kolle i et lite kratt på ei myr. Matfar går inn på losen. 

Kolla går over ende akkurat slik den skal, og Siv får buste. Elghundens neste uttak er mindre voldsomt. Det knekker i nærheten. Igjen er uttaket like ved, men som vanlig er det ingenting å se hos meg. Nok en gang smeller det på naboposten. Ikke min tur nå heller.

Tid for elgjakt. Det er november og siste sjanse. Jonas har roet seg og jobber bra i skogen.

Han finner raskt dyr og kommer med okse mot meg. Jeg er verdens stolteste matmor da jeg hører stålos rett nede i lia. Men elgen har gått i en bue og vinden er ugunstig. 80 meter fra posten får elgen vær av meg og brekker av. 

Dagen etter tar hunden ut hjort. Losen passerer i såta 60 meter fra meg. Det er fortsatt ikke meningen jeg skal få dyr på post. Da det omsider blir elgfall, er jeg langt unna.

DAGS FOR rådyr. Med ekstra stillongs, Jervenduk og snop i sekken ser jeg fram til nok en stille og fredelig dag i skogen. Det er mye dyr i terrenget og jeg gleder meg til å høre dachsene jobbe. Erna starter ballet og lager liv og røre. 

Naboposten rapporterer om dyr. Så har posten ovenfor besøk. Selvsagt trekker de oppover, bort fra meg. Om ikke annet jobber bikkjene bra. 

Så krysser to dyr kraftgata i overkant av min hogstflate. Langt fra skuddhold, men likevel. Det er mulig jeg har dårlig karma, men jeg har da i det minste sett rådyr!

SÅ ER det ikke over likevel. To dyr kommer ut av skogen like over meg og runder hogstflata på 25 meters hold. De følger et søkk og går nesten skjult i terrenget. Dette begynner å ligne på noe.

Undrenes tid er ikke forbi. Idet dyra er nesten vekk, går det ene rolig over en kolle og står et øyeblikk med breisida til. Det smeller i rifleløpet på kombien. Dyret markerer treff og forsvinner bak kollen. 

Jeg trekker pusten, knekker Tikkaen og henter opp et nytt skudd av lomma. Feil kaliber. Et gjenglemt skudd fra reinsjakta. Er det mulig! Fisker opp et nytt, riktig skudd fra lomma. Opp med børsa. Fortsatt ikke bevegelse på flata. Jo, der! Jammen er ikke et lite dyr rolig på vei rett bort fra meg.

Jeg kan da ikke ha skutt så dårlig? Rådyret stopper og stiller seg på tvers mens det dreier på hodet. Jeg sender av gårde et skudd til. Dyret går om kull, sklir et par meter og blir liggende. Med et tredje skudd i børsa går jeg forsiktig bort til det første skuddstedet. Der ligger en ung bukk. 20 meter unna ei ung geit. Double!

AT DET er jeg som prikker inn nok et perfekt skudd, og skyter dyr nummer tre, tidlig dagen etter, overrasker ingen i laget. Jeg er tross alt hun som får dyr på post.